Kalenderen viser 14 januar 1973 og Honolulu International Center på Hawaii er fullsatt av forventningsfulle fans.
I tillegg sitter store deler av verdens befolkning klare foran TV skjermen for å få med seg konserten som blir overført live via satelitt – konseptet har vært prøvd tidligere, men i kveld er det første gang en slik begivenhet er viet til én enkelt artist.
En artist som hele verden er på fornavn med – Elvis.
Fra Kjetil Rolness bok om Elvis:
“Trommevirvlene sender et massivt jubelbrøl mot taket, bandet pisker i
gang et rhythm & bluesriff i høygir, og der – wow! – trer mannen fram
i egen opphøyde person… Han skinner…Han glitrer…så prangende barsk
at enhver pyntesyk kvinne kan dø av misunnelse. Synlig stolt av sin
korporlige prakt går han sidelengs fram og tilbake langs scenen, slik
at alle får sett. Han er brun og slank, den sorte hårhjelmen sitter som
et skudd, og to rause kinnskjegg rammer inn et skjevt guttesmil.
Han ser utvilsomt ut som Elvis. På en god dag.
Det funkler i ringer, gullstjerner og rhinsteiner. Kraven hans når opp
til ørene – i nedbrettet tilstand. Selv ermene har sleng. Dette er ikke
noen scenebekledning, dette er en maktdemonstrasjon.”
En ting er å kle seg for anledningen noe ganske annet er det å levere et show som lever opp til det grandiose ørnedesignet, myriadene av gullstjerner det gedigne beltet med gullkjettinger og attpåtil en juvelbesatt KAPPE – å kle seg som Supermann betyr ikke nødvendigvis at du kan fly…
En rockekonsert byr vanligvis på 4-5 mann oppstilt på scenen og før Elvis slentrer majestetisk inn står hans legendariske TCB Band på 5 mann klare – i tillegg har du skjerflakei Charlie Hodge på kassegitar, en mannlig vokalgruppe, en kvinnelig vokalgruppe og et pokkers symfoniorkester! Du snakker om muligheter til å skjule manglende vokalprakt.
Men når Elvis åpner munnen er det ikke for å gjemme seg blant resten av lyden, mannen som i 1956 ble beskyldt for å ikke kunne synge har null problemer med å dominere lydbildet.
En tøff “See See Rider” åpner ballet og “Burning Love” følger opp så det smeller i TV ruta.
Utstrålingen, blikket, stemmen, poseringene – alt sitter som en kule og lover godt for den timen satelitten er i posisjon. Neste låt – Beatles-coveren “Something” røper dog at det er litt nerver selv hos Kongen, og det blir en litt langdryg affære uten å oppnå den magien han la i låta et par år tidligere, han kommer ikke inn under huden på låta slik han pleier. Skal det likevel ikke bli den parademarsjen som man kunne håpe på?
Elvis blåser all tvil i fillebiter med neste låt. “You Gave Me a Mountain” – et overlesset overdramatisk, kvasireligiøst stykke som egentlig burde fremkalle et langt gjesp, blir i Elvis’ vokalregi en gripende historie som suger deg inn og plasserer deg midt i selve essensen av det å være menneske med all motgang og smerte det innebærer. Elvis ikke bare synger om fjellet som virker ubestigelig, han klorer seg fast i den stupbratte fjellveggen rett fremfor øynene våre med livet som innsats.
Etter å ha sunget av seg angsten er det duket for en sløy, sexy “Steamroller Blues” hvor Kongen sørger for at ikke én dametruse er tørr mens den eminente James Burton drar utsøkte toner ut av gitaren. Herfra er publikum i Kongens hule hånd, selv ikke “få de unna i en fart” versjonene av “Blue
Suede Shoes” og “Hound Dog” kan få toget til å spore av og det er parademarsj frem til “American Trilogy” der Elvis gir hele verden kollektivt hakeslepp med tidenes oppvisning i det å opptre på en scene.
Han har imponert flere ganger denne kvelden, men nå viser han til fulle hva som bor i ham og hvorfor han er verdens største sanger uansett sjanger. Fra lavmælt hvisking til skrikende crescendo kontrollerer Elvis hver tone og sluker lytteren med hud og hår – resistance is futile som det heter, her er det bare å gi seg ende over og knele for KONGEN! Ikke nok med at stemmeprakten får nakkehårene til å reise seg i vill begeistring, visuelt er det også et makeløst skue – hver bevegelse som understreker musikken, dirigeringen av bandet, selv svettedråpen som drypper fra nesen hans i close up, her har du en mann som ikke bare synger en sang, han ER selve sangen. Stående applaus verden over. Og den applausen får selvsagt et “Thank you. Thank you very much” fra Kongen. Deretter tar han av seg det juvelbesatte beltet og kaster det ut i salen, snakk om å sette pris på sitt publikum!
“A Big Hunk O’ Love” – levert med fynd og klem samt et vannglass kastet på pianist Glen D. Hardin, er siste sprell før Charlie Hodge fester kappen på Elvis og “Can’t Help Falling in Love” varsler at audiensen hos Kongen er over. Idet siste strofe toner ut river Elvis av seg kappen og slenger den ut i salen før han synker ned på ett kne og tar imot applausen som skyller over ham. Kameraene fanger også opp blikket og det fornøyde fliret Elvis sender over skulderen sin, sannsynligvis er det bass sanger J.D. Sumner han deler øyeblikket av triumf med – jyplingen som et tyvetalls år tidligere hadde sneket seg inn på konsertene til J.D’s gospelgruppe hadde jaggu kommet seg frem i verden.
Kjetil Rolness oppsummerer kvelden slik:
“Til slutt får Elvis overrakt en gullkrone fra en beundrerinne som har skjønt hva dette handler om.
Det er ingen konsert, men en kroning. Akkurat nå er Elvis Kongen av Sydstatene, av Amerika, av Vesten,
Verden og hele Universet.”
Det er fans som klager på at det var for lite karatespark, dårlige vitser og vannpistoler på scenen denne kvelden i Hawaii, men resten av oss får være takknemlige for at Elvis valgte å vise seg fra sin mest profesjonelle side som sanger og entertainer extraordinaire. Jeg har møtt alt fra jazzfans til black metal freaks som har det til felles at de får topplokket blåst til himmels av det Elvis leverte denne kvelden – og det er bevis nok for at Elvis gjorde det meste riktig den timen han regjerte verden via satelitt.
– Eddie Christiansen
Litt trivia til slutt:
Inntektene fra billettsalget ($75000) gikk til Kui Lee Cancer Fund.
LPen fra konserten ble Elvis’ første nr 1 på albumlisten i USA siden 1965. Forøvrig det første
Quadrofoni albumet som toppet Billboard listen.
