Endelig er oppfølgeren til «God Bless Our Home» og «Shit City» å finne i platehyllene. Et vakkert skogsbilde med en hjort slår imot deg. Dette kollektivet kan uansett slå seg på brystet for å ha levert tre meget gode og varierte plater.
Oppskriften er enkel(og slik vi liker den). Man tar noen gram Parsons, ett fedd Dickie Betts og tilsetter ei lita jerrykanne med Garcia, og vips har man Lillehamericana med merkelappen solid arbeid påklistret. Neil Young er en annen naturlig link å dra fram.
Shit City teller idag ca7- 8 medlemmer, og låtene skrives hovedsaklig av Gorm Møller og Morten Lunde. Gruppa har vært aktive i både miks og produksjon. Møller står for seks låter samt en låt sammen med Kraabøl, mens Lunde står for 4 låter. “Killing Time” er hele bandet sitt verk. Å dra veksler på to glimrende låtskrivere er en styrke for bandet. Det skaper variasjon.
Det starter med en real up-tempo countrylåt i den flotte «Six-stroke Engine». Lett etterfulgt av den oppløfta og rockete «Going South», før man drar over i Jerry Garcias jaktmarker på den flotte og svevende «Killing Time». «Golden Tunes» er nok en lystig og fin countrydrager med upbeat.
«Oh, That Feeling» høres ut som Macon, Georgia, men vi snakker altså Norge. Det roes betraktelig ned på «Ballad of Crowbird». Platens lengste «Fly Agaric» etterfølges av platens kanskje fineste perle «22/47» som er en smekker countryballade med et rocka break som får det til å rykke i rockefoten.
Alt i alt synes jeg Shit City har levert sin jevneste og beste plate. Synes også Gorm Møller synger bedre på denne platen enn han f.eks gjorde på den enorme debuten «God Bless Our Home». Dette er kanskje den beste norske platen i sjangeren «americana» i det herrens år 2012. . Jeg synes det klinger meget bra. De er også flinke til å arrangere musikken sin, og tilføre doser av fet koring der det trengs. Det er noe med soundet til Shit City.
Jeg vet de stjeler fra de vakreste skattekammerne, men greier ikke å sette fingeren på det. Det er utsøkt kunst, og det er 1972 i 2012-drakt. Vi aner en gjeng med en feiende flott platesamling, som inspirert av det greier å gjøre noe eget ut av det.
Jeg savner kanskje det mørke og litt mer triste draget de hadde islett av på førsteplata. Her sitter man og blir glad innvendig av oppstemtheten som setter sitt preg på den foreløpige siste akta i Shit City sin historie. Gruppa kan alle triksa.
Jeg har lest at gruppa mener at denne platen er en mellomting av «God Bless Our Home» og oppfølgeren «Shit City» og det er kanskje den enkleste og mest presise beskrivelsen av denne plata. Jeg liker hvertfall formelen de opererer med, bare så det er sagt. Kanskje er dette plata som vil skape en markant økning i antall Shitheads i kongeriket ?
De hadde releaseparty i helga 14/15. september (Oslo og Lillehammer), før de besøker byer som Bergen, Trondheim og Tromsø. Kommer Shit City til et sted nær deg, så er det bare å løse ut billett og bli med på moroa. De låter som ei kule «live». Jeg håper folk går mann av huse, fordi denne gjengen fortjener å selge som hakka møkk.
Jeg ble regelrett trist da jeg fant debuten i billighylla på Platekompaniet. Da føltes verden ufortjent.
Undertegnede gleder seg allerede til fjerde plate, men først blir det å delta på releaseparty i helga.
Kjøpes hos f.eks Platekompaniet på Vinyl, CD eller MP3
“Six Stroke Engine”:
[media id=734 width=650 height=20]
“22/47”:
[media id=735 width=650 height=20]