John Murry – The Graceless Age

På VG Debatts musikkforum kan man innimellom all lavpannet krangling om U2 vs. Coldplay finne skribenter som brenner for musikk generelt og enkeltplater spesielt. Dagens gjesteblogger er i den kategorien. Jeg hadde lagt merke til en tråd om John Murry og platen «The Graceless Age» – og har forsøkt å krote sammen noen ord om en fantastisk plate – men jeg har ikke klart å unngå å sammenligne med den overlegne gjennomgangen av platen som Johnny Wilhelmsen kom med på forumet. Når så min gamle venn Sverdfisktrombonen nevnte at han kanskje kunne lokkes til å skrive litt for Musikkbloggen så var det som å finne puslespillbiten som har vært savnet i lang tid.

Vi overlater ordet til Johnny Wilhelmsen, og lar ham ta oss med på en rundreise i John Murrys beinharde verden – gjennom en av årets vanskeligste plater, men samtidig en av de mest interessante og givende platene som vil gi deg mest igjen for tiden din… 

22.august 1979, for temmelig nøyaktig 33 år siden kom det en liten krabat til verden i Tupelo, Mississippi, nesten 45 år etter at en av historien mest kjente skapninger, Elvis Aron Presley, så lyset for første gang på samme sted. Karen vi snakker om er John Murry, og selv om han neppe blir allemannseie på samme vis som Elvis, så har han klart å treffe meg så innihelvete med sitt debutalbum, The Graceless Age.

Murry hadde hjelp i studio av hedersmannen  Tim Mooney, den herlige trommisen som har vært førstebatterist i band som The Sleepers, The Toiling Midgets, Sun Kill Moon og ikke minst American Music Club. Tim døde tragisk nok rett etter at albumet ble sluppet, men hans ånd og fingeravtrykk lever videre i denne vakre, jævlige og poetisk hardtslående skiva.

I tillegg til Mooney så har hedersmannen Chuck Prophet satt sitt preg på skiva, noe som er som seg hør og bør i og med at de er gode kompiser. Hans lyder kan høres overalt, men i og med at jeg ikke har fått klørne i albumet i fysisk form, så kan jeg bare anta at han bidrar på de fleste spor.

John Murry hadde lite kjennskap til American Music Club, og visste ikke hvem Mark Eitzel var, før han møtte Mooney. Derfor er det nok tilfeldighetene som spiller inn når han høres ut som Mr. Mark EItzel, men det gjør han og det kler låtene så djevelsk at det nesten blir for meget. Men i og med at jeg ikke har opplevd at det kan bli for meget av det gode så er dette kun med på å fyre skiva helt til topps av årets utgivelser.

Vår mann er hekta på William Faulkner (jeg mener å ha lest at han er i slekt med den store forfatteren), han elsker og hater sine sørstatsrøtter, mannen har vært så tung heroinist som det er mulig å bli, han har hatt et tungsinn som nesten har kvelt ham (hør på den fabelaktige skiva World Without End som han spilte inn sammen med Bob Frank. Det er murderballads, det!), han har vært død og stått opp igjen som en god, gammel Jesus, og han er i dag lykkelig gift med barn. Sånn blir det tankespinnerier og erfaring av, og dette kanaliserer han på superb vis inn i låtene sine.

Jeg har lest hans blogg, studert hans tekster, gått gjennom artikler av mannen, og endog blitt hans venn på Facebook. Selv om dette kanskje virker stalkeraktig, så er det kun et resultat av at han treffer så innihelvete bra at jeg bare måtte finne ut hva dette er slags fyr. At han i tillegg har sendt meg meldinger på chatten, svarer på spørsmål, og virker som en uhyre sympatisk og reflektert kar, gjør liksom heller ingenting.

Men nok om John Murry. Skulle noen ønske å finne mer ut om ham, så vet jeg at alle her fikser det på egenhånd. Dette skal handle om en instant classic her ytterst på Senja, The Graceless Age..

Jeg ble fascinert av historien om denne talentfulle og unge fyren som er gift med ei fin-fin dame, har ei herlig datter, og allikevel drev og puttet heftig gift i kroppen. Karen fra Elvis sin hjemby, et slags musikkens Mekka, som var så på tuppene at han døde av en overdose, og kun lever i dag pga at et kjapt og dyktig helsepersonell tok hånd om ham tidsnok. Den unge mannen som Chuck Prophet ikke kan få lovprist nok, fordi han er talentfull som få. Typen som Tim Mooney bare måtte gjøre sitt ytterste for, for å hjelpe ham opp og fram. Hva er det med John Murry? Jeg fikk svaret gjennom musikken hans..

Graceless Age ble påbegynt for fire år siden, så vi snakker om alt annet enn hastverksarbeid eller et venstrehåndsprodukt. Det er lagt på lag på lag med instrumenter og vokal, og dette gjør at albumet burde virke tjukkere enn Pizza-Dolly. Men det gjør det altså ikke, og skiva er for meg bedre trimma enn Grete Waitz anno 1982. Piano, cello, fiolin, perkusjon, trommer, gitarer, keyboards og backupvokal til tross; dette er låter komponert med kassegitaren i fanget, og det høres. Muligens er det stemmebruken til Mr.Murry som gjør dette, kanskje er det den behagelige orkestreringen, eller kan det være tematikken som får meg til å føle denne nedstrippa stemningen bak alle lydene? Eller er det en kombinasjon av dette?

John tok med seg opptakene på alle sine reiser i denne fireårsperioden, hovedsakelig mellom Mississippi og California. Han måtte det for å få den inspirasjonen han trengte fra omgivelsene, han trengte å bli påvirket av Mississippi-gjørma i det ene øyeblikket, for så å kjenne San Francisco-tåka på kroppen i det andre. Og selvsagt måtte låtene få føle på Memphisstemningen nå og da. Slik behandler John Murry sine låter, og de har tydeligvis hatt godt av disse opplevelsene.

 

Little Coloured Balloons var den første låten som slo meg som en knyttneve midt i trynet.

«Up above the moon and underneath the gun
Far away from Mississippi all the buttons come undone
A hornets nest inside my brain, rattling like a submachine»

Murry flyttet som 25-åring til California, for å komme nærmere meksikansk Coca Cola som han sier, og i prosessen klarte han tydeligvis ikke å ”deale” med savnet av sitt hjemland. Vi vet allerede at han følte dette såpass jævlig at det styrte ham inn i knarklivet igjen, at det skapte mørke følelser av å ikke høre hjemme i solens stat, og beskrives utmerket i refrenget. Langt hjemmefra gikk alle knappene opp. Vanvittig bra bilde.

«Saran Wrap and little coloured balloons. A black nickel. A needle and a spoon
You say this ain’t what I am? Well, this is what i do to warn your ghost away
I know you don’t believe in magic. Nobody does. Not anymore.»

De små, fargede ballongene er av typen som brukes i barneselskap, men ble brukt på mest kyniske vis av de mest kyniske på denne Guds jord. Den faste langeren til Murry fylte en brukerdose i sine ballonger, og det absurde i dette har tydeligvis plaget ham, samtidig som han ser det sprø og kreative i det. Og hvem har vært tunge misbrukere uten andre grunner enn flukt og en tro på at det vil hjelpe? Om det er for å jage vekk spøkelser eller fjerne fysisk smerte utgjør liten forskjell, for målet er å ha det bedre. Det trodde Murry på, og det ble en periode hans opplevelse av magi. Men det er en abstrakt og skummel magi, som alltid ender opp i mareritt og fortapelse.

«This uniform is stifling. It’s hotter than the heat that’s smothering my shoulders and burning up my feet
Every word’s under review, but the jury’s guilty, too..»

Hvem har ikke kjent på følelsen av at livet i seg selv blir en tvangstrøye? Jobb, familie, unger og alle oppdrag og verv man påtar seg ikke bare gir gode vibber, men av og til tynger og hindrer? At Murry har fått sine tilbakemeldinger, blitt forsøkt ”snakket til vett”, og møtt folk som ønsker hans beste, men trykt på feil knapper, får jeg ut av dette. Folk i hans omgangskrets står for meg som juryen her, og de skal vite at deres ord òg blir veid og vurdert. Av hovedpersonen selv..

«I watch the waves roll in and roll out just the same
Like a song and a dance, it’s the oldest of His games
I shut my eyes, but through these tears a mean old world reappears»

Jeg har som sagt lest min dose om Murry i løpet av de siste par månedene, og det som er slående er hvor sterkt han misliker mye av det som skjer rundt oss, den retningen verden har tatt, og det fokuset folk flest har i livene sine. Penger, jordisk gods, egoisme og platthet har blitt egenskaper som nærmest ”hylles”. Har du mye spenn må du ha gjort noe riktig, er huset ditt stort og fyllt opp med alle slags unødvendigheter så er du vellykket, og skulle du mot formodning ha fokus på ting som ikke fører til økt ”status” så må du være eksentrisk eller rar. Du passer i hvert fall ikke inn i det bildet ”folk flest” har på en som bidrar til samfunnet på kunstnerisk og ”annerledes” vis. Mannen har i ung alder blitt kynisk, etter depresjoner og følelsen av å ikke passe inn, og når selveste Chuck Prophet sier at han ikke har møtt et mer interessant og tenkende vesen, ja, da visste jeg at Murry har noe å fare med. Frustrasjonen som kommer fram i dette verset er et resultat av at folk ikke lærer, og erkjennelsen av at folk vil ha det som de har det. Vi er rett og slett fornøyd med verden som den er.

«Why try and tell you, when you don’t give a fuck?
You don’t believe in magic? You don’t believe in luck?
There is no ”right”.
There is no ”wrong”.
Same damn chorus, same damn song»

Mer håpløshet, mer oppgitthet, og mer av følelsen som gjorde at han ga opp da overdosen satt som et skudd. Hvorfor prøve å endre noe ingen ønsker endret? Hvorfor forsøke å vise de rundt deg at de er på ville veier, når det strengt tatt ikke finnes en fasit på hvordan livet skal leves? Og hvorfor skal han gjennom kunsten og musikken prøve så hardt å få folk til å etterleve gode prinsipper, når ingen av de fine forgjengerne hans (Hank Williams, Johnny Cash, Dr. John, Bob Dylan, Neil Young, Gram Parsons osv) har lyktes nevneverdig med dette? Og hvordan skal man overbevise folk om at det finnes magi og flaks når ingen har opplevd det? Vel, jeg synes han har lyktes ganske så ok, gjennom denne historien om da han døde. Og det siste verset er så sterkt som et vers kan få blitt..

Melodien er enkel, vakker og genial. Et behagelig stemt piano spiller noen toner så vakre at hårene reiser seg, stemmen hans kommer inn med all varme en stemme kan ha. Innlevelsen han utviser er av ypperste klasse, og mangelen på andre intrumenter gjør at jeg spisser ører ekstra. Ei dame kommer inn med et deilig ”wohoo-hoo-hoo hoo”, og refrenger smeller rett i skallen. Etter det andre verset kommer min favorittstryker smygende. Celloen er alvorlig, det har dette instrumentet alltid vært for meg, og jeg vet at alvoret bygger seg opp. Pianoet og celloen blir gradvis mer heftig og bestemt, melodien er en repeat av de samme deilige akkordene, og sannelig kommer ikke lillebroren til celloen inn med noen ”meldinger”. Vakkert, så vakkert. Så tones det hele ned etter det tredje verset, og når det fjerde er unnagjort skjønner du som lytter at noe vil skje. Og dæven døtte det gjør det!

Så, etter 6:10 begynner Murry å ta skikkelig i, han høres forbannet ut, han nærmest roper ut sine meldinger, og Prophet og alle andre godtfolk som bidrar, tar i mer. Kordama vår ligger deilig i bakgrunnen og understreker alvoret. Det slås på tangentene, det rives og files over strenger, et keyboard kommer inn og klager kledelig i bakgrunnen, og det blir alvor…

«I held my hands out, blood stained and I got my doubts
I tried to wash it off. Yeah, I tried to wash it off
Red as Souyhern clay. Blood-red as Mississippi clay
And yes, it still remains. Goddammit, it still remains!
Where is Pilate’s water? Tell me! Where is Pilate’s water?
Nightmares in daylight! I’m stealing the birthright!

Off 16th and Mission! Off 16th and Mission!
I took an ambulance ride: they said I should’ve died
Right there on 16th and Mission
On 16th and Mission

I still miss you so much
I still miss you so goddamn much

On 16th and Mission

I’m right here at 16th and Mission

Sing It!»

Låten varer i 10:36, og avsluttes med det jeg antar er et utdrag av sambandet som var den dagen, ei dame som prater akkompagnert av en banjo, gjort med en kunstnerisk vri.

Dette er en låt Neil Young verdig. Noe Neil kunne gjort da han var på sitt mest kreative og på høyden av karrieren. Jeg tenker temmelig nøyaktig i 1973-74, og jeg er sikker på at Neil tenker det samme. John Murry er kommet for å bli i mitt hus, og jeg kan knapt nok vente på fortsettelsen..

For en låt! Sing it!

Southern Sky

«I was asleep
I woke up to the sound of it ; sashaying down the hall
Remnants of secrets, our presious lies
And I’m terrified of it all, I’ve got no past
There is no future, this sickness follows me around
I’ve got no time. The hour’s nearing
I’m gonna burn this old house down

She knows my face, my broken body, and still I see it in her eyes:
that crucifix that bound our bodies underneath the Southern Sky
Trapped in the crowd, cheated by misfortune.
I pray His Light will be her guide into my arms.
This crooked arms. Underneath the Southern Sky

The Devil’s paintbrush holds just one color
and pushes out your form as you laugh and tell me
”playing with matches will only keep you warm”
The stars were falling all around us
in this filthy little town
and while I slept there, you screamed into your pillow,
and I’m so sorry but I never heard a sound»

Så følger refrenget to ganger, den siste gangen en halvtone opp. Og dæven det refrenget er nydelig, og da kan det jo være like greit å ta det for seg først..

John Murry er soleklar på at dette er et slags konseptalbum om han selv. Alt dreier seg om John og de nær ham. Tim Mooney kalte aldri albumet for et album, men refererte til det som ”dokumentasjonen”. Det sier litt om hvor viktig det var for Timmy, og hvor personlig dette er for Murry.

Nuvel, tilbake til teksten. Refrenget er rett fram, sier noe om dama som kjenner ham ut og inn, hver kvadratmillimeter av hans fysiske legeme, men allikevel ikke blir trygg sammen med ham. I hvert fall føler han det slik, når han ser henne i dypt inn i øynene: den evinnelige frykten for Herren, frykten som har ”herjet” sørstatene siden ”vi” tok oss til rette der borte. De er altså fanget i folkemengden, bortlurt av uhell og uflaks, og har tatt med seg arven som nærmest er nedfelt i genmaterialet til folket fra Mississippi: livet er en evig kamp, mot det onde og alle krefter som forsøker å spolere livet. Banalt sagt, selvfølgelig. Men Murry har et lite håp, et håp om at korset og Gud skal sende henne inn i hans armer for alltid, og fjerne hennes tvil.

Vel, jeg har muligens lest for mye Faulkner, men det har definitivt Murry òg, så jeg tror jeg er inne på noe her. Mener dessuten å ha lest at huset til vår mann brant ned til grunnen for syv år siden, og at dette inspirerte ham til å skrive dette mesterverket av en låt. For det er det vi snakker om nok en gang. Et mesterverk. No Depression har anmeldt skiva, og de mener at de neppe kommer utenom Southern Sky når lista over årets låter skal opp og fram. De mer enn antyder at denne låten neppe vil overgås, og er ikke snauere enn at de mener låten ikke står tilbake for noe Son Volt har gitt ut. Hvis ikke det er sterke ord så vet ikke jeg, med tanke på at magasinet har vært superfans av Jay Farrar og hans kumpaner siden de slo sin første akkord på gitaren.

OK, refrenget er unnagjort, og igjen står to vers. Jeg har nevnt en brann, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det er det vi skal innom nå, gitt det faktum at Murry har sagt noe om det. Låten åpner med at han sover i sin seng, da han våkner av en lyd som minner om noen som rusler nede i hallen. Lyden gir ham assosiasjoner til minner han trodde var borte, bruddstykker av hemmeligheter og løgner, noe som skremmer ham såpass at han tenker at fortiden holder på å forsvinne, og framtiden er en ”umulighet”. Han skjønner at tiden er ute, og at han er i ferd med å brenne ned huset. Et nedbrent hus som tar med seg hele hans levde liv, med minner, remedier fra hans forfedre, fotografier, og saker som betyr alt for ham. Dette vet han der han ligger, og tenker at alt slutter med ham. Hans arv er kastet bort, det han har blitt forært av slekt og foreldre, det som skulle være i hans varetekt, blir til aske. Og det tenker han skjer med hans framtid: den legges i aske.

I det andre verset dukker djevelen opp, med malerkost og greier, men med bare en farge. Jeg antar at fargen er askegrå, men holder muligheten åpen for at vi snakker om blodrød. Grå eller rød, djevelen tar med seg alt, og er nådeløs. Her forsvinner gård og grunn, og alt han kan se er at stjernene faller rundt ham, mens dama skriker av full hals. Ned i puta, så han ikke kan høre. Men det tenker jeg er fordi han ikke vil høre, og kun har fokus på seg og sitt. Og muligens snakker vi her om en rusa kar som har vært like slurvete med fyrstikker som knarkere bruker å være med alt rundt seg, inklusive mennesker som bryr seg? Det er mye som tyder på det, og at Southern Sky er ei god, gamaldags knarkvise, ei vise om å få opp øynene, the big awakening so to speak, en låt om å innse at man har problemer, og at disse influerer på alt. Også fortiden. For meg blir det da sterk kost, og det er det Mr. Murry serverer oss så til de grader, i dette oppgjøret med seg selv.

Hva så med melodien, det som utøves av musikerne? DA, snakker vi virkelig, for dette er en herlig, suggerende sak, en sak med et formål: å lokke oss til å føle at vi snakker om det beste vi har hørt. I hvert fall i dag, i år, noensinne, innenfor sjangeren, og av musikk generelt. Murry har som sagt lyktes med å lure No Depression-redaksjonen til å fastslå at dette ER årets låt, han har trollbundet Quinninho såpass at han mener at hans O’ Store Helt, Mark Eitzel, neppe vil overgå denne perlen senere i år, han har overbevist triboh såpass at en ”kjedelig” førstehøring har blitt til en fantastisk skive av og med en fantastisk mann, og han har fått meg til å glemme altfor mye bra musikk. Og fått meg til å begynne å taste på tastaturet igjen, når jeg egentlig ikke har tid.

Her har bandet funnet fram forsterkerne, keyboards, fuzzpedal og et klokkespill, og Tim hamrer bunnsolid på trommeskinnene sine. Og sannelig har han ikke funnet ut at symbalene skal få seg en runde òg. Med andre ord skal tempoet opp, noe som understrekes og blir ekstremt tydelig når Murry selv rensker hals og lunger, barytonstemmen går noen hel- og halvtoner opp her og der, og det hele blir en slags avansert vuggevise orkestrert av Chuck Prophet, med fabelaktige harmonier av Jana Misener.

Hva er det vi skal vugges inn i da? Jeg tenker vi snakker om et sweet oblivion-konsept her, hvor det å glemme all dritten er vel så greit som å bearbeide den, og det gjør gitarene sitt ytterste for å hjelpe til med, samt det lette og vakre kompet, som selvsagt er alt annet enn lett å spille med Tim Mooney involvert. Den karen er en tryllekunstner med stikker i nevene.

Det jeg elsker mest med melodien er den ”rene” støyen, de vakre akkordene som understrekes av et klokkespill, og den behagelige måten Murry styrer låten opp og ned på, en tone her og en tone der. Jeg har alltid ment at det skal et geni til for å tonesette dystre og ubehagelige historier med lystige og vakre melodier. Det har Murry fått til her så det holder, og da ender det opp med låter til et album som Allan Jones (redaktør i Uncut) mener er det beste Tim Mooney har vært med på, som musiker eller produsent. Og den godeste Jones er skikkelig blodfan av American Music Club, bare så det er nevnt. Og det ender opp med et album jeg har hørt mer enn 20 ganger på en måned. Det skjer egentlig bare når Selveste Tom Waits slipper ny skive.

Ta deg tid til å lytte til herligheten. Det tar bare 5:32. Men vær obs på at du kan bli hekta..

OK, disse to låtene ”kverket” meg nesten, men resten av The Graceless Age holder det samme usaklig høye nivået. Det må bare bli sånn når drivkraften bak dette mesterverket var å få tilbake kona og dattera som hadde forlatt ham, og da ikke med utgangspunkt i selve tapet, som en sutrer av dimensjoner, men fordi han hadde innsett at han var en tåpe som bare måtte skape noe for ikke ende opp innesperret med kroppen full av antidepressiva, antipsykotiske godsaker og piller i alle regnbuens farger. Han ønsket å skape noe som tok historiene mye lengre enn de kalde fakta, noe som skulle beskrive hans trøbbel, hans idiotiske handlinger og hans følelser, og det har han klart så til de grader. At han nå bor sammen med kona er bevis godt nok for meg med tanke på ”måloppnåelse”, og i lys av dette har prosjektet vært vellykket så det holder. Salgstallene kan være lavere enn salget av softis på Nordpolen,, konsertlokalene tommere enn ølboksene her i stua en lørdagskveld, og oppmerksomheten mindre enn den vi her i huset vier Melodi Grand Prix årlig. The Graceless Age har vært en dundrende suksess.

Hør på The Ballad of the Pajama Kid, med sin optimistiske nynning i introen og sitt dystre innhold, og si at dette ikke er en realistisk beskrivelse av kjærligheten. Da lyver du som Peer, eller du har vært heldigere enn Fetter Anton, for samliv og kjærleik kan være forvirrende, tyngre enn tungt og en prøvelse for noen og en hver, i tillegg til det fineste og viktigste i livet. Når Murry pakker dette inn i et drømmelignende scenario av lyder så blir det vakkert, grandiost og ikke så lite Velvet Underground-aktig, i tillegg til at jeg hører mye Sparklehorse her (RIP Mark Linkous), og en aldri så liten dose Jim White. Og så sparkes skiva i gang på suverent vis med denne låten. At han går videre med California, som er en slags suggerende og herlig hymne til det å være glad i noen. Han synger om ”love is a monster”, ”my heart is breaking” og ”I’d love to be right there with you”, alle kjente metaforer for oss som liker høstmusikk og triste trubadurer. Men her er det blodig alvor og selvopplevd så det rekker.

I wake up to you laughing in your sleep, høres unektelig trivelig ut, men Penny Nails er alt annet enn det. I tillegg til å være en ufattelig herlig låt, med et kor fra himmelen (Jana Misener, for fanden!), så er det mer av vår manns mørke sinn og brutalt realistiske syn på det som skjer med vår verden. Han har sagt at han hater en verden som setter søkelyset på ”problemer” som dårlige seter på kinoer, svak mobildekning i enkelte områder, og lange køer i populære butikker. En planet der virkeligheten skal pyntes på, og der realisme er redusert til reality-tv, er med andre ord en verden han ikke finner seg til rette i, og der har han funnet en medsammensvoren i meg. Og mange andre, håper og tror jeg. Photograph er en rolig og deilig sak som får følge av et trekkspill som ligger passe andektig i bakgrunnen, og hvor Chuck Prophet kommer luskende inn med sin herlige gitar akkurat der han skal. Mooney trommer med en innlevelse og rytme som får meg til å nikke rolig og kontrollert i 3:25. I et på mange måter svært lydbilde så sitter den behagelige melodien som et skudd, og der andre skaper stress av så mange ”inputs” skaper Murry fin-fin harmoni.

Huset hans brant altså ned, og denne traumatiske hendelsen beskrives nydelig og grusomt i Things We Lost In the Fire. Med sin akkustiske gitar maler han en repetitiv melodi ut, kun med en steelgitar som følgesvenn. Før helvete bryter løs etter cirka fire minutter. Da kommer hele gjengen inn på en gang, og det behagelige forandres til et inferno av lyder, med klokker, horn, hamrende trommer, hylende gitarer og et komp tyngre enn metall. Overgangen til No Te Da Ganas De Reir, Sènor Malverde fikses elegant av en urgammel innspilling av Miss the Mississippi and You. En gitar surrer i bakgrunnen, et piano blir pent behandlet, og Tim toucher så vidt trommeskinnene før Murry nærmest begynner en messing som er sentrert rundt meldingen what keeps me alive is not going to kill me in the end. Igjen er det en tekst som omhandler hans erfaring som død. Murry satte et skudd som burde drepe to mann (1,5 g heroin) i et rom i Eula Hotel, dop kjøpt av en Vietnam.veteran og hans kone, ei kone veteranen knertet året etter. En ren dop-låt, tenker du? Nix, her snakker vi om å elske sin kone på avstand, en avstand skapt av mannens håpløse valg, og fra et sted du ikke finner på noen kart, et sted du ikke kommer deg til ved å hoppe i bilen og kjøre. Murry skrev låten før den omtalte overdosen, og kan i dag ses på som en profeti bedre enn det Nostradamus og mayafolket har bidratt med. Hans heroinflukt ga om ikke annet verden noen nydelige og sterke låter.

If I’m To Blame er en liten rakker av en ”ballade”.  Vår mann har som alle narkomane lært seg å lure alle rundt seg, bli en fabrikk som fabrikkerer unnskyldninger, og en kar som lett selger alt som kan selges for et skudd. Og så er han jo en romantisk dust oppi det hele, en dust som ser hva som skjer, men ikke har ”utstyret” som skal til for å fikse opp i det som dreper ham sakte. Dette er pinadø sterk kost, og det er bare en måte å finne ut av det på (utenom den lite anbefalte varianten som går ut på å begynne et liv som heroinist): bruk 4:14 av ditt liv til å lytte til denne vonde herligheten.

Som sagt så er The Graceless Age skrevet ene og alene i en prosess for å ”vinne” sin store kjærlighet tilbake. I dag er Lori Graves Murry igjen under samme tak som John, og det skulle egentlig bare mangle etter en sjelevrenging som dette. I tiden mens albumet ble laget dopet Murry seg tungt ned, men da på Layla (And Other Assorted Love Songs). Eric Clapton hadde sin Patti Boyd, og brukte Derek and the Dominos til å få fram sine tanker og følelser knyttet til henne. Det var Tim Mooney som overtalte Murry til å avslutte skiva med en låt fra dette albumet, selvsagt pga av at tematikken er mye av det samme, men at de valgte å gå for en Bobby Whitlock-låt (Thorn Tree In the Garden) er interessant nok i seg selv. Murry mener definitivt at Clapton var et geni, og at hans senere bravader ikke er mye å skryte av, og at både Whitlock og Duane Allman bidro til Layla på strøkent vis uten å ha det så vondt som Clapton. At Whitlock skrev sangen om en hund fikk ikke Murry vite før låten var i boks, og det tror jeg er like greit, for jeg mistenker at den hadde blitt utelatt fra albumet om han hadde visst bedre. Da hadde vi blitt en fantastisk lytteopplevelse fattigere, og jeg hadde neppe tatt fram Layla (And Other Assorted Love Songs) igjen, og gitt skiva så mye spilletid som jeg har gjort den siste måneden. For det fortjener albumet, men det er en annen historie..

Johnny Wilhelmsen

Kjøp albumet på Amazon, eller hør det på Spotify.

Hør «Little Colored Balloons»:

Hør «Things We Lost In The Fire:»

Hør «If I’m To Blame»:

Forrige artikkelFredagsvideo: Red Molly – Oh My Sweet Carolina
Neste artikkelJoe Smith & The Going Concern – Rock & Roll EP
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

4 COMMENTS

  1. Takk for de fine ordene i ingressen, Rune, og enda mer takk for det lekre og ryddige designet. Omtalen ser om ikke annet veldig fin ut..:-)

Legg igjen en kommentar til Hva hører du på NÅ (musikk) - Side 830 Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here