I Nashville har det de siste tjuefem årene vært fullt av unge menn som gjerne vil være countryrockere eller spille “rebelcountry” slik som Steve Earle en gang gjorde og en gang ble presentert som av CMT tidlig i karrieren. Det ene etter den andre har forsøkt seg, men svært få har lyktes. Av og til har det allikevel dukket opp noen få låtskrivere og artister som lever opp til det amerikanske idolet og lager plater som skiller seg markert ut fra mengden. Vi kaller det ikke rebelcountry lengre, bare alternativ country eller countryrock eller så stedfester man gjerne musikken til en stat eller region, for eksempel Texas-country.
Disse få artistene det er snakk om blir som regel oppdaget allerede på debutalbumet og man legger seg de på minnet umiddelbart. Som regel skjønner man at dette er navn som kommer til å dukke opp igjen og som regel er disse artistene ikke fra Nashville, men fra et eller annet gudsforlatt sted i Oklahoma eller Texas, slik det også er tilfelle med Rob Baird.
Steve Earle var med sine tidligste album den som aller først gjorde seg bemerket under Rebel Country flagget til CMT. Senere har flere fulgt på og latt seg inspirere av Earles meloditeft til å videreutvikle sjangeren. Chris Knight er kanskje den mest kjente i senere tid, men band som The Damn Quails, Reckless Kelly, Micky & The Motorcars og mange flere beveger seg i samme musikalske landskap.
Men det spørs om ikke det er på tide å gi Rob Baird en inngangsbillett til denne klubben. Bairds forrige album, Blue Eyed Angels, skrev jeg om på No Deal Music for et par år siden. Den gang mente jeg følgende; “På denne platen er det musikken som fenger umiddelbart og en genuin kjærlighet for flotte refreng har gjort til at denne platen ikke på noen måte faller gjennom og blir en i mengden, men derimot står fram som en av de aller friskeste som har kommet fra The Lone Star state på lenge.”
Denne gangen gjør Baird det igjen. Låtene er så fengende, og refrengene likeså, at man skulle normalt slenge denne platen i haugen for uinteressant på grunn av “hørt-det-før”- følelsen. Men, det er umulig å gjøre det. Albumet er så spissa og skjerpa på både melodi- og produksjonssiden at det blir faktisk ikke kjedelig i det hele tatt. Dette føles ikke utvasket og oppbrukt, snarere tvert imot. Baird slår til med en plate som er akkurat så sommerlig frisk som countrymusikk i denne leia skal og bør være, akkurat slik debuten hans var.
“I’m moving like the wind through the trees, like a train on a track, there ain’t no stopping me,” synger Baird i åpningssporet. Akkurat det er helt sikkert, Baird med sitt talent kan nå så langt som helst innen countryens verden. På dette albumet er Baird mye mer sikker på egne skriveferdigheter enn forrige gang og har sammen med sine co-writers, Ryan Beaver, Andrew Combs, Drew Kennedy og Rick Brantley, laget tekster og låter som er blant det beste innen sjangeren på lang tid. Scott Davis har produsert akkurat som på forrige album. Davis er fast medlem i Hayes Carll sitt band og sammen med Baird har de to jobbet med dette albumet over lengre tid. På grunn av kolliderende turneskjemaer har det vært en lang prosess, men sannsynligvis har det vært med på å gjøre Bairds låter ennå bedre. Låtene har fått prøvd seg litt i livesammenheng underveis og selv sier Baird at han nå føler at han endelig har funnet sitt eget musikalske uttrykk og kan stå inne for historiene og tekstene han leverer.
Albumet avsluttes med tre coverlåter, blant annet Buddy Millers “I Can’t Get Over You” som Baird gjør en råsterk og veldig vakker versjon av. Ingen kan gjøre Miller som Miller, men dette er et meget hederlig forsøk.
Dette er typisk amerikansk musikk, kanskje man kan kalle det erkeamerikansk? Allikevel finnes det et marked for denne typen musikk nesten overalt. Det er ikke for kommersielt og heller ikke for sært, det er heller ikke for polert eller for skranglete, og akkurat der på den knivseggen mellom disse faktorene balanserer Baird med dette albumet og han evner å holde balansen hele albumet igjennom. Baird kan minne mye om Chris Knight på mange måter, men han har nok fortsatt et lite stykke igjen på fortellersiden, på melodier og arrangementer er det derimot ikke mange som når opp til Baird i dag. I Swear It’s The Truth er et album som viser fram det beste av radiovennlig countryrock fra Texas, dette er gull i ørene for alle som har en lang dag i traktoren eller traileren foran seg.
Beste låter på albumet: “Along The Way”, “Same Damn Ting”, “More Than Willing”
Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 11.06.12 og er gjengitt med tillatelse.