The Jayhawks – Rick’s, Bergen – 27.02.2012

Så var de endelig her. The Jayhawks. Bandet jeg har gledet meg til å se live siden jeg hørte “Hollywood Town Hall” en gang i 1992.

Jada, jeg vet at de har besøkt Norge med jevne mellomrom – men det har aldri klaffet med tid og penger. Når Mark Olson så sluttet i ’95, og de ble et poporkester så sank også den personlige interessen en smule.

Gleden var derfor stor når Louris og Olson atter begynte å spille sammen, og besøkte Bergen i 2009. Plutselig virket en gjenforening litt mer sannsynlig. ’95 årgangen av The Jayhawks samlet seg så igjen, og spilte inn “Mockingbird Time” i fjor. Til tross for at platen var en stor skuffelse, så har bandet levert strålende konserter over hele USA og hadde også en konsert på Øya i fjor som tidvis var brilliant.

Og mandag kveld var altså tiden kommet for ny Europaturné. En Europaturné som kan bli den siste fra bandet, skal man tro Gary Louris – som mandag uttalte at hans ryggskade gjør at flyturene rett og slett blir for mye. Dette kommer i kjølvannet av at Kathleen Edwards på Twitter i helgen signaliserte at hun neppe kom tilbake til Europa på noen år – da flyturene rett og slett ble for lange. Kanskje amerikanske artister begynner å bli lei oss Europeere?

Det kan derfor tyde på at det kan lønne seg å få sett sine favorittartister når de først er innom, da det kan være lenge til neste gang (hørte jeg noen nevne Tom Petty?).

Chuck Prophet varmer opp på de andre jobbene i Norge og mye av Europa, før Richmond Fontaine overtar stafettpinnen i april.

Men i Bergen var det de lokale heltene i Gram Per Person som var første band på scena. Jeg har ikke sett dem live siden de spilte på Lost Weekend for en del år siden, og var på grunnlag av den (ganske så dårlige) konserten litt skeptisk. Men Gram Per Person var virkelig en positiv overraskelse. Glitrende vokal, gode låter og akustiske gitarer + banjo var gjennomgangstonen. De hadde dessuten med seg en trommis som var degradert til rytme-egg og tamburin, uten at han lot det gå ut over innsatsen. Han imponerte stort ved å stå på ett ben OG holde rytmen, men måtte sette seg nedpå litt mellom låtene. Trommiser er jo som kjent ikke vant med å stå på konserter, så de blir lett slitne.

Klokken 21.40 gikk The Jayhawks på scenen til stormende jubel på et nesten fullsatt Rick’s Teater. Og så satte de bare igang…

Det må sies at en konsert med The Jayhawks er en ganske så todelt affære. De veksler fra det fullstendig brilliante til det totalt intetsigende fra den ene låten til den andre – og ikke vet jeg om det var jetlag som må få skylden, men rytmeseksjonen var ikke helt på nett i dag.

Marc Perlman på bass slet dessuten med basslyden. Jeg vet ikke om den var like dårlig på scenen som den var ut i salen, men han hadde noen runder frem og tilbake til forsterkeren sin for å skru lyd. Til tider hørtes basslyden ut som om noen slo en våt fille ned i en gammel, lefsete sofapute.

Enkelte låter falt bare fra hverandre, og de låt omtrent som bandet mitt gjør når alt bare kollapser i øvingslokalet. Det tok også 2-3 låter før ting begynte å henge helt sammen der oppe på scenen. Til tider virket det som en litt ustrukturert jamsession.

Men så… plutselig er magien der. For det er EN ting man aldri kan ta fra The Jayhawks i den nåværende sammensetning – og det er harmoniene. Og spesielt harmoniene mellom Mark Olson og Gary Louris. To i og for seg gode stemmer separat – men når de kommer sammen på en scene så treffer de et punkt i hjertet mitt som få andre vokalduoer klarer.

Og når Louris og Olson får hjelp av Tim O’Reagan og Karen Grotberg – som på et tidspunkt mumlet noe om at hun mente hun hadde slekt i Bergen, så er det intet annet enn magisk.

I de periodene hvor det som ble levert var forholdsvis uinteressant, så er det jo hyggelig at publikum bidrar med underholdning. Jeg husker den første konserten jeg var på. I en alder av omtrent 8-10 år så jeg Knutsen og Ludvigsen live. I en gymsal i Ringebu. Den typen gymsal som hadde en liten trapp på hver side av scenen. Og midt i konserten så klatret en liten jente opp trappen til høyre, og stilte seg helt på siden av scenen og begynte å danse. Til salens enorme glede.

Gleden var ikke like enorm over jenten som danset i setet sitt oppe på galleriet denne kvelden. Hun kunne tydeligvis alle låtene fra “Tomorrow The Green Grass”, for når de spilte en av dem, så hylte hun med som best hun kunne – mens hun danset ellevilt med armene i været. Jeg har aldri helt forstått den greien der… wave your arms, liksom… og vekselsvis pekte bort på en av sidemennene når hun skulle understreke en av tekstlinjene.

Etterhvert gikk alle på raden bak. Jeg tror neppe det var fordi de måtte hjem og avlaste barnevakten. Eller fylle på parkometeret. Etterhvert begynte hun å reise seg opp, og minnet mer og mer om Elaine fra Seinfeld, i episoden hvor hun danser på firmafest. Jeg satt heldigvis så langt unna at jeg slapp å høre syngingen, men samtidig er det omtrent som å møte noen med hentesveis. Man klarer liksom ikke helt la være å stirre.

Men det meste av tiden var det heldigvis The Jayhawks som tiltrakk seg mest oppmerksomhet. De spilte flere låter fra det nye albumet “Mockingbird Time”, som heldigvis låt bedre enn platen. Spesielt “Closer To Your Side” imponerte meg. Det samme gjorde som forventet “She Walks In So Many Ways”.

Høydepunktene for min del var “Waiting For The Sun”, en aldeles fantastisk versjon av “Angelyne” og en helt utrolig versjon av “Tampa To Tulsa” med Tim O’Reagan på vokal.

Og sist men absolutt ikke minst den vidunderlig vakre “Miss Williams Guitar”, som var verdt hele kvelden. En perfekt versjon som virkelig viste hva som en gang bodde i dette bandet.

Gary Louris leverte dessuten gnistrende gitararbeid store deler av kvelden, og Mark Olson virket å kose seg glugg ihjel sammen med sine gamle kumpaner. Men viktigst av alt denne kvelden var altså harmoniene. Når de treffer så er The Jayhawks et av verdens beste band. Når de jammer i vei så låter de omtrent som en sekk med skiftenøkler som braser nedover en trapp.

Så alt i alt var The Jayhawks en meget variert, men utrolig hyggelig opplevelse. Den eneste nedturen for en samlernerd var at de nok anser seg som for store til å signere plater etter konserten.