Darrell Scott er en strålende artist. En låtskriver blant de helt store, ikke bare tekstmessig, men også melodiene og arrangementene er av en helt fortreffelig art. På årets album, Long Ride Home, tar han tilbake den klassiske countrymusikken slik den ofte hørtes ut på 70 og 80-tallet. Det hele ligger i tittelen på albumet, dette er countrymusikk om arbeid, utroskap, whiskey og andre lengsler. Dette er countrymusikk fra en verden før Garth, før videoalderen og før noen visste hva en “Urban Cowboy” var.
Som etterkommer av gruvearbeidere og tobakksfarmere har Scott en solid ballast med seg i livet. Kofferten er full av historier om hardtarbeidende mennesker som har kjempet seg fram generasjon etter generasjon helt fra den gangen hans forfedre fra Irland og Skottland første gangen brøt nytt land i Kentucky. Countrymusikken ble for mesteparten av midtvesten og sørstatene folkets egen hverdagspoesi i starten på det forrige århundre og der virker det som Scott ønsker å være i 2012 også.
Dette albumet skulle vært utgitt i høst, men har blitt utsatt litt på grunn av Scotts far som ble alvorlig syk og dessverre forlot denne verden den 18.november. Wayne Scott var nok selv skyld i sin sønns valg av levebrød. Som lidenskaplig musikkelsker og låtskriver var det nok ikke tilfeldig at familiens første ferie i 1965 gikk til Nashville. Darrell var da bare seks år, men det inntrykket Nashville må ha gjort på gutten i den tiden må ha vært uvirkelig sterkt. Selv mener Darrell at han er døpt i countrymusikk. Faren debuterte som plateartist i 2005, 71 år gammel, med albumet This Weary Way.
Darrell Scott er også en del av Robert Plants Band Of Joy og er kreditert med både vokal, mandolin, gitar, accordion, pedal steel, lap steel og banjo. Med andre ord en musiker med overlegne kvaliteter og hans forrige album, A Crooked Road, var da også et kvalitetsalbum med et par kanonlåter som “Take Me Back To Yesterday” og ikke minst tittelsporet “A Crooked Road”. Den kritikerroste Modern Hymns fra 2008 er også et album å sjekke ut hvis man ønsker å høre mer av Darrell Scott. Det bør også nevnes at han har vært Grammy-nominert som låtskriver for Best Country Song, “Long Time Gone” av Dixie Chicks. Han er også kåret til Songwriter of The Year i 2001 og 2002 av NSAI og ASCAP, de amerikanske låtskriverorganisasjonene.
Denne samlingen av låter, Long Ride Home, er sanger som er skrevet over et stort tidsrom, de eldste strekker seg tilbake over tredve år i tid siden de ble skrevet og et par av de er skrevet sammen med faren. Faren deltar også på albumet, låten “Country Boy” er en av de låtene de har skrevet sammen og på denne er Wayne Scott medvirkende på vokal.
Musikalsk er dette kanskje litt for snilt og tradisjonelt for mange, i hvert fall ved første lytting, men er du glad i countrymusikk så gi denne mannen en sjanse til. Muligheten for at du kommer til å forelske deg i lyden av Darrell Scott er nemlig ganske stor. Både arrangementene og tekstene er adskillig mer komplekse og detaljerte enn det man skulle tro etter første lytting.
Og så er det dette munnspillet da, hør etter det på låtene. Det er samme lyden av munnspill som man ofte hørte på Townes van Zandt sine plater og en lyd som trenger dypt under huden på meg. På dette albumet er det både den legendariske Charlie McCoy, samt Mickey Raphael fra Willie Nelsons band, som gjør magien.
Lloyd Green gjester på steelgitar og ellers i studiobandet spiller Hargus “Pig” Robbins piano, han har vært studiomusiker i Nashville siden 1957 og har spilt med absolutt alle de store gutta. Scotts gode venn gjennom mange år, Kenny Malone, spiller trommer, Dennis Crouch spiller ståbass og det er gjestevokalister her som Guy Clark, Rodney Crowell, Tim O’Brian, John Cowan og Patty Griffin. Selv er Darrell Scott en rasende dyktig akustisk gitarist og han er ingen dårlig vokalist heller. Ray Kennedy har mikset og mastered albumet.
Melodiene er som sagt samlet og skrevet over en lang periode i Scotts liv, men selv om musikken kan føles som et vindpust fra 70 og 80-talls country er det allikevel tidløse temaer i tekstene. Den evige problematikken med kjærligheten, ensomhet, arbeid og ellers hverdagslige tema, dog med et preg av levd liv og alvor, er det som går igjen på hele albumet. De aller sterkeste låtene er åpningssporet “It Must Be Sunday”, “Out In The Parking Lot (duett m/Guy Clark), “Someday”, “Pay Lake”, “Dance In The Darkness”, “Every Road Leads Back To You” og den gripende og kommende countryklassikeren “Candle For A Cowboy”.
På “Dance In The Darkness” toucher Scott det meste som er laget av typiske pianoballader fra musikalske storheter som f.eks. Elton John, Randy Newman eller Billy Joel. Et sted i blant det melodisk beste den trioen har laget plasserer denne låten seg med største selvfølge, med et refreng som ikke står tilbake for noe jeg har hørt fra de nevnte herrer.
På nettsiden sin omtaler Darrell Scott selv albumet på denne måten:
“it is country music how i remember it – with some of the players that made the very music that was both lifting & breaking my heart as a kid – what i find is the country music industry has changed, but country & working people have not changed so much- they still love country music when they hear it – i hope they get to hear this”
Dette er med andre ord et av årets beste countryalbum så langt og jeg kan ikke annet enn å anbefale å gå til anskaffelse av dette. Det er et varmt og følelsesladet album laget med stødig hånd og med kvaliteter i alle ledd. Jeg ser ikke for meg at det finnes mange utgivelser fra Nashville som klarer å overgå hverken låtskriving eller produksjon i det kommende året. I min bok er nå Darrell Scott i ferd med å bli en av de virkelige store låtskriverne i nyere amerikansk musikkhistorie.
Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 14.02.12 og er gjengitt med tillatelse.
