I fjor forbannet jeg meg på at jeg ikke skulle lage noen liste i 2011. Men så begynner avisene å spy ut sine lister som så tydelig viser at norske musikkjournalister utelukkende fokuserer på graps de får tilsendt fra store plateselskaper. Og da må jo noen ta ansvar og vise at det faktisk finnes litt annen musikk der uten enn listefjas og overhypede autotune-artister.
Derfor satte jeg igang med å sortere gjennom årets anmeldelser, samt noen av de platene jeg har spilt mest men aldri fått somlet meg til å anmelde.
Omkring 120 anmeldelser ble finsiktet, og etter ganske så krasse diskusjonsrunder med meg selv så tok listen etterhvert form. Førsteplassen har vært selvskreven i hele år, og er den platen jeg har spilt mest og hatt absolutt mest glede av. Deretter dukker det opp både soleklare valg, og en del meget overraskende plater som har kommet seilende fra ingensteder og gitt meg fantastiske musikkopplevelser.
For 2011 har vært et snodig musikkår. Plater jeg hadde gledet meg til og forventet store ting fra har skuffet stort (Reckless Kelly, Jayhawks). Jeg har hørt mer musikk enn noen sinne, og jeg har aldri hørt så mye elendig drittmusikk som jeg har gjort i år. Samtidig har jeg vel aldri fått så mange overraskende GODE opplevelser fra helt ukjente artister som i år.
Vi satser på at 2012 blir minst like bra, og litt mindre dårlig. Der det finnes anmeldelse på bloggen, så er denne linket fra overskriften. Ellers forsøker jeg å linke opp steder man kan kjøpe platene, og link til Spotify i de tilfellene der dette finnes.
En fellesnevner her er at alle platene kommer fra sjangere som tangerer det vi kaller Americana og Alt. country. Og stort sett alle er utgitt av artisten selv eller på små selskaper.
Her er min topp 50:
50. Elmo Buzz & The Eastside Bulldogs – Shit Sandwich
ENDELIG platedeburterte Elmo Buzz, etter å kun ha eksistert live og på bootlegs i mange år.
Denne EPen er noe av det morsomste som kom ut i hele 2011, og den ble til alt overmål gitt bort flett gratis til alle som tok seg bryet med å laste den ned. Har du ikke denne, så har vi egentlig ikke så veldig mye mer å snakke om. Lytt! Lær! SLIK har man det moro med musikk!
49. Jerry Lindquist – Rivertown
Finske Jerry Lindquist laget en plate som NESTEN er der. En rekke gode låter, men samtidig et par helt uinteressante.
Gode tekster, gode melodier og en bunke glitrende andrestemmer fra en rekke fremragende kvinnelige sangerinner.
Likevel så er de gode låtene SÅ gode at platen fortjener en plass inne blant de topp femti.
48. Wess Floyd – Foxhole Confessions
En herlig americanarocker fra Wess Floyd, som jeg merker at jeg har spilt alt for lite. Med en bunke ekstra runder på platespilleren så hadde denne nok havnet litt lengre opp i listen. Låter som “Record Player” og “George A. Romero” er verdt platen alene.
Såpass god at jeg kjøpte platen selv om jeg fikk den tilsendt på mp3 for anmeldelse.
47. Todd Snider – Live, The Storyteller
Etter mange år som bootlegsamler så har Todd Sniders konsertopptak blitt favoritter, og Tales From Moondawgs Tavern står fjellstøtt som tidenes bootleg.
Her kommer en glitrende offisiell liveplate fra Snider, hvor han virkelig viser at han er bransjens beste liveartist. Og kanskje verdens morsomste mann.
46. American Anodyne – So, You Want To Be A Bullfighter
En EP, men denne har vokst seg bedre og bedre i løpet av året, så jeg måtte bare slippe den inn på listen.
Jeg har jo en forkjærlighet for triste, små sanger om rufsete amerikanske småbyer – og American Anodyne oppfyller dette til fulle. Disse gutta kan virkelig bli til noe stort…
45. Rhett Miller – The Interpreter – Live at Largo
Endelig kom liveplaten fra Rhett Miller.
Det er ikke mange artister forunt å ha den energien han kan mønstre på alle sine konserter, og når han her hyller sitt favorittspillested “Largo” samtidig som han hyller en lang lang rekke av sine favorittartister ved å lage en plate som utelukkende består av egne tolkninger av gamle klassikere, så har han truffet blink.
Fåvangs store sønner har levert en plate det står respekt av, som gir oss det vi trenger av rockeøs.
Her får du store deler av det beste fra rockehistorien, komprimert og oppsummert i en saftig plate som når som helst vil få deg i bedre humør. Jeg siterer meg selv, og sier rett og slett at Hercules anbefales til hverdags OG til fest!
43. The Wailin’ Jennys – Bright Morning Stars
Jentene i The Wailin’ Jennys skuffer aldri. Trestemt sang, hHerlige melodier og nydelig harmonier som alltid treffer AKKURAT rett i øret.
Bright Morning Stars er deres hittil beste plate, og kan virkelig anbefales hvis du liker stemningsfull sang med gode tekster.
42. Poor Edward – Time Is Gonna Change You
Jeg ventet og ventet på platen fra Poor Edward, og ble slettes ikke skuffet når den endelig ble utgitt.
Gode låter, sterke tekster, glitrende harmonier. Egentlig alt man kan be om fra en plate, som henter inspirasjon fra så vel Simon & Garfunkel og Everly Brothers som The Jayhawks.
41. Haroula Rose – These Open Roads
Nok en plate som kom dinglende på et gullfat via Reviewshine, som jeg endte opp med å kjøpe på en deilig vinylplate.
Nydelige låter, herlig vokal og virkelig en plate å anbefale. Jeg har i ettertid hatt litt kontakt med Haroula og fått høre noen demoer, og hun har virkelig noe å fare med. En herlig feel-good plate, og det skader ikke at John Neff fra Drive-By Truckers stiller på pedalsteel her og der.
40. Lauderdale – Moving On
En saftig trøkk av en americanaplate, som det (dessverre) er langt mellom idag.
Denne ble jeg gjort oppmerksom på via den eminente No Deal Music, og har aldri angret på at jeg kjøpte denne.
Strålende americana og alt. country, med gode låter komplett med akkurat passe dystre tekster. Anbefales!
39. Cody Canada & The Depardet – This Is Indian Land
Mens vi venter på den første studioplaten med originalt materiale fra The Departed, så har de altså gitt ut platen Cody Canada alltid har hatt lyst til å lage.
En respektfull hyllest til artister fra Oklahoma, og musikken som etterhvert har blitt samlet under betegnelsen “Red Dirt”. En plate jeg tydeligvis likte så godt at jeg kjøpte to kopier på LP (slik blir det gjerne når man glemmer at man har forhåndsbestilt)
38. Old 97’s – The Grand Theatre vol.2
Old 97’s er og blir et av mine store favorittband, og “The Grand Theatre vol.2” er deres beste plate på mange år.
Del 2 av den opprinnelig planlagte dobbelplaten “The Grand Theatre” er utsøkt rocka americana, med Rhett Millers umiskjennlige stemme og Old 97’s unike energi. Låten “Perfume” er høyt på listen over årets låter.
37. The Autumn Hollow Band – Love Letters & Ransom Notes
Jada, jeg har en forkjærlighet for rufsete skranglemusikk. I hvertfall når det er under en viss kontroll slik som The Autumn Hollow Band fremviser.
Her er det litt Whiskeytown og litt Uncle Tupelo, og så mye sjarm og gode tekster at vi bare vil høre mer og mer og mer. Og ikke minst pedalsteel! Det blir liksom aldri feil med pedalsteel.
Tina er en fantastisk liveartist, og har nå også bevist at hun kan levere et fjellstøtt produkt på plate. “Notes” er en utsøkt samling låter fra Tina og Anne Spencer, og platen var årets første (og eneste) som fikk prinsippielt trekk for å være for kort!
Stemningsfull Americana med elementer fra blues, rock og country – smidd sammen av Jon Anders Narum i East Lake Studios på Eina.
Foreløpig karrierehøydepunkt fra Robert Post, som overrasket alle ved å trykke på resetknappen og rett og slett gjenskape seg selv med et helt nytt musikalsk uttrykk, og samtidig beholdt han særpreget som gjør Robert Post så spesiell.
Stemningsfull folk-pop med særpreg og tekster som utmerker seg som det beste Post har skrevet til nå i karrieren. At ikke “Frontline” og “Landing” er svære radiohits er ufattelig.
34. Middle Brother – Middle Brother
Utsøkt americanarock fra supergruppen Middle Brother. Medlemmene spiller vanligvis i Deer Tick, Delt Spirit og ikke minst Dawes, som har fått veldig mye oppmerksomhet etter at platen deres kom ut i sommer/høst.
Dette er uansett en plate som alle skal eie, og LPen leveres med en ekstra vinyl EP og er så lekker som bare vinyl kan være.
33. The Lost Pines – Sweet Honey
Ingen topplister er komplett uten litt bluegrass, og The Lost Pines leverte min favoritt i den sjangeren i 2011.
Sjarmerende, velprodusert, og med låter som uten unntak får deg i glitrende humør.
32. Drew Kennedy – Fresh Water In The Salton Sea
Drew Kennedy har klart kunststykket å lage en av årets beste plater, og samtidig skrive en av de beste bøkene jeg leste i hele 2011.
Platen er god i seg selv, men i kombinasjon med boken så er dette en innertier. Gode tekster, gode melodier og en historie som fanger, både i boken og på platen.
31. Jim Cuddy – Skyscraper Soul
Blue Rodeos Jim Cuddy er ute av stand til å lage dårlig musikk. Det være seg plater med Blue Rodeo, eller noen av hans soloalbum. Det er ikke uten grunn at denne gjengen er nasjonalhelter i Canada.
Det sier litt om nivået på de som ligger foran på listen, når denne er henvist til en 31. plass. Likevel, en av årets absolutt fineste plater, og påbudt å eie.
30. Stonehoney – The Cedar Creek Sessions
Herlig countryrock fra de fire låtskriverne i Stonehoney. Glitrende harmonier, og fire stødige vokalister som også håndterer både to-, tre- og firstemt koring – samtidig som alle er instrumentalister så det holder.
Foruten denne platen så har de også levert min favoritt live-video fra i år, som er linket i anmeldelsen. Det er ikke hver dag man ser band ha det så morsomt på scenen.
Kjøp – Spotify
29. Back Porch Mary – Life Is Now
Back Porch Mary lovet å lage sin beste plate til nå, og de holdt det de lovet med god margin. En saftig suser av en americanarocker, med gjennomført gode tekster og en stemning som bare en PowerTrio kan by på.
En av de platene jeg har spilt mest i 2011, og så absolutt verdig plassen innenfor topp 30.
28. Vintage Trouble – The Bomb Shelter Sessions
Et av de bandene som har brakt meg mest glede i hele 2011. Et band med en energi og utstråling som overdøver det aller aller meste av liveband som er der ute. Et band som kommer til å bli gigantiske, som allerede turnérer Europa på kryss og tvers på en måte som er få andre band forunt. Den eneste grunnen til at de ligger så lang nede på listen er at platen ikke viser bandets fulle potensiale.
27. The Hickman-Dalton Gang – Vol.2
En utsøkt countryplate fra herrene Johnny Hickman og Jim Dalton. To glitrende låtkskrivere, og to glitrende vokalister som er unike, men samtidig fungerer utmerket sammen på plate.
Gode tekster, svingende countryrock, og et sjeldent spillesugent band er vel stikkord som kan beskrive denne platen.
26. Chris Isaak – Beyond The Sun
Chris Isaak har tatt med seg fløyelsstemmen sin og tatt turen tilbake til 50-tallet, og legendariske Sun Studios.
Der har han spilt inn en lang rekke av sine favoritter fra artistene som har inspirert ham. Her kommer klassikerne på rekke og rad som jeg sjelden har sett maken til, og platen er en hyllest til Sun-perioden, uten å være plankekjøring – men også uten å ødelegge noe ved å forsøke å være nyskapende og ønske å gjenoppfinne hjulet i et bedre format.
25. Egil Olsen – keep movin – keep dreamin
Egil Olsen leverer når det leveres må! Og denne platen er noe av det fineste som kom ut på popfronten i fjor, og var årets 4 beste norske plate.
Universalgeniet Egil Olsen ga i tillegg ut en glitrende liveplate som kan anbefales på det sterkeste, og den som ikke har oppsøkt et av hans glitrende liveshow mangler rett og slett et viktig element i livet – nemlig humor.
24. Donal Hinely – The Famous Rocket Cage
En plate med en samling utmerkede låter, og den fantastiske “Saint Pauline”. Et hyggelig, nytt bekjentskap for min del – noe som virkelig var på tide, da Donal har en stor og omfattende back-katalog som også er å anbefale.
Denne platen blir stadig tatt frem for å få en liten snurr, og fortjener et enda større publikum.
23. Have Gun, Will Travel – Mergers & Aquisitions
Floridabandet Have Gun, Will Travel er hjertebarnet til Bryan som eier bloggen Ninebullets.net. Etter at han i lang tid har talt bandets sak, så fikk de kontrakt med Suburban Home Recordings, som også utgir Two Cow Garage. Platen er aldeles utsøkt, og den eneste grunnen til at den ikke er omtalt på bloggen er at jeg fortsatt ikke har fått min forhåndsbestilte LP, og jeg hadde rett og slett glemt å skrive anmeldelse før offisiell release. Men platen er fortsatt utmerket, og det er bare vinylen som er forsinket. Den kan kjøpes på CD og digitalt.
Kjøp
Nok et av mine gamle favorittband gjenoppstod fra de døde. Og Bretteville ga ut en av de beste norske “roots” platene under den store Rootsbølgen tidlig på 90-tallet, så fallhøyden var stor når “Universe” kom på markedet.
Heldigvis så innfridde platen så det holdt. Et herlig lydlandskap, og Alf Bretteville-Jensens glitrende stemme som elegant geleider oss gjennom låtene på platen.
21. Rod Picott – Welding Burns
Nok et nytt bekjentskap for min del, men du verden som denne platen fant øret mitt når jeg først fikk lyttet til den.
Rod Picott skriver utsøkte tekster, og fremstår ofte som en slags talsmann for den jevne arbeider. Låtene han har skrevet sammen med Slaid Cleaves er noen av de mange høydepunktene på denne platen – som virkelig sementerer Picott som en låtskriver og artist vi må holde øye med.
2011 var også året hvor gamle favoritter gjorde comeback. GODE comeback. Og The Rainmakers gjorde et comeback det stod respekt av, med sin fantastiske norgesturné i kjølvannet av denne platen.
Den eneste årsaken til at denne befinner seg helt nede på 20. plass er rett og slett fordi lyden på platen er så komprimert at den ikke høres så bra ut som The Rainmakers KAN gjøre. Jeg gleder meg til vinylen kommer ut i januar!
19. The Reneaus – Room For Roses
En plate jeg stadig kommer tilbake til, som virkelig har bitt seg fast i underbevisstheten.
“Room For Roses” kan aller best beskrives som annerledes, og byr på en vokal og en stemning som er helt unik.
Hele platen er en lang stemning og en følelse av at “DETTE er helt spesielt”. Denne kan ikke anbefales nok.
18. Thinkerbell – Thinkerbell 2
Årets første, og et av de mest etterlengtede comeback for min del. 2011 var året hvor både Bretteville, The Contender og Thinkerbell begynte å røre på seg igjen. Og i “Thinkerbell 2” fikk vi en plate som viste seg å være høstplaten “Thinkerbell 1” sin lystige sommerflørt. Vibeke og Jørn har spart låter i 12 år for å gi oss denne godbiten, og jeg håper virkelig ikke det går 12 år til neste gang de gir livstegn fra seg.
Ikke helt det jeg forventet fra A.A. Bondy etter “When The Devil’s Loose”, men en plate som virkelig fortjener den tiden det tar å lytte seg inn i den. For denne platen krever litt innsats fra lytteren.
Den er spekket med stemninger og har et lydbilde som innbyr til mørke tekster. “Believer” er et steg videre for A.A. Bondy, og virkelig anbefalt lytting hvis man er klar for gode tekster og unik musikk.
16. Stephen Simmons – The Big Show
Oi oi oi! OI OI OI for en plate! Det er så mange sterke plater inne blant de 20 beste i år, at det egentlig blir feil å gi dem en tallplassering. Stephen Simmons leverer gode tekster og fantastiske låter, og et helstøpt produkt som virkelig fortjener å bli lyttet til.
Dette er virkelig “The BIG Show”, og byr på tekster og små historier som verden, livet, universet og alt som ligger i mellom.
15. Lucinda Williams – Blessed
FOR en låtskriver vi har i Lucinda Williams. Og FOR en gitarist som Elvis Costello er! Lucindas beste plate siden “Car Wheels On A Gravel Road” er noe av det fineste verden har sett – og atter en gang så føles det neste tilfeldig hvilken “plassering” den får på listen over de 20 beste platene i år.
2011 var et utmerket år for musikk, og Lucinda leverte akkurat det vi håpet.. et regelrett mesterverk.
14. ORBO & The Longshots – Prairie Sun
Årets beste norske plate kommer fra ORBO & The Longshots, som har levert sitt foreløpige karrierehøydepunkt med den fantastiske “Prairie Sun”.
Kort oppsummert så er dette en av de platene jeg hørte mest på i 2011, og med rette. For maken til perfekt rock’n’roll skal man lete lenge etter. Det eneste som mangler er LP-versjonen…
13. Tom Waits – Bad As Me
Tom Waits. Tøffere enn toget. Tøffere enn propan og uran og hva som nå enn regnes som tøft idag (jeg følger ikke alltid med på slik).
“Bad As Me” er slettes ikke bad i det hele tatt, den er svinaktig bra – og både gammel Tom Waits og ny Tom Waits på en gang. Obligatorisk!
12. Israel Nash Gripka – Barn Doors and Concrete Floors
Anmeldt av Sverdfisktrombonen, og umiddelbart en av mine favorittplater fra 2011.
Sterke tekster, og melodier som bare overtar kontrollen på hjernebarken – og nekter å gi slipp. Og hva er oddsene for at to av favorittlåtene mine i 2011 heter “Fools Gold”, samtidig som de er forskjellige låter med forskjellige band.
Dette er virkelig en artist vi bør forvente å høre mye mye mer fra i årene som kommer!
Kjøp – Spotify
11. Paul Simon – So Beautiful Or So What
Nydelig plate! Og endelig har Paul Simon klart å rive seg løs fra mesterverket “Graceland”, og lage en plate som er så god som vi vet han har i seg.
Her er utgangspunktet lagt til den gang han laget “Hearts And Bones”, samtidig som han har tatt med seg alt han har lært fra “Graceland” og de etterfølgende platene sine – og så har han rett og slett laget en av de aller aller beste utgivelsene i sin karriere.
Kjøp – Spotify
10. Gillian Welch – The Harrow & The Harvest
Gillian Welch og David Rawlings helt nede på en tiendeplass? Det sier vel bare litt om det kanonfeltet som har komemt seg inn på årets topp 10.
Gillian var endelig tilbake etter 8 års stillhet (i hvertfall under eget navn plate), og leverte akkurat det vi hadde drømt om og håpet på. Nydelig er vel bare fornavnet.
9. The Far West – The Far West
En av årets store overraskelser, og en plate som virkelig gjør det verdt å bruke timer, dager og uker på å lytte seg gjennom bunker med drittmusikk. For innimellom alt grapset så ligger det slike uvaskede diamanter og bare venter på å bli oppdaget.
En deilig alt.country plate som byr på fantastisk vokal, eksepsjonelt dyktige musikere, deilig lyd og en pedalsteel som bare kan beskrives som magisk.
8. The Porter Draw – California Widow
The Porter Draw har en unik sound, og leverer møkkete bluegrassinfusert American med en tydelig inspirasjon fra punk og rock’n’roll.
Rått, direkte og røffe tekster som forteller tidvis sterke historier i et herlig tempo. Dette er tøft, møkkete og agressivt. Og utrolig bra!
7. Kasey Anderson – Heart Of A Dog
Jeg spådde i fjor at “Heart Of A Dog” som ble forhåndsutgitt i 2010, og hadde offisiell release i 2011 OG en re-release med digitale bonustracks i 2011 mest sannsynlig ville befinne seg på årets toppliste. At den skulle komme så høyt på listen sier bare litt om produktet fra Kasey Anderson.
Når vi også tar i betraktning at han har gitt ut en single og to EPer i år, så er det tydelig at kreativiteten blomstrer. Noe som er bra siden han er igang i studio med oppfølgeren…
Kjøp!
6. John Moreland – Everything The Hard Way
Et av årets aller beste album, og årets klart beste cover fra John Moreland. Hans fjerde utgivelse i 2011, og en plate som har tatt bloggverden med storm – og høster fantastiske tilbakemeldinger overalt.
Platen er en reise gjennom oppvekst og ungdommelig usikkerhet, og inneholder låter og tekster som er nesten uvirkelig gode.
Denne kan ikke anbefales NOK!
Kjøp
5. Drive-By Truckers – Go-Go Boots.
Det som skulle vise seg å bli Shonna Tuckers siste plate med verdens beste band, er en maktdemonstrasjon av en rockeplate.
Bandet har omsider gjenfunnet formen fra sin storhetstid med Jason Isbell i bandet, og Shonna leverte sine beste låter hittil i karrieren. Platen er en perfekt fortsettelse fra “The Big To-Do”, og er platens litt nedtonede lydbilde og slentrende countrysoul gjør den faktisk enda bedre enn “The Big To-Do”!
4. Jason Isbell & The 400 Unit – Here We Rest
Isbells beste plate til nå, og som innehaver av årets beste låt “Alabama Pines” så har Jason Isbell endelig bevist at han kan stå på helt egne bein. De forrige platene har vært litt preget av Drive-By Truckers syndromet. Han har vært vant til å levere 2-3 kanonlåter pr. plate og det å levere en hel plate ble kvalitetsmessig litt mye.
Men med “Here We Rest” har Jason Isbell funnet seg selv, sin sound og klarer å levere en hel plate som er glitrende fra start til slutt.
3. The Damn Quails – Down The Hatch
The Damn Quails kom inn fra flanken på tilnærmet overtid, og vippet Jason Isbell ned fra årets 3. plass.
Fantastisk americana, med store mengder country, rock og bluegrass som gir platen både særpreg og gjør den interessant nok til at vi holder fascinasjonen ved like gjennom en hel plate. Måten de to vokalistene bytter på vokalansvaret gjør at det aldri blir ensformig eller kjedelig. ANBEFALES!
Ryan Adams er The Comeback Kid, og leverte med “Ashes & Fire” sin beste plate siden “Gold”.
Sårt, sterkt og direkte vakkert fra mannen som har gjennomført en omvendt rock’n’roll for å komme tilbake til det som helt tydlig er hans store styrke – tekstene og melodiene, uten forstyrrende bråkete gitarer i mengder og lass.
Årets comeback, og NESTEN årets plate.
Kjøp! – Spotify
1. Howard Iceberg & The Titanics – Welcome Aboard!
Årets ubestridt beste plate.
Tenk at det finnes låtskrivere som Howard Iceberg. Dette er uten tvil den beste platen som er gitt ut i 2011. Dette er trolig en av de beste platene som er gitt ut noen sinne. Hvordan denne mannen fortsatt kan være en godt skjult hemmelighet er for meg en gåte.
En av vår tids beste låtskrivere, og her gir han altså ut en syv cders boks der den ene fantastiske låten etter den andre bare kommer trillende…
Jeg har aldri hørt maken, og jeg har vel aldri hatt et tilsvarende hakeslipp som første gang jeg hørte Howard Iceberg og innså at dette er unikt og eksepsjonelt.
“Welcome Aboard” er den platen jeg uten antydning til konkurranse har spilt mest i år, og som jeg uten problemer utroper til det beste 2011 kunne by på av musikalsk karakter.