Rhett Miller, vokalist i Old 97’s har også en solokarriere – og reiser jevnlig rundt og gjør akustiske solokonserter. I Los Angeles hvor han bor ligger konsertstedet Largo. Og denne platen der Miller tolker flere av sine gamle helter er en hyllest til Largo slik det stod, før de flyttet ut fra sine originale lokaler, over i nye.
Tittelen “The Interpreter” passer sjeldent bra, for Rhett Miller gjør så mye mer her enn å covre gamle klassikere. Han tolker låtene i sitt lydbilde, og gjenforteller dem slik vi kjenner han så godt fra både soloplatene og karrieren i Old 97’s. Tanken om å tolke klassikere for å hylle et klassisk spillested er i og for seg edel, men det hele kan kollapse ganske så kraftig hvis enten låtene eller tolkningen ikke fungerer.
Heldigvis så er Miller proff til fingerspissene, og leverer varene vi forventer. Dette er den første utgivelsen på hans eget selskap “Maximum Sunshine Records”, hvor vi også vil finne hans kommende soloalbum.
Platen starter helt perfekt med Simon & Garfunkels “Homeward Bound”. En perfekt låt til et sted som Miller flere ganger har omtalt som “hjemme”, og som han sier i låten :
“On a tour of one night stands, my suitcase and guitar in hand.
And every stop is neatly planned, for a poet and a one-man band”
Tom Petty’s American Girl leveres i en forrykende versjon, før vi får et av platens høydepunkter i Woody Guthries “California Stars”, fra Billy Bragg og Wilcos plate “Mermaid Avenue”. Og jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker denne versjonen, uansett hvor glad jeg er i “Mermaid”-platene. Intensiteten i Millers stemme løfter denne låten til et nivå Bragg aldri klarte å nå, og når John Brion kommer inn på piano så er dette så nær perfeksjon vi kan komme.
En annen favoritt er Elvis Costellos “Brilliant Mistake”. Ikke akkurat verdens enkleste låt, men Miller leverer virkelig på et av Costellos beste øyeblikk.
Og når vi først er inne på britiske legender, David Bowies “Queen Bitch” får en rivende gjennomgang der pianoet til Brion er det bærende element sammen med vokalen. “The Bewlay Brothers” får samme behandling, og sistnevnte er helt klart den beste av de to Bowie-tolkningene på platen.
Skal man først ta for seg britiske legender, så kommer vi ikke utenom The Kinks. Og “Waterloo Sunset” introduseres med “This is only the greatest song ever written by any human being“, noe jeg kjenner flere som vil være helt enig med Miller i. Før han starter så utbryter han også “GOD, I wish I’ve written this song“. Hvem gjør ikke det, Miller… hvem gjør ikke det. Han kommer fra det med æren i behold, selv om låten etter min mening ikke skal synges med noe annet enn britisk aksent.
Platens udiskutable høydepunkt er medlyen som inneholder Pixies “Wave Of Mutilation” og Ramoneslåten “I Wanna Be Sedated”. Førstnevnte er han så glad i at han også sender med en bonustrack med studioinnspilling av samme låt, der Pixies Joey Santiago spiller gitar. Begge deler er aldeles utsøkt, men liveversjonen er min favoritt på denne platen.
Og som han avslutter låtene med: “proving that songs like Wave Of Mutilation and I Wanna Be Sedated” are both folksongs”
Og apropos folkesang; Miller hører tydeligvis på mye britisk musikk – og et glitrende eksempel er Aztec Cameras “The Birth Of The True”, som har fått en helt glitrende versjon på denne platen. Rhett Millers hesblesende vokal på låten gir den rett og slett nytt liv.
En Beatleslåt var vel det eneste som manglet. Miller har derfor funnet frem den velkjente hiten “I’ll Cry Instead” fra Liverpoolgruppen. Jeg begynner etterhvert å få en mistanke om at platen kanskje burde hete “The British Interpreter”.
Ekstranummer i settet er naturlig nok hentet fra Bob Dylans rikholdige arkiv. Og som selvoppnevnt Dylanpoliti så godkjenner jeg Millers deilige versjon av “You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go”. En meget respektfull og behagelig tolkning der Dylans utsøkte tekst virkelig blir trukket frem i lyset og får sole seg i glansen fra Millers stemme.
En MEGET hyggelig aften i Hr. Rhett Millers selskap går mot slutten… før han slipper oss ut døren på Largo så får vi en liten bonusgave, der to studiospor har fått plass helt til slutt.
Og selvsagt er den ene britisk. En herlig versjon av Robyn Hitchcocks “Cynthia Mask” med fullt band, før platen avsluttes med den før nevnte “Wave of Mutilation” med Joey Santiago på gitar.
Kjøpes f.eks på Amazon på LP eller på CD. (Det vanker ikke premie til den som gjetter hvilken JEG har kjøpt.)
Eller digitalt på iTunes.
Hør og se “California Stars”:
[media id=498 width=650 height=418]
