Tom Russell er en av vår tids store fortellere. Han legger alltid vekt på tekstene, som ofte fortoner seg som små noveller, og det er imponerende hvordan han er i stand til å få plass til så mye på så få linjer. Og gode nyheter til alle som liker låter som forteller historier. Tom Russell har levert årets beste plate!
«Mesabi» heter høstens plate fra Tom, og refererer til Mesabi Iron Range i Minnesota, som ligger ved byen Hibbing. Her utvant man jernmalm, og Mesabi var det pulserende hjertet til hele området. Og på tittellåta synger han om at Mesabi Iron Range er «. . . Bethlehem of the Troubadour Kid». Og denne Troubadour Kid, er selveste Bob Dylan, som er født og oppvokst i Hibbing.
Tom Russell gir oss som vanlig et vell av referanser gjennom sangene. Han synger om amerikansk pop-kultur, falne barndomshelter, utlevde skuespillere, skyggesider og fristeder, om et USA som har vært, og savnet etter bortkommede helter. Russell har sin base i El Paso, en grenseby mot Juarez, Mexico. Bare Rio Grande skiller byene. Og begge byene er sentrale i mange av låtene på høstens utgivelse. Juarez har de siste 15 årene blitt regnet som en av verdens farligste byer, noe Russell også synger om i «Goodnight, Juarez».
«Mesabi» har så mye å formidle at jeg nesten sitter litt målløs og lurer på hvor i all verden jeg skal starte. De tre første sporene på denne skiva er alle noe av det ypperste Tom Russell har gjort, og det sier ikke lite om hvor høyt han setter lista. Tittellåta «Mesabi», «When The Legend Die» og ikke minst «Farwell Never Neverland» gir meg gåsehud og en lykkefølelse, samtidig som historiene som veves ut, setter meg i en melankolsk tilstand. Det er mye tristesse i sangene, samtidig som de er fulle av kjærlighet og fortellerglede.
Åpningsporet er det perfekte anslaget. Det starter med en gitar som spiller opp noe som ligner mistenlig på Ralph McTell’s «Streets Of London», men etter en kort intro sparkes det hele i gang, og Russell er plutselig i gang med noe som i form og tekst kan gi assosiasjoner til Don McLean’s «American Pie». Vi blir tatt med til den gang rock’n’roll var ung, og han nevner både Buddy Holly, Ritchie Valens, Howlin’ Wolf og ikke minst Bob Dylan.
«Don’t think twice, it’s allright…Mesabi holy ground.
Please don’t let me do the work my father did.
I wanna sing like the troubador kid».
På et svært så elegant vis har han fortalt oss om generasjonskløften, det nye USA, og sin egen lengsel etter å slage musikk og synge. Det er så vakkert, så fullendt, og står ikke tilbake for McLean’s «American Pie». Tom Russell har satt standard, og «Mesabi» er en fantastisk åpningslåt.
Etter uptempo-låta «Mesabi» tones det ned med «When The legends die». Melodien minner meg merkelig nok om Bobby Goldsboro’s «Honey», den veldig søtladne, men mektig gode sangen om han som minnes sin baby som har vandret heden. Og selv om teksten til Russell ikke er søtladen, er den virkelig en mollstemt vise om heltene og hvordan alt bleknes etter som åra går. Russell synger om sine barndomshelter, de han hadde tapesert rommet med. Han er tilbake på gutterommet igjen og konstaterer at de fleste helter er borte.
«Most of them are gone,
but they fly around like angels in my unconcious mind»
For en vakker betrakning! Og de ordene er jo nesten en forklaring på hvordan Tom Russell henter frem sine historier. Jeg sitter som et tent lys og hører på Tom Russell, og tenker at han synger for meg, om meg. Sånn er det med gamle helter, Tom. Ingen har sagt det bedre enn deg.
«You created the legend, Mister.
Then the legend rode away, and let the man behind.
You’re on your own, little boy blue.
Come blow your horn and write your own freedom-song»
Etter nesten å ha blitt blåst vekk av de to første låtene, så skulle det ikke være mulig å toppe dette med låt nummer tre. Men dette er ikke en vanlig skive, dette er pokker meg Tom Russell, og med «Farwell Never Neverland» gjør han en trippelåpning på et album som er den beste jeg kan huske å ha hørt. I «Farwell…» synger han om Bobby Driscoll, en barndomstjerne i Hollywood på 40 og 50-tallet. Det åpner med en liten begravelseshymne, før et lyst, men mollstemt piano spiller opp og Tom Russell begynner å synge om å ta farvel med barndommen.
«Mama never told me Peter Pan could bleed».
Historien om en gutt som faller fra stjernehimmelen allerede som 17 åring og som ender som en junkie som dør i rennesteinen i New York, er et perfekt bakteppe for Russell’s betrakninger om gutten som ikke ville eller kunne vokse opp, og Peter Pan blir et sterkt bilde på Bobby Driscoll. Barndommen er over, og man er ikke usårlig lenger.
Etter en så sterk åpning er det nesten godt at neste låt er et lite pauseinnslag. Tom Russell skriver en lett sang om Ukulele Ike som reiser rundt med sitt lille strengeinstrument og underholder. Litt Paul McCartney over melodien, som er svært så retro og nostalgisk, lett og luftig.
I «Sterling Hayden» vender han tilbake til Hollywood-legender. Og som vanlig synger han om de som har møtt døra. Sterling Hayden var en mye brukt skuespiller på 40 og 50-tallet, og var spesielt god i film noir og westerns. Han spilte blant annet i en av verdens beste cowboyfilmer, den rare, sære og knallgode «Johnny Guitar». Tom Russell gir Sterling Hayden en stemme på nytt, og har tydelig et sterkt forhold til skuespilleren.
«So here’s to all the tough guy actors,
and the false gods that made them.
And wherever he sails tonight on the seven seas,
made the lord sail with Sterling Hayden».
Litt sjømansaktig melodilinje og en av sangene som har vokst etter mange gjennomhøringer.
Så kommer en liten akustisk vals for selveste Elisabeth Taylor. Nok en av Tom’s helter som har gått bort. Og i dette korte øyeblikksbilde av en låt, snur Russell nesa mot grensa og kikker over til Mexico, gjennom å plassere Liz på et hotell i El Paso, et sted hun bodde en kort periode på 50-tallet. Og grensbyene El Paso og Juarez blir klarere og klarere.
Med «A land Called Way-Out There» sender Russell en hilsen til Frelsesarmeén. Melodien er som hentet rett ut av boka. Teksten er tilbake til nå-tiden, der han føler seg ukomfortabel og trist. Lengten etter landet østenfor sol og vestenfor måne er sterk, og savnet etter gamle helter er enda sterkere. En fin , om ikke spesielt minneverdig låt.
Så blir vi med Tom Russell inn i kinomørket med kameraten Johnny. I «Roll the credits, Johnny» forteller han om helter som virkelig var helter og damer med stor D. Alt på et filmlerret i en mørk kinosal, der drømmene får leve og være i fred for virkeligheten. Vakkert, poetisk og en fin melodi som holder historien sammen.
Vi er over halvveis, og selv om åpningen, som tok pusten fra meg, ikke lenger er så merkbar, har jeg begynte å tenke at det skal ikke mer enn et par låter til, før dette kan betegnes som et fullverdig mesterverk fra Russell’s side.
«Heart within’ your Heart» er en vever liten sang som gjør lite ut av seg i første omgang, men har likevel sneket seg inn og blitt en av sangene jeg nynner oftes på for tiden. En av albumets lette låter, og en av de mest fengende. Joda, dette holder mer enn nok, Mr. Russell.
Så reiser vi helt og holdent til grensebyene El Paso og Juarez i «God Created Border Towns». Med cowboy-piano, trekkspill og meksikanske trompeter. Akkurat slikt Tom Russell mestrer så bra. En liten oppsummering av tingenes tilstand i grensebyene, i en blanding av begravelse og fest slik bare meksikanerne kan det.
Men om «God Created Border Towns» er en liten oppsummering, tar neste sang «Goodbye Juarez» et nesten vemodig oppgjør og farvel med byen.
«The touristmarkets empty now.
You wouldn’t recognised this town.
They even tore the bullring down.
Goodnight Juarez goodnight»
Tom synger med trist, sliten røst, og man hører det gjør vondt å fortelle om en by som har gått helt i oppløsning. Og alt sammen syes sammen av triste trompeter og trekkspill i solnedgang.
De meksikanske tonene fortsetter i «Jai Alai», en sang om en squash-lignende nasjonalsport i Mexico, som ofte er kalt den raskeste sporten i verden. Flamenco-gitarer og en halvt snakkende og halvt syngende Russell. Det høres barskt ut, og gir klare assosiasjoner til Mariachi-band.
Siste ordinære låt på «Mesabi» er også en ekte avslutningslåt. I «Love Abides» synger Tom om hva vi har lagt bak oss, og hvor viktig erfaringen fra fortiden er for det vi har i vente.
«Seeking shelter for weary hearts,
a place to rest, a place to hide.
Then somewhere down your troubled road
you find a place where love abides».
Kan det egentlig sies bedre? Enkel instrumentering, enkel melodi, men pokker så virkningsfult.
Og der slutter «Mesabi». Det er to låter igjen, begge oppført som bonusspor. Begge er flotte låter, men har ingenting med selve albumet å gjøre. Kun en hyggelig gest fra Russells side. Den første er en liveversjon av Bob Dylan’s «A-Hard Rain’s gonna fall» der han synger sammen med Lucinda Williams, og Calexico er backing-bandet. Den andre er film-musikk fra filmen «The Road to Nowhere». Begge bonusspor er som sagt gode låter, men egentlig unødvendig påfyll på en plate som allerede har alt.
Det er en rød tråd og en utvikling på « Mesabi» som gjør mye for opplevelsen av plata . De første låtene summerer på en praktfull måte barndom og ungdommens inntrykk og lengsler, for så å se hvor tøft det blir når voksenlivet trykker på. I mellomparteiene er Tom Russell i nåtid, i El Paso og ser at grensebyen Juarez sakte blir spist opp inennfra av kyniske narkokartell. Og tilslutt synger han om hvordan fortiden kan gjøre fremtiden bedre. Det er aldri moraliserende, aldri svultstig og belærende, bare betrakninger fra en mann som har levd litt mer enn folk flest.
«Mesabi» vil stå som en bautasten i Tom Russell’s platekatalog. Han har aldri vært bedre, og det er få som kan stille seg ved siden av ham og stå støtt. Jeg har allerede hørt årets plate. Hva som skal matche, for ikke å si overgå dette, vel, det klarer jeg ikke å forestille meg. Det er plate med store øyeblikk, en helhet, en rytme, en stemning som du blir i lenge etter siste tone fader ut. Og du vil vende tilbake til «Mesabi» for mere, gang på gang. Dette er farlige saker for de som lett blir avhengig. Men på den annen side, dette er en avhengighet uten bivirkninger.
Takk, Tom Russell!
Hør “Mesabi”:
[media id=446 width=650 height=20]
Hør “Farewall Never neverland”:
[media id=447 width=650 height=20]
Platen kjøpes hos Village Records eller på CDON.com
