Musikkbloggen fortsetter sin gjennomgang av Henning Kvitnes’ karriere. Og vi gjenopptar gjennomgangen i 1987, når Henning Kvitnes neste plate het “Back To… Little Eden” – og bandet skiftet navn fra Henning Kvitnes’ Next Step til nettopp Little Eden. Platene er nå i ferd med å bli så bra at vi fokuserer på en plate pr. artikkel.
Etter tre års stillhet fra platemarkedet, så kom “Back to… Little Eden” i 1987. Besetningen i Little Eden var som følger; Henning Kvitnes på vokal og gitarer, Torkjell Varfjell fra Saturday Cowboys på bass, Jon Terje Rovedal på tangenter, Svein Rønning på gitar, Frank Marstokk på trommer og en gjesteopptreden fra eminente Fats Kaplin.
Produsert i den gang nyetablerte Athletic Sound i Halden av R.E.M. produsent Don Dixon, med en meget lærevillig Kai Andersen som tekniker.
Platen sparkes igang av “Twilight Zone”, og fra første låt er det tydelig at vi er i et lydbilde som er nærmere Amerikansk rock, og jeg hører mange likheter med liveplaten fra Saturday Cowboys. Dette kunne like godt vært utgitt av et amerikansk vestkystband på dette tidspunktet.
Det er naturlig nok mye 80-tall i lyden, trommene har fortsatt mye plastlyd og særlig Rovedals tangenter er merkbare. Men dette er den første platen med Henning Kvitnes som jeg vil klassifisere som en gjennomført kanonskive. Og da er det selvsagt låtene som er viktige.
Engelskuttalen som hele veien frem til denne platen har vært litt “norsk” og rufsete har tatt et syvmilssteg, og er helt upåklagelig.
Låtskriveren Henning Kvitnes kommer også mer og mer til sin rett, og denne platen inneholder mange av de aller beste låtene han har skrevet. Fra platen starter med “Twilight Zone” og den glitrende “Time For Laughter” til den slutter med “Back to… Little Eden” så står høydepunktene i kø.
Tekstene er gjennomført bedre, og melodiene har det trøkket og gjenkjennelsesfaktoren som vi etterhvert forventet fra Little Eden, som i “Grow Up To Be Human”
“Please grow up to be human,
don’t let them break the little girl in you”
I “April Nights” har Fats Kaplin satt seg godt til rette med trekkspillet, og vi får en herlig laid-back hverdagsbetraktning fra en trøtt og sliten by en dag i april. Her begynner vi å se den store styrken til Henning Kvitnes, det å skrive om hverdagen på en måte som gjør at alle kan kjenne seg igjen – og tenke “akkurat slik har jeg det også…”
Vi får saftig Haldenblues i “Down By Border”, der vi får en herlig fortelling fra sommer i grensetraktene… dette kunne fungert like bra på vestkysten i USA…
“Watching the girls, who don’t cover their tits
Lying in the sun to the Samantha Fox Hits”
En liten overdose 80-talls gitar i “Leaving Now” veies opp av rockeøset, der Kvitnes dumper alt det gamle og stikker. Dixon visste hvilke knapper han skulle trykke på, og bruker alle triksene i boken. Her er det Springsteen og Bob Seeger så det holder.
“I Don’t Live Forever” er nok en låt i Springsteenland, og det oser E-Street Band av både melodi, struktur, lydbilde og innsats. Platens høydepunkt er derimot låten “Publand”. For alle som har tilbrakt noen timer på pub så er dette kjente toner, kjente tanker og et velkjent miljø som males med stødig og tydelig pensel.
Fats Kaplin gjør dessuten en fantastisk innsats på Pedal Steel, som bidrar til å heve låten til uante høyder.
“We have seen the seasons change,
through the windows of Publand”
Den rolige introen ramler over i en herlig rocker med tydelig countrypreg, det er ingen overraskelse at Americanamusikere på andre siden av fjorden etterhvert favnet om Kvitnes som en av sine egne.
“Street With No Name”, med sitt fengende refreng og 80-tallets signaturlyd; plasttrommer og synthriff på refrenget er nest siste låt før “Back To… Little Eden”. En herlig ballade som avslutter en av norsk rockhistories aller aller beste plater, Henning Kvitnes’ absolutte høydepunkt på dette tidspunktet – og en av mine favorittlåter.
“Take me back to Little Eden,
let me build it up again.
If I can not be your lover,
I just can not be your friend”
Plata finnes selvsagt ikke hverken på Spotify eller Wimp. Ei heller på de store platesjappene. MEN det vil endre seg, Henning Kvitnes gir den nemlig ut på nytt til 25. års jubileet våren 2012…
Inntil da, sjekk din lokale bruktsjappe, qxl.no eller litenytt.no – plata er virkelig vel verdt innsatsen. Og ja, den finnes jo selvsagt kun på LP og kassett.
Hør “Publand”:
[media id=350 width=650 height=20]
Kjempegøy å lese disse glittrende anmeldelsene. Denne CD’en kjøpte jeg ny når den kom ut og er nok en av de mest spilte norske cd’ene jeg har. Var 16 år når jeg kjøpte denne. Da var musikken knall. Fikk vel ikke med meg alt av tekstens innhold. Nå er jeg 41 år gammel og har tid til å høre på musikk da jeg er hjemmeværende (pappaperm). Tekstene gir nå en helt annen mening 🙂 mye av det samme er opplevd selv. Topp album!
Hei. Takk for hyggelig lesing. Flott at du løfter fram disse gamle platene med Kvitnes. Back to little eden vil for alltid være min store favoritt med April nights og tittelsporet som de største høydepunktene. Beste norske plate noensinne. Til orientering så finnes den også på CD.
Takk for det, og jeg var IKKE klar over at den finnes på CD. Har aldri sett den platen på cd hverken i bruktsjapper eller på QXL og tilsvarende. Ikke at det er et savn, da jeg har et aldeles utmerket eksemplar på LP.
MEN, den kommer altså ut i oppusset utgave på nyåret, så da kan det jo være greit å hanke seg inn en ekstra kopi…
Det tok meg noen år før jeg fant Cden i en bruktbutikk. Ble nok ikke produsert så mange eks. Jeg ser likevel fram til en ny utgave – forhåpentligvis med god remastret lyd.