Oppfølgeren til “Masquerade” fra 2009 er endelig klar, og der bandet delvis feilet med “Masquerade” har de nå truffet blink på bortimot alle punkter.
Styrken ved “Masquerade” var låtene, som etter min mening var de sterkeste vokalist og låtskriver Ole-Reinert Berg Olsen (ORBO) hadde skrevet på det tidspunktet. Men dette ble overskygget av en produksjon som hverken kledde lydbildet eller låtene. Det låt forholdsvis ok på en gammel bilstereo, men på anlegget hjemme så var det spiss og komprimert radiokommerslyd uten særpreg.
Heldigvis er flere av låtene fra “Masquerade” med på liveplaten “Live10”, der vi virkelig får høre hvor bra låtene er – og man kan ane hvor bra “Masquerade” kunne vært.
På “Prairie Sun” har ORBO atter tatt hovedansvaret for produksjonen, og platen er innspilt i Prairie Sun Recording Studios i California. En gammel kyllingfarm som er bygget om til studio, blant annet av Tom Waits – og som kan skilte med å ha alle fra Tom Waits, Van Morrison, brødrene Fogerty og Booker T. til Michelle Shocked, Paul McCartney og Nine Inch Nails på klientlisten.
Her sitter det med andre ord rock’n’roll i tjukke lag i veggene, og det er tydelig at bandet har vært i gode hender – siden platen jo også er oppkalt etter studioet.
Og la oss gjøre det klinkende klart først som sist. Jeg elsker denne platen!
Dette er ganske enkelt ORBO & The Longshots mesterverk, og alle fremtidige utgivelser vil bli målt opp mot “Prairie Sun”.
For oss som liker amerikansk rock i landskapet som er tråkket opp av folk som Tom Petty og John Mellencamp, så er dette en perfekt plate som har absolutt alle elementene vi liker. Her er den helt riktige gitarlyden. Her er svingende piano. Her er de perfekte orgelfills. Her er landets beste vokalist. Her sitter koringen perfekt. Og det hele leveres med et trøkk og en innsats som få andre norske band kan matche. Få utenlandske band også, når sant skal sies.
Det er amerikansk rock, det er americana, det er country, det er blues og det er jaggu meg et snev av Dixieland.
ORBO har rett og slett tatt med seg countrysporene fra “Seven”, den Pettyske rocken og deltabluesen fra “High Roller” og “Genuine Handmade Rock’n’Roll”, og balladene fra “Masquerade”.
Jeg har vært så heldig å få høre en del låter underveis i prosessen, og jeg har fått plata i hende i god tid. Noe som har medført at jeg har spilt denne platen i fillebiter. Jeg går rett og slett ikke lei, og den er så bra at det går på bekostning av andre plater jeg vet jeg BURDE hørt på.
Fra den elegant starter opp og sakte men sikkert fyrer på alle sylindere på kremlåten “Highway Tears”, frem til den nydelige “Prairie Sun” avslutter plata så får vi en plate som er det mest helstøpte ORBO & The Longshots har levert.
Det første som utmerker seg er hvor bra BANDET låter. Det neste er at platen er så overlegent godt produsert, låtene er så godt arrangert, og det LÅTER bare så gjennomført forbasket bra!
Paul Vikingstad og Stian Tumyr utgjør landets stødigste og beste rytmeseksjon, og er bunnsolide og nesten irriterende godt samspilt etter hundrevis av spillejobber. Reidar Opdal er en magiker på tangenter, og leverer også koring som det virkelig svinger av. Enhver klovn kan klare å å levere litt orgellyd, det ble jo effektivt bevist allerede når gitaristen Al Kooper måtte spille orgel for å delta på innspillingen av “Like A Rolling Stone”. Da er det desto større utfordring med piano, og det er der Opdal virkelig kommer til sin rett, og briljerer gang på gang.
Men det som utmerker seg aller mest, er hvor viktig Ine Tumyr er for bandets lydbilde. Min gode venn Jo Inge påpekte etter sleppefesten til EPen “Prairie Moon” hvor tynt lydbildet ville vært uten hennes innsats på all mulig perkusjon.
Og det er jo et faktum som også er tydelig på platen. Men mest av alt har hun tatt et langt steg frem og inn i spotlighten. Vi kunne høre antydninger på “Masquerade”, men på “Prairie Sun” beviser hun en gang for alle at hun er mye mer enn en “kordame” .
Vi har jo sett det live, men ikke fått høre det like tydelig på plate. Og det løfter virkelig disse låtene, og hever resultatet betraktelig.
Med unntak av et par låter jeg ikke blir komfortabel med så er resten av plata en maktdemonstrasjon i tekster, melodier, produksjon og spilleglede. Og det er Pettyrocken som dominerer. Noe som passer meg utmerket.
Første låt er som nevnt “Highway Tears”, som har en av tidenes tøffeste introer. ORBOs vokal backet av enkle klapp, før det kommer et orgel snikende inn og understreker frem til gitaren legger seg oppå og åpner opp for resten av bandet og etterhvert et deilig munnspill. Og reisen over prærien kan starte…
Låten vil også være første video fra platen (følg med på bloggen på fredag…)
“Cocktails, Longdrinks & Goodbyes” starter med låtskriverens store fordel, nemlig fri diktning.
“I’ve been here since Elvis died,
bet your ass I’m bonafied”
Herlig gitarsolo på denne låten, der også samspillet mellom ORBO og Ine fortjener skryt.
“High Grass Dog” er låten der Ine virkelig briljerer. Vekslingene mellom de to vokalistene, hele veien understreket av De Feteste Gitarriffene gjør denne duetten til et av høydepunktene på platen og også blant alle ORBOs låter. Det virker også som om ORBO selv hever vokalen sin enda et hakk når han synger opp mot en kvinnelig hovedstemme. Det hørte vi på “Masquerade”, og det er som sagt enda mer tydelig på denne platen. Og bare hør på gitarene og bassen på denne låten. Rett og slett herlig!
De følger opp med tilsvarende magisk innsats på “Magic”, som kanskje er den beste teksten ORBO har levert. Det er en tekst som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, og tar et kikk på kjærlighet, brudd og usikkerhet på en intens måte som virkelig demonstrerer hvor mye ORBO har vokst som låtskriver over de siste årene. Og atter en gang så er det vokalen til Ine Tumyr som bidrar til å løfte denne låten til det nivået den har fått.
“We’ve been feeding off of this long enough,
couldn’t see a thing.
But I guess the magic came to an end.
I keep my dreams all to myself,
’cause I’m scared.
I’m watching windows close,
and doors slam shut behind me.
while magic takes my chance”
“Nights Don’t Belong To Us” er platens Petty-låt, der gitarene like godt kunne vært spilt av Mike Campbell, og lydbildet er så deilig at Petty selv ville fått ståpels av å få denne servert. Glitrende tekst om bli voksen (eller ihvertfall litt mer voksen) med en gjennomført billedbruk som gjør at vi faktisk må engasjere oss litt, og en av platens beste vokalprestasjoner fra ORBO.
“Stallions don’t lock the stable door,
but they can’t ride me anymore”.
En av mine absolutte favoritter på platen leveres så i “Neon Scar”, og atter en gang er det teksten som fanger – men det hadde blitt tamt uten arrangementet og ikke minst pianobreaket fra Reidar Opdal.
“I’ve got a drumbeat baby,
I’ve got a loud guitar,
I’ve got a restless heart,
with a neon scar”
“God Help Me (If I Can’t Love Again)” er en deilig blueslåt komplett med et perfekt orgel og en munnspillsolo som får hårene til å reise seg over hele kroppen.
Og så skjer det… det er som sagt to låter jeg ikke liker, og de serveres heldigvis etterhverandre, så de er enkle å skippe.
Den første er “New Times”, hvor det fjases rundt med blåsere og lages et Dixieland-komp som jeg virkelig ikke har sansen for. Det koker vel litt ned til personlige preferanser, og jeg har en meget lav toleransegrense for blåsere der klarinett blir litt i overkant for mine ører. Veldig synd, da dette er en av de sterkeste melodiene på platen, som samtidig har en glitrende tekst som bare koker bort i unødig tøys og tull. Klarinetter som overdøver vokalen? Nei det skulle tatt seg ut.
Og “All Kinds Of Blue” får jeg ikke helt dreisen på. Det er en av de låtene som aldri starter opp, den bare står der og slurer og går aldri noe sted. Den føles som fyllstoff for min del.
Heldigvis løfter plata seg igjen umiddelbart med “Crystal Ball”, som uten problem kunne vært med på Tom Pettys soloplate “Wildflowers”. Og her får vi merke mer av pianoet jeg snakket om tidligere. Som bygger opp intensiteten i denne låten helt perfekt, og fyller ut det ellers spartanske lydbildet på utmerket vis. En sterk kandidat til platens beste spor.
“Black Eye” kjenner vi jo fra før, da den også befant seg på EPen “Prairie Moon”. Herlig bass og glitrende gitarer. Og måten låten er arrangert på gjør den garanter til en livefavoritt.
Det høres ut som du har en klapperslange i øret når “Word On The Street” sniker seg igang, og så er det bare litt snedig perkusjon som gir oss den svette præriefølelsen. Denne hadde The Eagles glatt ofret både armer og bein for å spille inn. Dette er Eagles anno “One Of These Nights”, og er den voksne fetteren til “Take It To The Limit”
Vi kjører inn i solnedgangen på prærien, og lar det deilige elektriske pianoet på “Prairie Sun” sørge for at vi ikke roter oss bort der ute.
Jeg klarer ikke helt bestemme meg for favorittlåt. “Crystal Ball” var tidlig favoritten, men “Neon Scar” har vokst og blitt en sterk utfordrer.
Hakk i hæl følger innertiere som den nevnte “Highway Tears”, “High Grass Dog” og ikke minst “Prairie Sun”.
For de som kjøper musikken sin digitalt, så kan ORBO lokke med låten “Little Queen”, som er bonustrack på iTunes. Låten som er en duett mellom ORBO og Delbert McClinton er en klar demonstrasjon på hvorfor blåsere kun burde tillates sammen med Delbert – det er dessuten en låt som virkelig sparker rumpe som man sier over there.
Dette er enkelt og greit årets beste norske skive, og kommer til å komme høyt HØYT opp på listen over årets album uansett opphavsland. Dette er en plate som skal befinne seg i alle platesamlinger med et snev av respekt for seg selv. Dette er rett og slett deilig!
ORBO & The Longshots skal turnére litt i Norge, før turen atter går til USA i oktober. Pass på å få sett dem når du kan, for det er bare å innse at denne gjengen forlengst er for store for lille Norge. Slår USA først klørne i dem så får vi dem aldri tilbake….
Platen er i salg fra fredag, og kjøpes f.eks på Platekompaniet.no på CD eller på iTunes
Hør “High Grass Dog”:
[media id=356 width=650 height=20]
