Vi er i sluttfasen av en sliten sommer. Været har vært ustabilt, Norge er plutselig forandret og USA nærmer seg konkursens rand. Ingenting er som det en gang var, og det ligger en liten klump av vemod og sorg i magen min. Det er i tider som dette at musikken fungerer som balsam på sjelen. Det er bare å finne den rette skiva. Og for noen dager siden dumpet det ned en CD i postkassa fra en fyr jeg så vidt husker å ha skrevet om en gang før. Tilbake i 2006 for å være nøyaktig. Fem år har det tatt ham å komme med en oppfølger til sin første soloskive. Han kommer fra Seattle på USA’s nordvestkyst og har også spilt en rekke år i et band oppkalt etter filmen og kultklassikeren “Straw Dogs”.
“Boomtown” heter Darren Smith’s andre skive, et utrykk for en by, eventuelt samfunn i rask økonomisk vekst.
En kontrast til tilstanden til det landet Smith kommer fra akkurat nå. Og la det være helt klart. Denne skiva burde du ikke la passere uhørt.Ikke fordi den revolusjonerer musikkscenen, eller vil gå inn historien som et
av de beste album gjennom tidene. Slikt kan andre artister av historiske format ta seg av. Darren Smith er lavmælt i sitt musikkutrykk og har ingen ambisjoner om å lage et unikt mesterverk. Men han gjør noe som alltid rører mitt musikkglade hjertet. Han er en pokker så god låtsnekker og leverer akkurat som snekkerfirmaet som pusset opp huset mitt i fjor.
Kvalitet i hver planke, og et ønske om å at man etterlater seg et tvers igjennom gjenomarbeidet og kvalitetsikret produkt. Å ja, jeg er veldig fornøyd med fjorårets oppussing, og svært imponert over kvaliteten som gjennomsyrer Darren Smiths nye utgivelse.
Han tøffer det hele forsiktig i gang med “All for you”. Vakkert gitarspill og Darren som forteller om en gang han betydde noe for en kjæreste. Han mimrer om tida han hadde råd til tape men som han nå er tapt for godt. Vakkert, vemodig og alt sammen bakt inn i et svært smakfult popaktig arrangement. Darren Smith har fanget min oppmerksomhet med denne åpningen, og spent venter jeg på neste spor.
Tittelsportet “Boomtown” åpner forsiktig med en lett sommerlig melodi.Igjen synger han om tida, men nå drømmer han bare å gjøre ingenting annet enn å la tida passere med den rette ved sin side. Igjen er det musikalske utrykket lett sommerlig pop uten at det bikker over til å bli overfladisk.
På “When I disappear” er han derimot mer over i stilen som han dyrket på sin forrige utgivelse. Mer Country enn pop, men forsatt med de grep som gjør at låta sitter rett i øra. Fengende som bare pokker. Minner meg litt om tidlig Jackson Browne.
“Life we live” er en vemodig vise om å leve på skyggesiden med få muligheter til forandring. Nydelig slidegitar som underbygger den melankolske stemningen. Og igjen sitter refrenget godt i øra.
“Rosalie” er kanskje for lik mye annet og skiller seg ikke mye ut. Men selv her er det såpass fint at det ikke kjeder meg slik jeg ofte opplever med pauselåter på mange album.
På “On Parade” er det et luftig El.Piano som er i front, og låta er lett jazza i stilen. Velprodusert og med bruk av piano skiller låta seg litt ut, men på en positiv måte. Perfekt låt for sene nattetimer. Tekstmessig handler det om og sitte inne og se en parade som passerer. Et fint utrykk for isolasjon der jeg-personen husker tilbake til den gang han følte at han hadde mer tilhørighet til byen sin.
Neste låt “Anymore” er en tekstmessig alvorlig affære om å gi opp.
“Found a boy cross the front seat with a gun in his hand.
A note pinned to the steeringwheel saying
I don’t wanna die but I can’t live anymore.
And I don’t know how to even the score.
We all fall out under a angry sun, burning”
En enkel melodi bærer det hele og gjør at teksten kommer klart frem. Utrolig vakkert og høydepunktet på albumet.
“Lonely Light” er nok en nedtonet affære som passer godt til dunkel belysning. Darren Smith har forlatt desperasjonen fra “Anymore” og tror igjen at det nytter å være sammen når problemene tårner seg opp. Låta heves av et fint refreng og igjen klarer han å kombinere det umiddelbare med et neddempet mellomparti. Ikke blant de beste øyeblikkende, men mere enn bra nok.
Mot slutten av plata mister “Boomtown” litt av sin styrke, som hittil har kommet gjennom svært melodiøse og fengende låter.
“Be Here” mangler en melodi som fenger, og teksten er lite orignal. Men verst er arrangementet som gjør bruk av noen rare effekter som bare forstyrrer. Definitivt en låt som burde blitt igjen som et outtake.
Darren Smith gjør det nesten godt igjen med “Same Sun”. Han er på plass med nydelig tekst, men melodien blir litt anonym og er rett og slett litt for lang til å holde på oppemerksomheten.
Så avsluttes “Boomtown” med en knallåt, heldigvis. “Santa Fe” er en stillferdig og virkelig vakker avslutning. Santa Fe blir en metafor for ensomheten der byen ligger midt i et ørkenaktig landskap, og den enste veien ut er en mørk motorvei som ser ut til å forsvinne rett inn i evigheten.
Darren Smith leverer en plate som både gir håp og setter spørsmål ved tilværelsen. Mye ensomhet å spore, men alltid med et flik av optimisme.
Og stort sett er melodiene såpass catchy at du lett ønsker en gjennomspilling til. En god plate å tone ut sommeren 2011 med. Jeg har hatt den som venn på spilleren på soverommet, og sammen med “Breakfast at Tiffany’s” av Truman Capote har den gitt meg litt sjelefred i disse to siste slitsomme ukene. Og det er mere enn bra nok for meg!
Albumet er gitt ut på Sun Mountain Recordings og kan bestilles fra Darren Smiths egen hjemmeside eller via CD baby.
Hør “Boomtown”: