Jeg har tatt et skikkelig skippertak i platebunken i det siste, og kan rapportere at det har kommet ut ganske så mye bra musikk første halvdel av 2011.
Her får du en liten presentasjon av The Greencards og Mark McGuire, to veldig forskjellige – men riktig så gode plater.
The Greencards – The Brick Album
Medlemmene i dette bandet er 50% australsk, 50% amerikansk, men musikken er 100% americana.
The Greencards lager det de selv kaller “newgrass”, og etter min mening har de mikset bluegrass og folk med moderne country alá Kasey Chambers på en måte som gjør dette her virkelig interessant og hørbart.
Carol Young (vokal) og Kym Warner (bass) fra Australia har selskap av den felespillende Tyler Andal fra Tennessee, og strengevirtuos Carl Miner på sitt femte album “The Brick Album”.
Mesterlig og elegang produsert av Justin Niebank, så har denne platen fått et helt særegent uttrykk som bør falle i smak for såvel bluegrassfans som de som liker litt lavmælt folk-country med et islett av irsk folk, fjonge mandoliner og liflig felespilling. Coveret er helt grotesk, men ikke la det skremme deg fra å ta en lytt på dette bandet, som turnerer steinhardt, og allerede i 2003 varmet opp for kanoner som Willie Nelson og Bob Dylan.
Carol Young synger på en utrolig stemningsfull måte som minner meg om en miks mellom Kasey Chambers og Natalie Merchant, og de uhyre musikalske kumpanene hennes legger strengelyder i flere respektable lag under og rundt vokalen, som gjør at det hele flyter avgårde og er perfekt musikk som man kan høre på uten at man trenger å dykke dypt ned i tekstene. Ikke at tekstene er svake på noen som helst måte, det er bare noe i stemningen som gjør at man bare blir sittende og nyte lyden istedenfor ordene.
Du kan besøke The Greencards og kjøpe platen direkte av dem.
Hør “Heart Fixer” (duett med Vince Gill):
[media id=289 width=650 height=20]
Mike McGuire – Beyond The Ark
Det er ikke lett å finne informasjon om Mike McGuire på det store internettet. Så man ender opp med å hente ut så mye info som mulig fra tekstene hans. Og det er tekstene som er den store styrken på denne platen.
Mike McGuire er tydelig merket av de siste års økonomiske nedturer, oversvømmelser og naturkatastrofer i det sørlige USA, og formidler dette med en intens fortvielse som gjør at vi av og til holder pusten mens vi venter på avslutningen for å finne ut om alt gikk bra med menneskene i historiene hans.
For dette er ikke bare låter, dette er små fortellinger som forteller en historie. Allerede fra den intense “Cumberland River Blues” så merker vi at McGuire har mye på hjertet, og når han gjør en mesterlig versjon av The Bands “Twilight” så er det en sjeldent passende coverversjon vi får servert.
En standard amerikansk hilsen til sine militære styrker er også på sin plass, men her slipper vi den hysteriske forherligelsen som Nashvilleartistene har gitt oss de siste årene, det vi får her er en soldats tunge historie i “Military Time”.
Jeg så en på nett som sammenlignet dette med Otis Gibbs, bare uten det svære skjegget. Og det er likheter, absolutt. McGuire skriver om mennesker og livets skyggeside på en glitrende måte. Han har nok ikke Otis Gibbs’ lyriske brillianse, ei heller en så lett gjenkjennelig stemme – men dette er uansett meget godt håndverk.
Et snev av optimisme er det likevel i tekstene hans hele veien, og på slutten av “Leaving New Orleans” hører vi ham hviske:
“I’m leaving New Orleans
But I’ll be back…
… I hope…”
Jeg er jo ellers en sucker for julesanger, og en meget sjarmerende sådan får vi i “The Streets Are Quiet On Christmas Day”, som mest av alt handler om tomheten som står igjen når noe fint og stemningsfullt er over…
Hør “Roses For The Moon”:
[media id=290 width=650 height=20]
Kjøpes fra CDBaby.
