Egil Olsen, mine damer og herrer. EGIL! OLSEN!
Egil Olsen fra Ørsta. Egil Olsen fra Norge. Egil Olsen som ble for stor for Kina!
Egil Olsen som rett og slett har laget den fineste pop-platen vi kommer til å få høre i hele år.
Jeg skal ikke ta i bruk de åpenbare vinklingene der vår venn Egil Olsen sammenlignes med navnebror Egil Roger Olsen, hvor man hevder at dette er musikk som ville fått selv en musikk-hatende Drillo til å skifte mening. Det overlater jeg til hovedstadspressen.
Jeg skal rett og slett bare bøye meg langflat i støvet i nesegrus beundring for den nydelige samlingen med sanger som Hr. Olsen har gitt oss.
For et par år siden fylte Olsen 30 år, og i anledning dagen hadde samboeren trommet sammen en rekke musikervenner til stor bursdagsfest OG en egen hyllestplate fylt av hans herlig underfundige låter.
Hyllestplate allerede etter to utgitte plater er ikke mange forunt. Men så er det heller ikke to tulleplater han har utgitt til nå.
“I am a singer/songwriter” fra 2007 og “Nothing like the love I have for you” fra 2009 står begge som bautaer i undertegnedes platesamling.
Før jeg går videre, så må jeg skryte av pressepakken til Egil Olsen. CD er en ting, men presseskrivet er sjeldent informativt og morsomt – og biografien som er på to a4-sider blåser man gjennom på null komma svisj – så godt skrevet er det. Her har virkelig norske band noe å lære om hvordan man fanger interessen til de som skal omtale musikken.
Veien mot denne platen har vært lang og kronglete for Egil Olsen. Helt fra tiden med Uncles Institution, via solo”suksess” med låter som “Santa Claus Is Gay” og “Walkie Talk To Me” – før han desillusjonert havnet i Hollywood, der mange av låtene til “I am a singer/songwriter” ble til.
Men til tross for suksess og kritikerros for plate nr 2 to år seinere, så var Egil Olsen ikke fornøyd.
Som han selv sier:
“Jeg liker ofte å si at jeg fant meg selv i Hollywood da jeg lagde “I am a singer/songwriter”. Og jeg gjorde det. Jeg fant også kjærligheten med “Nothing like the love I have for you”. Men, fremdels høy på love og suksess med mitt nye album, kjente jeg et stort behov for mer. Jeg var mer rastløs enn noen gang og tok meg selv i å dagdrømme og flykte. Grønnere gress osv. Å finne meg seslv i Hollywood var ikke nok, så jeg riste tilbake for å finne mer”
Og fant gjorde han. Han fant Jonathan “Butch” Norton. Tidligere trommeslager i eels, og sessionmusiker for alt fra Rufus Wainwright til Tracy Chapman – og ikke minst trommisen i bandet til Lucinda Williams. Sammen spilte de inn en liten bunke låter i Hobby Shop i LA – før veiene atter brakte Olsen til Sunnmøre og Ocean Sound Studios på Giske. Platen har så blitt fullført i Egil Olsens eget hjemmestudio – før vi er så heldige å få høre verket.
Et verk som er så respektfullt og elegant produsert at man kan få gåsehud av mindre. Her går ingenting i veien for noen annet, alt som tilføres bygger opp mot noe konkret i melodien eller teksten. Noen har virkelig brukt ørene når dette har blitt skrudd sammen…
En ting er de liflige popmelodiene som snirkler seg inn i øregangene og aldri helt forsvinner fra hodet ditt – men hans aller største styrke er de sjarmerende naive og til tider veldig direkte tekstene han skriver. Det er tekstene som virkelig hever dette produktet så langt langt over all annen fjong popmusikk som produseres for tiden.
I veldig mange tilfeller så skriver han om det som har skjedd ham selv, og han er vel ikke den eneste fra ikke-urbane strøk i Norge som kan kjenne seg i igjen i kremlåten “In the middle of Norway”:
“14th of april 1980
I was a brand new born baby
but this seemed like such a lonely place to be
born in the middle of Norway
……cold – grey
nothin was ever more than ok
in the middle of norway
……
I’m not that brave, I’m just afraid
to give up and go home
get a life and a lone
and get stuck in the middle of norway”
Og hvem blir ikke sjarmert av den direkte tonen i “She and him (and I):
“She went up on the roof with him
she was wearing his jacket
…..
Or did they fuck?
I don’t wanna know.
Yuck!
I really don’t hope so”.
Et annet glitrende teksteksempel er “Do it yourself”, der Egil Olsen gir oss en lang rekke gode og uvurderlige råd med på veien:
“If you’re bored and nothin’ happens
do it yourself
If you perform and nobody’s clappin’
do it yourself”.
Vi får også høre litt om hans frustrasjon over å bo i Oslo, der han tidligere sverget på at han aldri ville bo – samt oppholdet i LA. Og så koker han det elegant ned til at det enkleste er å ha hjemmet sitt med seg hele veien, uansett hvor man er:
“Location location location
gotta do something soon
but as for now
I’ll just instead
live in my head”
Jeg kunne fortsatt. For denne platen har ikke et eneste svakt øyeblikk. Ikke ett eneste svakt punkt, hverken melodisk eller produksjons- og tekstmessig. Men det enkleste er rett og slett at DU går ut og kjøper denne plata. Det har DU fortjent, og det har Egil Olsen fortjent.
Og så klarer jeg likevel ikke styre meg, for her ville til og med navnebror Egil Roger Olsen funnet noe han likte – nemlig det lekre coveret! Alle tegninger er laget av Egil Olsen, og hele bookleten er krydret med små tegninger som understreker tekstene. Jeg gleder meg til LPen, for å si det sånn – dette kunne uten problem hengt på veggen.
Så la oss si det sånn, “Keep movin – keep dreamin” er en plate for alle, til og med for Drillo.
Kjøpes for latterlige 99 kroner hos Big Dipper eller for 99,50 på Platekompaniet – på gaten fra 10. juni.
