Bob Dylan var tilbake i Bergen, etter at han egenhendig etablerte Bergen som en seriøs konsertby i 2001. Det regnet når Bob gikk på scenen og ikke overraskende startet med “Rainy Day Women # 12&35”, men Bob sang så solen våknet, og under ekstranumrene så brøt skylaget opp og ga oss en rød solnedgang rett i synet på His Bobness. Og idag stråler selvsagt solen fra skyfri himmel i Bergen…
For å ha dette klart fra første øyeblikk. Jeg er dyp og inderlig blodfan av Bob Dylan, så en objektiv anmeldelse må du heller lete etter et annet sted.
Personlig så hadde jeg glatt betalt for å se Bob Dylan stå og strikke, så jeg er vel neppe i en posisjon til å kritisere.
Derfor satser jeg heller på å gi en personlig observasjon av gårsdagens konsert.
Suzanne Vega kjørte et kort men sjarmende singback-sett som supportact, der publikum fikk både “My Name Is Luka” og “Tom’s Diner” før hun takket pent for seg i regnværet.
Frk. Vega hadde fortjent en litt annen setting, da hun virkelig har nok å by på utenom de to kjente låtene til at man kan ønske seg en hel konsert.
Etter kjapp omrigging var alt klart, og presis 21.00 var Dylan igang. Han spøker med multi-instrumentalist Donnie Heron (jada, han fra BR5-49), som han alltid virker å ha hatt en god tone med. Jeg husker det samme fra 2009-konserten i Spektrum – at de to snakket mye sammen og virket å ha en spesiell link.
Det første som slo meg var at noen hadde glemt å slå på trommeslageren, dernest at bandet kanskje burde vurdere å våkne. Dylan virker å være i kjempeform (for å sitere Ylvis), og stemmen er bedre enn jeg har hørt på lenge.
Men Charlie Sexton sliter. Han stemmer og stemmer og stemmer gitaren, og bytter etterhvert gitar mellom hver låt. Før han stemmer og stemmer og stemmer. Ikke forstår jeg byttingen, alle gitarene hans låt helt likt, og jeg mener virkelig ikke at Charlie Sexton tilfører dette bandet noe som helst. Hvis man først skulle slippe en gammel gitarist inn igjen, så hadde jeg ønsket meg Larry Campbell eller Bucky Baxter. DET var backingband som svingte…
Det som er veldig tydelig, er at dette er DYLANS show. Han er ubestridt bandleder, og Tony Garnier som tidligere var veldig aktiv og tydelig og var den alle så til er nå havnet litt i skyggen bak ved bassforsterkeren sin.
Bandet står som i 2009 i en halvsirkel og stirrer nesten vettskremt mot Dylan, i frykt for hva han vil finne på i løpet av låten. De virker ikke helt innkjørt enda, og det var veldig mye intern jamming her og der.
MEN – det er jo også det vi ønsker og forventer på et Dylanshow i 2011. Mannen gjør akkurat som han vil, noe som er hans hele og fulle rett. Og som jo er det som gjør at konsertene hans fortsatt er interessante og spennende. Selv om dronene som ble intervjuet i BT klager på mangel på “klassikere” (NEWSFLASH: Han spilte bare klassikere i hele går. Hele katalogen hans er klassisk), og ønsket seg “Knocking On Heavens Door”, så virket de fleste å være happy med konserten, og var kanskje klar over at det er slik han er live. Hvis man vil høre et band planke låtene sine akkurat som på plata, så turnerer vel Pink Floyd fortsatt.
I går hadde jeg, klok av skade, slått på stortromma og kjøpt meg en overpriset billett til Golden Circle, i håp om at det skulle ta litt av luven av det jeg og mange mener er landets dårligste konsertarena rent lydmessig. Og lyden var litt bedre fremme ved scenen. Man slipper de evinnelige utslokningene i lyden når lydbølgene møtes etter å ha reflektert i mur- og fjellveggene som omkranser Koengen. Men jeg må virkelig si at det var både skuffende og overraskende dårlig lyd der fremme også. For over 1000 spenn så hadde jeg håpet på litt mer enn eksklusive dasser…
Synd, for arrangementet var som vanlig fra Bergen Lives side, ellers prikkfritt og proft til fingerspissene.
Lyden tok seg dessverre aldri opp, men bandet skjerpet seg kraftig halvveis i settet. Charlie virket å stemme litt sjeldnere, og Tony kom inn i grooven. Trommisen fikk dog aldri opp farten, og jeg tok meg i å savne gode gamle Winston Watson, som måtte sitte i bur på scena fordi han trommet så høyt. Likevel, George Receli har vært med siden 2001, så jeg har hørt ham mange ganger før uten at jeg har reagert slik – så han hadde kanskje bare en dårlig dag i går. ELLER så var trommelyden spesielt dårlig der jeg stod.
Dylan beveget seg mellom pianoet og mikrofonen midt på scenen, der han vekslet mellom gitar og munnspill. Og etter “Highway 61” tok det virkelig av.
Høydepunkter for min del var min favorittlåt “Desolation Row”, og ikke minst kveldens høydepunkt – en gnistrende “Trying To Get To Heaven”. En “Thunder On The Mountain” som hørtes ut som et velsmurt godstog var heller ingen uting.
Alt i alt en god konsert, ikke blant min personlige topp5, men det er alltid stas å se Dylan – og ikke minst i Bergen. Og noe av det jeg liker best, han lar sangene si alt han har på hjertet – og kaster ikke bort unødig tid med å skravle.
Gled dere, Oslo! Kveldens konsert blir virkelig et fortjent plaster på såret for at dere er så uheldige å måtte bo der borte.
Hør Musikkbloggens Podcast “Bob’s Boots” i anledning Dylans 70-års dag! Rune & ORBO snakker om Bootlegs, og spiller de beste låtene fra de beste bootlegene!
Hør “Trying To Get To Heaven” fra i går:
[media id=284 width=650 height=20]
Det ekkoet som var på Ballad of a Thin Man, har det vært brukt tidligere? Det var ikke i Stavanger i ’08 og Oslo ’09..
Ga en ekstra “boost” på låten, helt fantastisk å høre på 😀
Helt enig! Charlie var ikke bra.
Og Bergenkonserten var bedre enn oslo.
Begge konsertene ligger på Dime, for de som har interesser for bootlegs.
Tipper det er derfra du har ehntet sangen i artiklen fra også?
“Trying To Get To Heaven” er helt korrekt fra bootlegen som lå på Dime bare noen timer etter konserten.
Rune, glemmer du ikke noget? Det må være den bedste Baby Blue i mange, mange år! Og hvad med den fuldstændigt flydende Tangled, med helt frie fraseringer, større end længe, og den strålende guitar på Beyond Here, den vidunderlige solo i Simple Twist, hvor han også fraserede en halv takt efter beatet, og High Water helt laid back. Regnen har været ligeså hård ved dig som ved guitarerne. Det var en fantastisk koncert.
Det var en god konsert. Fantastisk vil jeg klassifisere Norwegian Wood i 1998 og til og med Spektrum i 2009.
Gitarsoloene hans var virkelig kick-ass, der tar jeg selvkritikk for at jeg ikke fikk med nok skryt 🙂
Og jeg hadde da ikke problemer med regnet, så det kunne også vært forhindret med gitarene. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Det jeg egentlig var mest positivt overrasket over, var hans bruk av orgelet. Han svinget virkelig, og jeg har aldri hørt at keyboardspillingen har fungert SÅ bra.
Tak. Jeg skal ikke argumentere med din Norges-klassifikation. Lad os glæde os over, at Bergen nok vil stå som den bedste koncert på Europasommerturnéen, udfra en foreløbig vurdering, hvad der jo altid er farligt med Dylan, fordi det detonerer i én efterhånden. Foruden, hvad jeg sagde tidligere: Hvilken Rolling Stone, han ikke repeterer, men genfinder nogle af de helt oprindelige fraseringer, også på dit yndlingsnummer! Og det orkesterspil, de har fået frem på Watchtower, det har ikke været så godt siden 1995. Bedste live Trying to get to heaven, jeg har hørt! Og Forgetful Heart – den er jo næsten ligeså stor som Girl From The North Country nede i det mood. Men vi er ikke alene. His Bobness siger kun “Thank you, friends” i den tone, når han også selv synes det er gået rigtig, rigtig godt
Og jeg skal ikke argumentere med ekspertene – og det er heller ikke nødvendig, for konserten var meget meget god. Og låtene du nevnte var fantastiske, spesielt Forgetful Heart.
Jeg kan jo heller ikke regnes som objektiv, som jeg sier i artikkelen, siden jeg er så fan at jeg uansett ikke kan se noe galt ved Dylan. At bandet hans hadde en dårlig dag er ikke Dylans skyld, og han var jo som alle kunne se i storform på onsdag.
En konsert med Bob Dylan er uansett en opplevelse man ikke kan måle i terningkast… det er viktigere enn som så.
Hm, var nå rolig rundt meg der jeg stod:) det var vell ikke du som stod og noterte ned låtene:) jeg personlig liker nå å gå på Dylan for å høre Dylan, ikke drikke å gjøre det om til en fest:)
Jeg noterte nok ingen låter, det er alltid nok av de som tar den jobben. Når jeg er på konsert så er jeg som deg på konsert for å oppleve musikken… ikke drikke og skravle og hyle og rope og leke bajas 🙂
Jfr. min artikkel i høyre kolonne her på bloggen; Konsertoppførsel. (Del den GJERNE med venner på Facebook)
Ja måtte dele den 😀 Genial artikkel, og faktisk HELT sann 😉
Helt enig med deg her! Dylan var i kjempeform, var en enorm opplevelse for meg siden jeg for første gang fikk stå fremst rett foran Dylan. En nydelig versjon av Desolation Row.
Konserten i Oslo var nok ikke like bra, men dok en helt grei konsert. Satt litt langt unna så fikk ikke den beste lyden, i tillegg satt det en eldre dame ved siden av meg som hylte det hun maktet både i låtene og mellom. Og hun har i tillegg ikke fått med seg at det er nesten umulig å synge med på låtene. Men uansett, litt mindre driv i Dylan enn det var i Bergen.
Slike er overalt. Jeg stod da tydeligvis noen rader bak deg i Bergen, og mellom oss stod det en klappemann. Ved siden av meg hadde jeg tre opptrekte høner som hadde fått gå ut aleine uten mann&barn, som hadde fått litt vel mye hvitvin på vorspielet. Knuffedansing inne blant publikum er stas… og på den andre siden stod normalt nok den fulle strilen med cowboyhatt, som diskuterte helgens festing med vennene sine.
En helt vanlig konsert der altså.