Emmylou Harris er i en alder av 64 år fortsatt verdens vakreste kvinne. Emmylou Harris er også fortsatt innehaver av denne planetens vakreste stemme.
Og dette beviste hun til gangs i Grieghallen en varm og solfylt maikveld i Bergen. De to Norgeskonsertene hennes fikk æren av å være debutarena for hennes nye plate, der hun spilte flere av de nye låtene med band for første gang.
Og en mer perfekt anledning skal man lete lenge etter. En søndag ettermiddag, med et respektfullt publikum i en utsolgt Grieghall.
Jeg har aldri hørt Grieghallen så musestille. Jeg tror knapt nok jeg har hørt NOE konsertpublikum være så totalt musestille og henført som i kveld.
Emmylou stilte i sin sedvanlige stil med flagrende skjørt og spisse cowboyboots. Og sjarmerte umiddelbart et publikum som kunne skilte med alt fra Pytten og Engelen med Bylarmbagen til Rune Larsen, Ida Jenshus og Tom Skjeklesæther.
Fra første låt er stemingen satt. Vi transporteres for et par timer til Nashville, og kunne like gjerne sittet i Ryman Auditorium.
Bandet er så samspilt at det er en fryd. Og her har en artist som Ida Jenshus virkelig noe å lære, for dette er virkelig damen som har skjønt det.
Emmylou er sjefen. Hun er gitaristen i bandet, og de andre musikerne bygger respektfullt opp et lydbilde rundt stemmen hennes – uten at de på noe sted overdøver, overtar eller griper inn i det Emmylou har å fortelle oss. Det skader heller ikke at hun er steikandes god på gitar.
Stemmen er det viktigste instrumentet på scenen, noe som understrekes av at resten av bandet består av en meget rolig trommeslager, en respektfull pianist, gitarist og trekkspiller – en meget stødig bassist og en fantastisk herremann på mandolin og fele. Og som Emmylou sa; “If you’re gonna be in this band, you gotta sing”. Så alle sang og koret, og vi fikk opptil flere låter med fantastisk flerstemt sang som fikk gåsehuden til å bryte ut gang på gang.
Her fantes ikke en eneste unødvendig tone. Her fantes ikke en eneste overflødig solo. Et band fritt for reine gitarister er vel også et konsept man kunne ønske seg mere av…
Bandet var som nevnt så samspilt at det var en fryd, de spilte med all mulig respekt for sangene og sangeren, og det var så perfekt som det kunne få blitt. Samtidig så ble det aldri så perfekt at det ble kjedelig. Det var hele tiden lekent og løst og ledig nok til at det aldri ble forutsigbart
Hvis det er EN konsertopplevelse som fortjener betegnelsen “Overjordisk nydelig” så er det denne.
Høydepunkter for min del var naturlig nok Dylans “Every Grain Of Sand”, som er en av ytterst få coverversjoner av Den Store Mannen som er bedre enn originalen. En nydelig versjon av Gillian Welch sin “Orphan Girl” og en gnistrende “Pancho and Lefty” var også låter som satt igjen.
Jeg har så mye jeg skulle hatt sagt om denne konserten, men ord blir rett og slett overflødige. Hør “Every Grain Of Sand” og bli overbevist.
[media id=170 width=650 height=20]
Takk til Bergenfest for en perfekt avslutning på en glimrende festival.
