Solen var festens viktigste gjest også på lørdag. For Bergen og Bergenfest så finnes det ikke noen bedre egenreklame overfor artister og gjester enn et Bergen badet i sollys – med smilende Bergenfestere over alt.
Planen på lørdag var å starte med Los Lonely Boys klokken 19, før turen gikk videre til Otis Gibbs klokken 20.30. Ved ankomst så var Los Lonely Boys flyttet til 20.00, så da sprakk den planen.
Men erstatningen var neppe dårligere: nok en konsert med fantastiske Dave Cloud & The Lounge Lizards i bakhagen på Apollon.
Hvis man ser etter en artist som gir ALT, og enda litt til – så er Dave Cloud mannen. I går var skjorte og litt for liten jakke byttet ut med en svart skjorte. En svart skjorte som dessverre var litt for trang, og dermed hadde mistet en knapp akkurat der hvor magen er størst. Men Dave er en verdensmann som ikke er tapt bak en vogn, og hadde erstattet knappen med en stor sikkerhetsnål. Praktisk og pyntete på en gang.
Bakhagen på Apollon var stappfull, stemningen var ekstatisk og folk fikk en perfekt åpning på lørdagens fest.
Derfra gikk turen videre til baren på Garage, og årets beste booking : Otis Gibbs.
Jeg fikk meg en prat med Hr. Gibbs tidligere på dagen, og det dukker opp et intervju her på bloggen litt seinere.
Konserten var dessverre flyttet fra Inside til baren på Garage, noe som skulle vise seg å bli festivalens dårligste valg av konsertarena.
Etterhvert rant det inn en anseelig andel mennesker, og Otis gikk på scenen foran et typisk norsk, tilbakeholdent publikum.
Otis er en mann med mange sterke og gode historier, og har en utrolig tilstedeværelse på scenen. Han fanget publikums oppmerksomhet, og holdt på den gjennom hele konserten.
Halve publikum er vel mer korrekt. For bakerst var det en rekke mennesker som var kommet for å se blodmetall i kjelleren bare den skjeggete mannen ville gi seg – og de hang bakerst i lokalet og snakket høyere og høyere i håp om å overdøve det de nok anså som en irriterende fyr med kassegitar.
Otis jobbet og sleit, og kommenterte skravlerne flere ganger – uten at det hjalp. Der jeg satt var det to som slettes ikke hadde planer om å følge med, og skravlet i vei om venner de skulle møte seinere – og hvor teite den og den var. Før de satte igang med en intens jakt på hverandres drøvler, noe som utartet til tilnærmet påkledd sex i sofaen. Sjarmerende. Og en smule distraherende. Men som jeg alltid sier, det er jo hyggelig når stygge folk finner hverandre.
Uansett, Otis gjorde sitt beste – og halvparten av publikum gjorde sitt beste for å klappe og gi Otis en god mottagelse.
Mannen er dønn profesjonell, og leverte en time med fantastiske låter ispedd herlige og morsomme historier. En time som dessverre ble så altfor altfor kort – mannen har så mye mer å melde enn det. Selv om han er vant til det – som han selv sier i “Kansas City”;
“Seven hours in a car, forty five minutes playing in a bar”
Otis er ikke bare en fantastisk låtskriver og sanger, han er nesten frekt god på gitar – og har som sagt en utstrålig på scenen som gjør at de fleste blir fanget. I hvertfall enhver med litt av vettet i behold. Går man hjem fra en konsert med Otis Gibbs uberørt i hjerte og sjel så er det uansett ikke håp.
Så takk til Otis Gibbs og Rootsy Live – og ikke minst Torbjørn som overbeviste meg om å prioritere Otis foran Drive-By Truckers i London, for det som ble mitt høydepunkt på årets Bergenfest.
Otis Gibbs – Kansas City, live i baren på Garage (mer om lørdagen under videoen)
[media id=169 width=650 height=518]
Etter denne konserten ble egentlig alt bare bonus – og jeg tuslet ned til Logen der hvor min gode venn Jan Eiesland fra No Deal Music stod og hang sammen med sin nye venn Jason Isbell.
I denne perioden oppstod forøvrig den største skuffelsen på årets Bergenfest – som nok hadde sin forklaring i at Inside måtte droppes som konsertsted – og konsertene der måtte flyttes til andre konsertscener.
Jeg snakket også med flere andre som var der på grunn av Americanasjangeren, og de fleste var både oppgitt og fortvilet over at så mange konserter i og rundt Americana ble lagt til omtrent de samme tidspunktene.
Når konserter med artister som Otis Gibbs, Los Lonely Boys, Jason Isbell, Imelda May og These United States overlapper så blir det alt for mye man går glipp av.
Det samme skjedde fredag med Stone River Boys, Jason Isbell,Dry The River og The Duke and The King. Litt merkelig når man ser hvordan andre sjangere har blitt bedre fordelt – men det er jo ulempen ved denne typen festival. Man må ta beinarde valg, og forsøksvis leve med dem i ettertid.
Turen gikk videre til Bankettsalen på Hotell Norge, der vi skulle se Cortney Tidwell og Kurt Wagner i KORT. Her opplevde jeg den første store forsinkelsen. På grunn av konserten med Louden Wainwright så var omrigg og lydsjekk kraftig forsinket. Og NÅ var det selvsagt ingen overlapping i samme sjanger – så da var det ikke annet å gjøre enn å vente de FØRTI minuttene forsinkelsen varte.
KORT var et hyggelig møte, men lyden var heller dårlig – og for min del ble det veldig kjedelig etter et par låter. Det var umulig å høre hva Kurt Wagner sang, og Cortney Tidwell fikk alt for lite plass i lydbildet. Funker sikkert kanonbra på plate, men live ble det kjedelig. Cortney Tidwell dedikerte en låt til Dave Cloud, og det var egentlig høydepunktet.
Halvveis i settet gikk derfor turen videre ned i festivalbaren for å sikre seg plass før Slim Cessna’s Auto Club. Og takk og pris for det! For DER ble det fullt.
Gutta i Slim Cessna skulle egentlig vært på Bergenfest i fjor, men ble forhindret av en islandsk vulkan – men de ønsket å komme tilbake, og Bergen ønsket dem høylydt velkommen.
Og FOR et sett. For de første så hadde Slim Cessna forstått konseptet ved en festival der det finnes utallige andre konsertvalg. Det nytter ikke å legge et par svake låter i starten av settet, for å så bygge seg opp mot sine beste låter. Her må det trøkkes til fra første sekund, for å fange publikum og forhindre dem fra å gå videre til neste konsert.
Bandet har tydeligvis en fanbase i Norge, for en gjeng MEGET engasjerte unggutter stod ute på flanken der de hoiet og sang og kunne absolutt alle tekstene.
Høydepunktene var mange; Dwight Pentacost der han stadig stod på kne foran forsterkeren og jobbet med å frembringe heftig feedback fra banjoen sin. Banjofeedback – det er det dessverre sjelden man får oppleve på konserter idag. Han jobbet også heftig med sin tohalsede telecaster – og var en konstant kilde til glitrende musikk.
Samspillet mellom Slim Cessna og Jay Munly – der de som et par intense svovelpredikanter stadig løp rundt, klatret på stoler, satt på fanget til publikum, lå på scenen, lå i sofaene ute i lokalet og generelt gjorde det vi altfor sjelden ser på en konsertscene; nemlig ga ALT og underholdt.
Og ikke minst herren i publikum som i ekstase kastet t-skjorten sin på scenen og ble stående i bar overkropp. Han ble raskt satt på plass av den fjorten år gamle dørvakten og hans trang til å utøve sin rettmessige maktdemonstrasjon, som stramt fulgte ham opp på scenen for å hente klærne sine. Det var nesten så jeg hørte ham pipe “Nu er De på Norge! Man tar IKKE av seg klærne utenfor hotellrommet på Norge, unge mann”. Latterlig, patetisk og unødvendig overfor et publikum som var ekstatisk men ikke på noen måte utagerende eller plagsomme – men slik blir det gjerne når feil vakt er på feil sted, og ikke minst RETT konsert er på feil sted.
Slim Cessna spilte sin tilmålte time, etter en fjorten timers reise der de rakk konserten med hårfin margin. Publikum ville likevel (og heldigvis) ikke slippe dem – og de ble klappet inn igjen til nye ekstranummer i tjuefem minutter. Hele veien mens de smånervøst spurte lydteknikeren om de virkelig fikk lov til å spille litt til. Det var ikke en protest å merke i hele lokalet, og menigheten fikk virkelig valuta for pengene.
En intens Bergenfest var over, og det er bare å glede seg til neste år, for vi forventer nå at dette toppes med god margin!
