Bergen viser seg fra sin aller beste side under årets Bergenfest. Solen skinner fra en skyfri himmel, byen stråler, og dagspassene ser ut til å fungere utmerket – da det er tusenvis av mennesker i gatene med hvite armbånd.
Likevel er det er par småting som irriterer meg. Først og fremst går det på lengdene på artistenes sett. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke helt ser poenget med å dra band rundt halve jordkloden for å spille et 40 minutter sett, uten tillatelse til ekstranumre.
Men spillestedene er så få, og artistene er så mange at tidsplanen er MEGET streng. Noe som gjør at neste band skal opp på scenen for rigging omtrent før forrige band er kommet seg i grooven. Dette gjelder jo selvsagt bare de “små” bandene, men i går trakk disse godt med folk som gjerne ville høre mer.
Jeg har ikke opplevd det like strengt på Bergenfest før, så akkurat det var en liten nedtur oppe i all gleden over finværet og all den gode musikken.
Men likevel er det mest positivt å si om festivalen. For det skal sies at folkene bak Bergenfest er proffe til fingerspissene. Artistene skryter enormt over måten de blir mottat og behandlet på, og alt går som på skinner på alle spillesteder. Og artistene som er samlet er mange, forskjellige og krever litt av et apparat for å plasseres på riktig sted til riktig tid.
Den eneste forsinkelsen jeg opplevde i går var det selvsagt et norsk band som stod for, for mens alle utenlandske artister var på scenen til avtalt tid, så virket disse å kjøre det vanlige norske konseptet “vi venter LITT til med å gå på, kanskje det kommer flere folk..”
Gårsdagen skulle starte på Hotell Norge, i festivalbaren der jeg skulle møte en gjeng fra Twitter og Jan Eiesland fra No Deal Music. Oppmøtet var det ingenting å utsette på, for køen stod ut døren på Hotell Norge. Siden Handsome Family var det eneste bandet som startet klokken 19.00 midt i det jeg vil kalle “Hovedløypen”, så var her folk startet. Og baren var allerede full på grunn av P.I.L.S. Og et par meget strenge vakter slapp bare folk UT, og ingen inn.
Etter 10 minutter i kø valgte vi å sjekke ut noen av de andre tingene som skjedde på Bergenfest, som seg hør og bør på festival.
Køen til Stranglers strakk seg langt ut på fortauet utenfor Ole Bull, så da gikk turen til Krinkelkroken og bakhagen til BT.
Der var Dave Cloud & The Lounge Lizards i full gang foran et måpende publikum.
Og dette kan kanskje bli den morsomste konserten jeg ser på årets Bergenfest. For Dave Cloud er en spesiell herre.
Se for deg et bryllup der bryllupssangeren tar seg en pause, og den litt påseilede, overvektige og litt aparte kledde onkelen til bruden entrer scenen for å synge noen av sine favorittlåter fra gamle croonere – samtidig som han dikter opp tekst på melodier til alt fra The Doors til Led Zeppelin.
The Lounge Lizards er egentlig The Lounge Lizard, nemlig Tony med nerdebrillene på elektrisk piano. Og det Dave Cloud mangler av sangstemme tar han igjen med fullt monn på sjarm og utstråling! Stående i Elvispositur på scenen, liggende på ryggen foran scenen. Mannen gir ALT!
Jeg vil virkelig anbefale dette for de som vil ha en humor og musikk på en gang.
Etter Dave Cloud fikk vi et sett fra These United States. Et band fra Washington som spiller det jeg vil karakterisere som alternativ rock med et islett av alt. country. Gutta leverte med en herlig innstilling og en innsats som overgikk publikums norske entusiasme med god margin.
De spiller også idag, 20:15 i bakhagen til BT.
Så gikk turen tilbake til Hotell Norge, der kveldens overraskelse ventet. Phantom Limb spilte i Festivalbaren og var virkelig et herlig band. Jeg gikk dessverre midt i settet for å se Giant Sand to etasjer over, og angrer dypt. For mens Giant Sand skuffet meg, så var Phantom Limb et band jeg har planer om å sjekke ut nærmere.
De er gode på plate, og de videoene jeg har sett på YouTube sier litt – men live var de sjarmerende, entusiastiske og tighte som få. Både meg og Hr. Eiesland ble slått i bakken av stemmen og utstrålingen til vokalisten – og dette er et band vi skal holde et øye med!
Etter Giant Sand var det klart for kveldens høydepunkt. Jason Isbell!
Dessverre var han flyttet fra Inside til Kvarteret som ligger litt langt utenfor “Hovedløypen”, noe som hadde sitt å si for den litt begrensede tilstrømmingen – selv om Teglverket etterhvert ble godt befolket så hadde Isbell virkelig fortjent fullpakket hus og en svett, god konsert.
Vi var ute i god tid, etter fadesen med Handsome Family, men ble lenge veldig alene i Teglverket. Klokken 24 presis gikk Isbell på scenen og det var klart for “The Alabama Power Trio” som de kalte seg. Det er bare Isbell, bassist
Isbell har modnet som låtskriver. Han har modnet som gitarist. Men han har fortsatt litt å hente som sceneartist. Det er ikke mange ordene han sier, men samtidig lar han musikken snakke så inderlig for seg at jeg personlig driter tynt i resten.
Og du store ALLVERDEN som The Alabama Power Trio leverte. Sterkt redusert band til tross, og med en latterlig kort spilletid – så fikk vi en intens time med den beste sort rock’n’roll. Heldigvis leverte han mange låter fra sin nye plate, som vi nå fikk i rein elektrisk forpakning. Men det var plass til låter fra de to foregående, samt gamle godbiter fra tiden i Drive-By Truckers.
Høydepunkter for min del var “Alabama Pines”, en fantastisk elektrisk versjon av “Codeine”, den gåsehudfremkallende “Goddamn Lonely Love” og en gnistrende cover av Neil Youngs “Like A Hurricane”.
Og dette var et perfekt på eksempel på en konsert som virkelig skulle fått fritt spillerom, istedenfor å måtte avsluttes etter en alt for kort time. Det var heller ingen andre band som skulle på scenen. Publikum ga likevel ikke opp, og klarte å klappe Isbell inn til det han kalte et VELDIG ulovlig ekstranummer.
Isbell spiller også i kveld, klokken 21:00 på Logen Teater, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne dele meg og være to steder på en gang – for dette hadde seriøst vært verdt nok et besøk.
Kvelden ble avsluttet i Bankettsalen på Hotell Norge, der Ida Jenshus fikk sin Bergenfest-debut. Personlig var det første gang jeg så frk. Jenshus live, og jeg må innrømme at jeg gikk skuffet derfra. Liveshowet hadde det samme problemet som den siste platen etter min mening har. Det er så mye som foregår i bandet at det overdøver stemmen og budskapet.
Det instrumenteres så mye at jeg får en følelse av at dette er mer Tussler enn Ida Jenshus, og det er så mye lyd som skal presses inn i låtene at det hele virker å mangle litt struktur og plan. Det hjalp ikke at lyden var dårlig, og at vi knapt hørte Ida de gangene hun slapp til over instrumentene.
Alt i alt en bortkastet time, men idag er det en ny Bergenfest som sletter alle gamle minner og leverer oss mer god musikk rett i øret.
Hør og se Jason Isbell & The 400 Unit aka The Alabama Power Trio fra gårsdagens konsert.
Her er “Alabama Pines”:
[media id=168 width=650 height=518]
