Gjesteblogg: Marius Müller – en hyllest

14. mars vil for alltid være dagen der vi bøyer hodet i dyp respekt og markerer bortgangen til en av våre aller største gitarister; Marius Müller. Marius var en musiker av rang, en overjordisk gitarist og en fantastisk flott fyr som jeg var så heldig å få treffe ved flere anledninger.

Musikkbloggen har klart å overtale Trude Lines til å skrive en liten hyllest til Marius. De fleste vil kjenne Trude ansvarlig for den fantastiske Facebook-siden dedikert Marius Müller

Trude ble også nominert til Spellemannpris som Årets fan i 2011 for sin innsats for å bevare den musikalske arven etter Marius Müller.

Idag så gjør vi det sånn; 
DU trykker på playknappen under her, og hører “Den Siste Låta” med Hilde Heltberg og Marius Müller mens du leser videre…

Vi er glade og stolte over å overlate ordet til gjesteblogger Trude Lines:

I dag er det 12 år siden Norge mistet en av sine største, om ikke den aller største, gitarister; Marius Müller. Den søndagskvelden i mars 1999 ble det et stort hull i hjertene til mange og ikke minst ble det et stort hull i rekken av store gitarister. Marius var nemlig stor på så mange måter.

Han var fysisk stor, raget godt over forsamlingen med sine 193 cm, når han holdt en Strat i sine hender så den ut som en liten lekegitar, og han hadde et stort hjerte for musikken han elsket.

Da han sjarmerte oss i senk med «Den du veit» i 1981, hadde han vel ikke sett for seg at det var den låten de aller fleste ville huske ham for når han en gang gikk bort. Men ungdomssynden (skrevet da han var 16 år) fulgte ham livet ut, og han må ha vært møkk lei hele låten opptil flere ganger. Det finnes historier der ute om at det er blitt tatt opp kollekt under konserter for å få Marius til å spille akkurat denne låten. En av disse historiene sier at han solgte seg dyrt, sa han ville ha 2.000,- kr for å spille den (noe som var veldig mye penger den gangen), hatten gikk rundt og publikum la i penger. Da de talte opp hadde de mer enn dobbelt så mye som han forlangte, og han sa ok, og spilte låten.

Til slutt tok han låten tilbake, han begynte å spille en akustisk versjon live. Når han konserterte med Funhouse sendte han bandet av scenen og satte seg til med kassegitaren og dro i gang «en gammal folkevise fra Manglerud»; og publikum sang med fra første strofe. Hver eneste gang. Da han gjorde spillejobber sammen med Hilde Heltberg i forbindelse med hennes «Blant konger og lus»-album i 1997, måtte han også spille «Den du veit». Han valgte å skifte tempo innimellom og syntes det var litt morsomt når publikum ikke helt hang med, særlig de som ville danse. Til dere som opplevde det; det var ikke ondskapsfullt ment, han ville bare gjøre låten sin sånn som han ville.

Når vi nevner akkurat denne låten, så er det en ting til som må nevnes. Det er ikke alle komponister forunt å lage en melodi som lever videre og har et helt eget liv etter at komponisten selv ikke er her lenger. Marius klarte det to ganger. Både «Den du veit» og «Carmen» lever videre etter ham. Det står respekt av det, bare spør en komponist om ikke det er noe sånt han eller hun drømmer om.

Marius var også kompromissløs. Ganske tidlig i solo-karrieren sto han fast på at han ikke ville være dansemusiker, han ville gjøre konserter. Det endte med at bandet hans spilte 2 sett på 45 minutter – det Marius beskrev som «levende diskotek» – før han gikk på scenen og kjørte halvannen time i ett og var ferdig. Det er helt sikkert en del av dagens musikere som ikke vet at Marius på denne måten var med på å forandre musikklivet fra at man var dansemusikere til konsertmusikere.

Kompromissløs var han også når det gjaldt lyd og gitarspill, perfeksjonist i alt han gjorde. Det skulle låte bra, og han sies å ha sagt at om han ikke klarte å løfte fingrene rent fra strengene så ville han slutte å spille. Jeg personlig tror på det utsagnet.

Marius var en større musiker enn veldig mange er klar over. Han var en gitarist i verdensklasse men opplevde både norsk jantelov og en del forspilte sjanser til å få vist hvor stor han var. Han hadde en helt egen sound som gjør at straks du hører melodien skjønner du at «aha, dette er Müller». Ikke alle musikere har dette. Han hadde også en stor kjærlighet til den musikken han ble inspirert av; det være seg Jimi Hendrix eller bluesgitarister som Otis Rush og Peter Green, og det var på scenen med gitaren han virkelig var i sitt ess, selv om mange av oss også husker ham som legendarisk programleder i «Herreavdelingen».

Da Marius gikk bort, ble det som sagt et stort tomt hull i hjertene til hans fans og venner. Det ble også et hull i rekken av store norske gitarister. Pål Reinertsen, som spilte med Marius i mange år, sa i et intervju med NRK i forbindelse med at det var 10 år siden Marius gikk bort og platen «Plugged 2 – rett og slett» ble gitt ut; at det er mange gitarister som står rundt det hullet og ser inn, men at ingen ville kunne fylle det. Du har helt rett, Pål, ingen vil kunne fylle det hullet der. Marius var noe så sjeldent som en norsk gitarhelt. Dem er det nemlig ikke mange av.

Så i dag får vi sette oss ned og minnes Marius med kjærlighet og kanskje også spille litt Müller – gitarhelten fra Manglerud. Enten vi nå velger noen av de vakre balladene hans (ja, det er flere enn «Carmen») eller noen av de skikkelig rocka tingene han gjorde sammen med Funhouse. Det viktigste er uansett at vi lytter til gitaristens ønske om at vi speller det høyt.

Takk Marius, for at du etterlot deg så mye.

To videoer til slutt: Marius og Funhouse gjør “World Turning”. Og deretter gjør Marius “Carmen”.