Justin Townes Earle er som de fleste vet sønn av Steve Earle, og har fått mellomnavnet sitt fra farens venn og idol Townes Van Zandt. Store sko å fylle for en liten mann.
Og det å være sønn av et geni som Steve Earle betyr ikke automatisk at man skriver like gode låter som opphavet, like lite som det å være datter av Elvis automatisk gir en like god stemme som Kongen.
Likevel, jeg synes ikke Lisa Marie synger så aller verst – det finnes utallige dårligere og mye mer profilerte syngedamer der ute. Jakob Dylan leverer tekster og melodier som selv hans far kan være stolt av – og Justin Townes skriver tekster som far Steve kunne levert i sine tidlige år. Så kanskje det er noe i det at eplet ikke faller så langt fra stammen.
Justin Townes har vært med faren på turné i årevis, da han havnet i “litt dårlig selskap” som Steve sa en gang. Og det vet han alt om… så da kan det være greit å ha guttungen i nærheten. Nå kan man vel hevde at turnélivet ikke er så mye tryggere, og ryktene sier vel at Justin festet på likefot med de fleste… og fikk til slutt sparken fra sin fars turnéband på grunn av stoffproblemene. Igjen – eplet og stammen… på godt og vondt.
Uansett så har Justin gått gradene, skrevet låtene, spilt på alle drittstedene og etterhvert bygget seg et navn i USA på gamlemåten. Tre plater har han gitt ut før denne, og gradvis har han bygget seg sitt eget sound. Som har endret seg kraftig fra plate til plate…
Denne platen minner meg rett og slett om en ung Johnny Cash. Stemmemessig har han en rekke fraseringer som ligner, og lydbildet er en moderne utgave av Sun-lyden fra seint 50- og tidlig 60-tall. Med seg på laget har han ex. Drive-By Trucker Jason Isbell , Paul Niehaus fra Calexico på pedalsteel og Ketch Secor fra Old Crow Medicine Show. Ingen smågutter innenfor sjangeren altså.
Etter forrige plate, “Midnight At The Movies” begynte jeg seriøst å lure på hva hypen var. Men det folk stadig snakket om var liveshowene, liveshowene og liveshowene. Likevel fikk jeg mang en snodig reaksjon når jeg mente “Midnight..” var en fotnote i musikkhistorien – og at Justin fortsatt hadde mye å gå på. For tekstene var jo der, det var bare resten som var kjedelig og tidvis intetsigende.
Jeg planla derfor også å forbigå “Harlem River Blues” i stillhet, men man lytter jo selvsagt til det som kommer ut av musikk – og hvis det er en plate som har overrasket meg i år, så er det jaggu meg “Harlem River Blues”.
Jeg har også måttet tråle nettet for å sjekke hva Justin har tenkt med denne platen, siden jeg ikke har fulgt ham i det hele tatt siden forrige plate. Og det aller viktigste som har skjedd er at han har forlatt Nashville og “latt spøkelsene bli igjen” som han sier, til fordel for New York. Han forteller selv at han skriver låter fortvilende sakte, og fint kan bruke 6. måneder på å fullføre en låt. Men siden han flyttet til New York så har han begynt å skrive mye raskere – da han finner inspirasjon rundt ethvert gatehjørne.
Han har også forsøkt å finne en sound til den nye plata, inspirert av Memphis-sound og 60-talls soul. Og i det store og hele så har han fått det til.
Fra den glimrende Cashiske rockere som “Harlem River Blues” og “Move Over Mama” via halvakustiske perler som “One More Night In Brooklyn” om det å flytte fra Nashville til New York, og låter som bare oser av Woody Guthrie og Townes Van Zandt i eksempelvis “Workin’ for The MTA” og den herlige “Wanderin'”. Vi får saftig blues i “I Ain’t Watin'” og Springsteenballade med Ryan Adams feel i “Rogers Park”.
Jason Isbell spiller HERLIG gitar hele veien, og lever seg virkelig inn i rollen som 50’s-gitarist, lyden er helt perfekt hele veien – og bandet er tight og alt er glimrende produsert.
Høydepunktet er “Christchurch Woman”, der han virkelig viser hva som bor i ham som låtskriver. Jeg får en herlig Ryan Adams-feel fra denne låten, og da er jo jeg som vanlig solgt.
Dette er foreløpig Justin Townes på sitt aller aller beste, men der “up and coming” artister som Ryan Bingham og Jakob Dylan har levert fantastiske helstøpte plater dette året, så har Justin fortsatt en liten vei å gå. Det blir likevel litt for stor avstand mellom låtene og lydbildet er for springende til at dette er like godt som f.eks Binghams siste produkt. Og så god som platen er, og med det fantastiske låtmaterialet han har – så føles det fortsatt som om han holder litt igjen… jeg tror Justin Townes Earles ultimate mesterverk fortsatt ligger og venter der ute, og gleder meg virkelig til han har fått skrudd alt helt til og hele plata sitter. Da er det tvilsomt om noen klarer å overgå det som kommer fra den kanten.
Uansett – meget meget god plate fra en stadig bedre Justin Townes Earle. Anbefales på det sterkeste!
