fbpx

Ryan Adams – 48Hours

Etter utgivelsene av de kritikerroste platene “Heartbreaker” og “Gold” så hadde Ryan Adams etablert seg som “Det Neste Store”, og tiden var moden for “Den Vanskelige Tredjeplaten”. Som nevnt i de to tidligere artiklene om Ryan Adams så jobbet han i denne perioden ti ganger raskere enn plateselskapet rakk å gi ut platene hans.

Allerede noen dager etter at innspillingen av Gold var fullført så var Ryan i studio igjen sammen med Eric “Roscoe” Ambel, der 3 låter havnet på teip under navnet “The Cowboy Technical Services Sessions”. Og så – kun dager etter det igjen så hadde Ryan enda en bunke låter han måtte få på teip.

Og i juni 2001 spilte han inn sin hittil beste plate. Nok en gang var Ethan Johns produsent og medmusikant – det samme var Chris Stills (sønn av Stephen Stills),Singer/Songwriter Julianna Raye, Pedalsteelguru Greg Leitz og bassist Sheldon Gomberg.

På 48 timer spilte de inn 12 låter, og leverte inn til plateselskapet Lost Highway. Uten at det skjedde noe mer…

Men plata havnet på bootlegmarkedet via en promoplate fra Lost Highway – og Ryan har aldri sett seg tilbake.

Og hvis det er en plate i verden som hadde fortjent å komme ut, så er det 48Hours. Dette er en av tidenes beste countryplater, og Ryan leverer den mest perfekte og gjennomførte PLATEN til nå. Selv om platen mangler høydepunktene fra “Gold” og “Heartbreaker” så er dette den jevneste plata hittil.

Dessverre vil den aldri offisielt se lyset, siden Ryan selv ikke har rettighetene til alle låtene lengre: “Oh and because it will bug me forever if I don’t say it, 48 Hours will never be an album. Lost Highway has the rights to the songs off that album that went on Demolition “Dear Chicago, She wants to play hearts, Cry on Demand” etc… I have the rest of it but you know, its not really the record as it was.”

Platen starter med et smell med “Hallelujah” (nei, ikke DEN…), med en glitrende pedalsteel som ligger i bakgrunnen hele veien.

I “Walls” kan det virke som han tar et første oppgjør med seg selv. Hyperaktivitet kombinert med alt for mye alkohol og dop har en tendens til å slå dårlig ut, og sinne og aggresjon var kjente elementer i den perioden.

“Ain’t it funny how we forgot who we were through the years
Put your fist through the wall cryin’ television tears
Maybe I had something nobody saw
Blame it on the wall”

Deretter får vi beviset på at Ryan ikke kanaliserer ALL energien inn i oppgjør med tidligere forhold og situasjoner – han forsøker også å holde orden på aktive forhold – i “Desire”. (Nei, ikke DEN…)

“Two hearts fading, like a flower
And all this waiting, for the power,
For some answers, to this fire
Sinking slowly, the waters higher…mmm
Desire”

Etter den litt alvorstunge Desire er rockefoten på plass, og kombinert med den allestedsnærværende pedalsteelen kommer en av hans aller aller beste låter, “Angelina” (nei, ikke DEN…)
Dette er så bra som det KAN få blitt.
Kun Ryan og kassegitaren starter denne og etterhvert en forsiktig band får plass når  Ryan tar nok et oppgjør med seg selv i “Twilight” / “Drunk & Fucked Up” eller “Memphis” – alt etter hvilken kilde man bruker… det er uansett tydelig at mannen er en smule destruktiv…
Drunk and fucked up like the twilight
Drunk and fucked up like
Drunk, like the twilight out tonight
Om han snakker til seg selv i neste låt er ikke godt å si, men “Chin Up, Cheer Up” er i hvertfall det. Lystig og fjong med banjo og pedalsteel. Og en strålende tekst han skrev på turné i England – om “noen” han møtte der;

I just wrote this a couple of minutes ago so we’ll see if it’s any good. I’m not sure what it’s about yet. I think it’s about covering elephants in tin foil for no good reason.” (introduksjon under første fremførelse)

og

It’s bluegrass meets The Smiths. Kind of . The chord changes are Johnny Marr – and I’m still studying that guy. I’d been in England just before I wrote it, so it must be about someone unnamed from England who is a better songwriter than I am. You know who I mean.” (Uncut)

Den mørkeste låten på plata følger så, både tekstmessig – vokalmessig og produksjonsmessig. Denne kunne Johnny Cash glatt spilt istedenfor “Hurt”, og resultatet ville blitt det samme – verdenshistoriens tristeste låt.

Ryan vet i hvertfall at han kjører litt hardt for tiden:

“All my day dreams feel so nice
Medicate my worried life
Something else for me to hold onto”

Nok en mørk ballade, “Blue” (og nei, ikke DEN).

Teksten snakker vel for seg selv…

“Blue
So blue
Who could mend a heart that was broken from the start?
You led me on
You let me down
So blue”

Ryan løfter så platen med den fantastisk nydelige låten “One For The Rose”, som er en av få låter han av merkelige årsaker aldri har spilt live.

De to siste låtene, nydelige “Karina” (som heller ikke er spilt live) og “Little Moon” – som virkelig avslutter en glitrende og fullstendig fantastisk plate:

“Little moon don’t shine.
Are you waiting up for me tonight?
Cause I’m alone, the way loneliness dies.
I’m the tears no one cries.
I’m the salt.
Like salt that coats the skin.
I’m going now.
You know so you can let me in.”

Og i følge Ryan selv kommer vi aldri til å høre noe som ligner “Heartbreaker”,  “Gold” og “48Hours” fra hans side:
I am just not that kind of an artist. I mean I am just someone people got confused for the guy who made Heartbreaker… does that make sense. What I mean to say it, I’m really happy I made that record but it isn’t who I am it’s just one thing I was for that record. That is how all this got started. I’m just a music fan who makes music.”

Platen er lett tilgjengelig på internett, og Ryan har som nevnt ingen problemer med at folk deler disse tingene mellom seg så lenge det er gratis.

Må du betale penger for den, så er du blitt svindlet, lurt og bedratt…

Noen smakebiter:

Hør “Walls”:
[media id=50 width=650 height=20]

Hør “Angelina”:
[media id=51 width=650 height=20]

Hør “Chin Up, Cheer Up”:
[media id=52 width=650 height=20]
Hør “Little Moon”:
[media id=53 width=650 height=20]

Siste artikler

Lest dette?