Bretteville dukket opp i 1995 og forsvant sporløst rundt 1997. Men i den perioden de var aktive så ga de ut en av mine favorittplater, nemlig den utsøkte “In Time”.

Bandet bestod av vokalist, gitarist og låtskriver Alf Bretteville-Jensen på gitar og vokal, gitarist og banjovirtuos Hans Graasvold,  Knut Hem på trommer og dobro, og bassist Bjørn Holm.

Hans Graasvold er jo velkjent, blant annet fra det fantastiske bluegrassbandet Bullmilk – men selvsagt også som musiker på et uttall norske plater for folk som Trond Granlund, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde osv.

Knut Hem har jo også spilt med omtrent det som kan krype og gå av norske musikere, som Reidar Larsen, Øysten Sunde, Lars Håvard Haugen, Jørun Bøgeberg.. and the list goes on.

Bjørn Holm er kanskje mest kjent fra Respatexans, men spiller også med Vidar Busk – og har spilt med Paal Flaata, Øystein Sunde og Odd Nordstoga.

Alf Bretteville-Jensen har vært litt mindre synlig aktiv – etter å ha jobbet mange år som lærer, men har den seneste tiden vært aktiv i oppsetningen Jailhouse Rock i Hønefoss… og ryktene sier at han omsider er klar med ny plate i løpet av 2010.

På starten av 90-tallet var det jo en aldri så liten “Roots-bølge” i Norge. Noen smarte sjeler hadde funnet ut at det var smart å unngå countrystempelet, etter at Vidar Lønn Arnesen hadde ødelagt det for all fremtid. Og plutselig dukket det opp alt fra Somebodys Darling til Steinar Albrigtsen, og det var plutselig helt ok å høre på countrymusikk. Forutsatt at man kalte det Roots, selvsagt.

Bretteville startet som et band med kompiser som spilte sammen når de hadde tid, og alltid hadde et meget fornøyd publikum. Dette var også tiden da man kunne bli plukket opp til et plateselskap basert på talent, noe man ikke trenger idag – det holder med store pupper eller å ha vært på tv i en annen sammenheng. Slik sett ville vel aldri Bretteville (eller Dylan, Stones, Springsteen, Kinks og Willie Nelson) fått noen platekontrakt idag. Uansett, noen i Sonet fikk øre på Bretteville, og etter et par singler var “In Time” på plass.

Og for meg så er dette den beste plata som kom ut under 90-tallets Rootsbølge. Den inneholder 12 utsøkte, stemningsfulle låter, og to instrumentalsnutter som heter “Introville” og “Outroville”. Mellom disse er det puttet gode tekster og fjonge små melodier underbygget av et velspilt band som krydrer hele plata med banjo og dobrolyder. Det hele snirkler seg avgårde på en måte som er få andre plater forunt, og hele veien ligger den glitrende stemmen til Bretteville-Jensen som bindeledd.  At ikke denne plata er nyutgitt er meg en gåte.

Men hvis det finnes EN eneste grunn for å ha Spotify, så er det vel egentlig denne plata. For DER finnes den merkelig nok. Det er nemlig ikke en plate som er ofte å se i bruktsjappene (og min cdkopi er i ferd med å bli utslitt, og har fått et hakk på slutten av “I Should Be Your Man” – så hvis noen har en oppegående kopi å selge så bare gi lyd. Og skulle den finnes på LP så er det enda bedre)

Forrige artikkelBergenfest 2010, dag 3: Jonas Fjeld & Henning Kvitnes og Scott H. Biram
Neste artikkelAlejandro Escovedo – A Man Under The Influence
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

  1. […] I 15 lange år har jeg ventet, og endelig er den her – oppfølgeren til “In Time” fra 1996. Som kjent bød jo 90-tallet på en Roots-bølge som kamuflerte det at det egentlig var kvalitetsamericana (eller samlebetegnelsen køntri som det het den gangen) vi hørte på. Bølgen spredte seg, noe som  jo ligger i bølgens natur, og alle ga ut Rootsmusikk. Mye bra. Mye drit. Og én plate som utmerket seg som den beste av dem alle. Brettevilles “In Time“. […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here