Son Volt leverer varene! Når Jay Farrar oppløste Uncle Tupelo for å gå sine egne veier, var mange tvilende til hvor bra det egentlig kunne bli.
Gjennom tre plater med Son Volt beviste Jay Farrar at han var den beste låtskriveren i Uncle Tupelo. Der hans makker Jeff Tweedy gikk mer alternative veier og leverte plater som fjernet seg mer og mer fra sjangeren han og Farrar fikk æren for å ha etablert, gikk Farrar dypere inn i materien som ligger til grunn for den såkalte “No Depression / Alt. Country” sjangeren, som vi idag gjerne kjenner som Americana.
Etter tre plater med Son Volt tok han så en pause fra bandet for å konsentrere seg om sin solokarriere. Og det skal sies at det var med vekslende hell han gjorde det. Kvalitetsmessig er nok låtene på soloprosjektene hans det sterkeste han har levert, men kommersielt så møtte han en stor, stygg vegg.
Om det var dette som fikk ham til å blåse liv i Son Volt igjen skal ikke jeg begi meg ut på å spekulere i, men etter forhandlinger med de originale medlemmene (brødrene Boquist og original Tupelotrommis Mike Heidorn) sparket Jay like godt hele bandet og hyrte inn et helt NYTT Son Volt.
Det skal innrømmes at undertegnede var en av de største skeptikerne til Farrars nye “Son Volt”, i og med at alle originalmedlemmene var borte.
Hva skulle erstatte Dave Boquists gitar? Og ikke minst alle hans andre strengeinstrumenter? Banjoen? Fiolinen? Og hva med koringen til Jim Boquist?
Og nå er den nye platen her, og jeg legger meg paddeflat og innrømmer at Farrar leverer så det holder!
Ingenting kan overgå Son Volts første plate Trace, men med Okemah and The Melody Of Riot gjør jaggu Farrar så godt han kan for å klare det.
Lydbildet er mye det samme som gjorde Son Volt store, men borte er den klassiske countrylyden som Boquists fiolin og banjo lagde.
Istedenfor har vi fått et gitartrøkk som Neil Young ville vært stolt av. Når folk har spurt hva denne “No Depression” musikken jeg har hørt på ER for noe har jeg av og til forklart det som CountryGrunge. I såfall er dette den ultimate CountryGrungeplata.
For de som vil kamuflere for venner og bekjente at de faktisk hører på et band som har røtter i Countrymusikk, så kan denne plata GLATT passere som en av de beste amerikanske rockeplatene utgitt på mange år.
Samtidig synger Farrar bedre enn han noen sinne har gjort, og leverer låter og tekster som er noe av det beste han har laget. Det er helt tydelig at han har hatt godt av “pausen” fra Son Volt, både låtskrivermessig og ikke minst har han lært litt om stemmebruk av å turnere verden rundt sammen med Mark Spencer.
For en så innadvendt artist som Jay Farrar så stiller solo/duospilling helt andre krav til vokalisten for å få budskapet gjennom.
Tilbake til Okemah.
Snodig navn på en plate, Okemah and The Melody Of Riot.
Det bunner i Woody Guthries fødeby Okemah i Oklahoma. Guthrie er som kjent en av Farrars inspirasjonskilder, og får på denne måten sin lille hyllest både i tittelen på platen og i en av tekstene…
Words of Woody Guthrie
ringin’ in my head
Hva skiller seg så ut på plata…
Førstelåta “Bandages and Scars” har et utrolig tøft gitarriff, “Jet Pilot” er en låt som har et pent lite vers, og et tungt, tøft gitarøs i refrenget.
“Atmosphere” er en brilliant liten sak, med et sinnsykt fengende gitarriff som kan minne litt om “Driving The View” fra Wide Swing Tremolo. Det er dessuten her man finner linjen “Melody of Riot”, som er brukt i tittelen.
Man må IKKE glemme den aldeles fantastiske “Gramophone”. I en optimal verden var det låter som “Gramophone” som ble sommerhits, istedenfor “Bombadilla Life” (der må min gamle nabo i Klingesmauet i Bergen ha meg tilgitt, men “Bombadilla Life” var ikke akkurat STOR kunst hverken tekstmessig eller låtmessig)
Om det er “ekte” Son Volt eller ikke er en helt annen diskusjon, at Jay Farrar har levert en av sine aller ALLER beste plater noen sinne er udiskutabelt.
Rock’n Roll in my head,
like a Six-String Belief
(artikkelen ble opprinnelig publisert på nrk.no/herreavdelingen, i et litt annet format)
