I skyggene bak en rekke glitrende norske utgivelser de siste årene så skjuler det seg to brødre ved navn Stein og Bjørn Kulseth.
På slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet spilte de i et band som het The Contenders, som ga ut en av 90-tallets beste singler – nemlig “Radioland”.
Brødrene Kulseth er sterkt delaktige i de kritikerroste platene til Roy Lønhøiden, og Bjørn Kulseth står bak plateselskapet NorskAmerikaner.
Men før dette spillte de sammen i The Contenders. Dessverre et kortlivet band, men likevel et band som klarte å sette spor etter seg i norsk musikkhistorie.
The Contenders ble startet som et hobbyprosjekt når The Act, hvor Bjørn Kulseth satset ganske stort, ble oppløst i 1987. De var blant annet husband på legendariske Cruise Café i Oslo – som var et mekka for Americanainteresserte (eller Roots, som det het den gangen – siden Vidar Lønn Arnesen for evig og alltid har ødelagt Country-betegnelsen i Norge).
Den første, selvtitulerte, platen deres var en streit rockeskive, som tidvis kan minne om Rainmakers, og tidvis tidlig Stephen Ackles – på grunn av boogie-woogie tendensene på en del låter.
Men så giret Contenders kraftig opp og lagde Radioland. I studio hos Kai Andersen i Athletic Sound ble det pusset og skrudd og flikket og koret til den store gullmedalje.
Platen kom ut i 1992, og da den kom ut (på LP selvsagt) spilte jeg den så i filler at jeg har måttet kjøpe en ekstra kopi.
Tidlig på 90-tallet var altså Contenders mitt norske favorittband, og når de ga ut “Amors Bil” i 1993 ble de også booket til å spille i det store teltet på Stampesletta på Lillehammer under oppladingen til OL i 1994. Som oppvarmere for deLillos. Jeg mener fortsatt Contenders leverte himmelhøyt bedre enn deLillos den kvelden, som fortsatt fløt TUNGT på “Neste Sommer” bølgen. Og som stor deLillos-fan så sier det sitt.
I ettertid så hører man jo tydelig at platen er ujevn, den inneholder samtidig en rekke sterke låter – og Radioland står frem som en av de beste singlene i min etterhvert rikholdige platesamling i hvertfall.
Radioland er glitrende produsert, og det er ikke uten grunn at anmeldere døpte dem for Traveling Contenders den gangen. Det har mange likhetstrekk med Traveling Wilburys, og koringen sitter som ei kule.
“Ride Away” er også en innertier, det er også Rock’n’Roll Hurricane, før plata får en liten nedtur med “You’re So Swell” og “Cause I’m With You”. “Hoodoo Town” er siste spor på side 1 (jada, dette er en LP), og er en seig bluesrocker, som er meget god. Side to starter med “Saturday Roadhouse Fight”, “Payday” og “Hit That Thang”, som er Og et stadig tilbakevennende tema er biler, bilkjøring, fredagskveld og fest på lokalet.
Contenders kom jo fra Flisa, og for de fleste på landsbygda i Norge så er dette kjente saker.
Jeg husker at jeg leste et intervju med Contenders etter innspillingen av “Amors Bil”, der de fortalte at de tok med råmiksen ut i bilen og hørte den på bilstereoen. Funket det ikke i bilen så var det tilbake til tegnebrettet.
Side 2 fortsetter med den aldeles glitrende balladen “What A Man Wanna Know”, før de finner frem igjen boogie-woogie taktene fra forrige plate med “I Ain’t Never”.
Tom Petty & Traveling Wilburys referansene er ganske så tydelige, og i 1992 fikk Contenders varme opp for Tom Petty på de to gigene hans i Sverige under hans (foreløpig) siste Europaturné.
Alt i alt en utmerket plate, og et steikande godt gjenhør fra platebunken! Og når jeg tenker meg om så høres Kulseth ut som Vemund Moss i Hercules, kjent fra Finn Bjelkes nye treningsplate “Gutta På Kur”.
Du finner sikkert en kopi på din lokale bruktsjappe… plata solgte over 15.000, så en del av disse er nok fortsatt i omløp.
Lytt til “Radioland” på Spotify, kjøp på MP3 hos BigPondMusic, ELLER på MP3 hos Platekompaniet.
Hør “Radioland”:
[media id=8 width=650 height=20]