Drunk On Crutches – People. Places. Things.

Hva er nå dette?

Har vi plutselig nok en kandidat til årets plate? Og det før mars er omme? Og fra en totalt ukjent nykommer? Rett inn fra sidelinjen? Uten platekontrakt?
Det kan virke slik…

Drunk On Crutches er i hovedsak Jennifer (Jen) Wittenberg og Andrew Alkel. Jen flyttet til Los Angeles for å jobbe som tekniker i et platestudio, og der jobbet allerede Alkel. Innimellom jobbingen med andre artister (Foo Fighters, Queens Of The Stone Age, Weezer, Jack Johnson) så har de laget sin egen plate, med hjelp fra en rekke gjester, blant annet Curt Bisquera (Whiskeytown, Tom Petty,) og Rami Jaffee (Wallflowers, Foo Fighters).

Jen Wittenberg er vokalist og skriver nesten alle låtene. Andrew Alkel leverer de heftige gitarriffene og den nesten perverst gode gitarlyden. Han har også bidratt med låtskriving på to av låtene.

Den raspende gitarlyden som går igjen på hele plata kompletteres av Jen Wittenbergs stemme og tilstedeværelse.

Det kan minne litt om gamle demoer av Lone Justice, før de ble polert av plateselskapene – og kanskje litt som Sheryl Crow, bare med mye bedre låter. Etter min mening synger jo også Jen mye mye bedre enn frk. Crow, så sammenligningen er kanskje urettferdig for hennes del.
Hvis det finnes et grann av rettferdighet i verden så blir disse gigantiske.

Tittelen på plata er ganske så betegnende for hvordan Jen skriver. Hun skriver om mennesker. Hun skriver om steder. Hun skriver om ting. Betraktninger om sitt eget og andres liv.

“Tupelo” sparker igang moroa, og den rivende gitarintroen som etterhvert overdøves av utmerket vokal sier:

“They say the streets of Tupelo always seem so empty”

Neste låt, “Using Me Up” er en av de beste låtene jeg har hørt på lenge lenge lenge.
Dette er skikkelig saftig gitarrock, og en steikende bra tekst.

“Everyone is telling me
to pack it up and leave,
they say the city is using me,
….
it’s using me up.”

“Waitin’ On You” har en gitarhook som bare lirker seg inn i hjernebarken og legger seg godt til rette der – slik at alt annet blir litt kjedelig i forhold.

I “One Night Stand” beskriver Jen både bakgrunn, handling og etterspill til en typisk One Night Stand, der alle og enhver som har hatt noen slike kan kjenne seg igjen.

“This one nigt stand is full of promises I don’t plan to keep,
for more than just one night.”

Den fantastiske balladen “Oh Well” blir avløst av låten Apt.16, som de fleste rockeband i denne sjangeren ville blødd for å ha skrevet selv. Deilig gitar og fantastisk vokal.

“The radio never plays,
the songs that make you feel like,
everything will be okay”

Caroline (Go Back To Bed) er nok et høydepunkt, før de sparker igang Neil Youngs “L.A.”, den eneste coverlåten på plata. Den bryter litt med resten av soundet, men passer likevel inn på grunn av teksten og tilhørigheten bandet har til Los Angeles. Og hvorfor skrive en ny låt om LA når den beste allerede er laget? De klarer samtidig kunststykket å gjøre låten til sin egen, det er nok mye på grunn av vokalen til Jen. Hun har en egen evne til å legge tyngde bak vokalen sin, og gjøre det hele til sitt.

Tilbake i rockeøset så får vi “Drink Up Buttercup” og “We Like It”. Og er det en bedre måte å si det på enn det?

“WE LIKE IT!
We like it!
WE LIKE IT JUST LIKE THIS!”

Når årsoppsummeringen for 2010 skal gjennomføres så blir jeg utrolig overrasket om ikke denne platen havner HØYT oppe på listen. Dette er bare så tøft!

Plata kjøper du på hjemmesiden til Drunk on Crutches. Og du gjør det NÅ!

www.drunkoncrutches.no

Lytt til “Using Me Up”
[media id=5 width=650 height=20]