The Monthly Iceberg

Her finner du alle innlegg i serien The Monthly Iceberg, hvor vi i samarbeid med Howard Iceberg presenterer hans låter.

… Continue Reading

Øresnop: Jeff Porter – Still She Waits

Dagens Øresnop kommer fra Jeff Porters plate «15 Miles». For nye lesere, så er Jeff Porter en musiker og hedersmann av rang fra Kansas City i Missouri.

… Continue Reading

Michael McDermott – Hey La Hey

Jeg har nylig gravd frem igjen en bunke av Michael McDermotts plater, og blant alle de glitrende utgivelsene er nok dette den beste han har laget til nå.

… Continue Reading

Howard Iceberg & The Titanics – Welcome Aboard

Kjære venner! La meg presentere: Howard Iceberg.

En mann som her i landet er fullstendig ukjent, og som av merkelige årsaker heller ikke har noe stort navn i USA. Med unntak av hjembyen Kansas City, der det i forrige uke ble avholdt et hyllestshow under navnet «Raising the Titanics, An Evening with the Music of Howard Iceberg» – med over 50 musikere som gikk sammen for å spille sine favoritter blant Howard Icebergs fantastiske repertoar. Samme dag slapp han også den sju cders boksen «Welcome Aboard».

La meg spole litt tilbake og komme med litt utfyllende informasjon.

(English speaking readers, here’s a corrected english translation that makes a bit more sense than Googles attempt.

Og jeg beklager på forhånd at dette har blitt bloggens til nå lengste artikkel – men det er vanskelig å begrense de gode ordene når Howard Iceberg skal beskrives.

Howard Iceberg

Jeg ble første gang presentert for konseptet Howard Iceberg da jeg møtte Pat Tomek, trommeslager i The Rainmakers for første gang. Jeg hadde på meg en «No Depression» t-skjorte, og noe av det første Pat sa til meg var at «har du hørt om Howard Iceberg? Folkene i No Depression er store fans».

Og dermed var nysgjerrigheten min pirret. Pat fortalte om en musiker og låtskriver som kontinuerlig skrev låter og spilte dem inn i studioet hans, for å få mest mulig ned på teip i det Pat omtalte som «skisseform».

Da The Rainmakers var trygt hjemme i Kansas City, sendte Pat meg en bunke cder med låter, i forskjellige tapninger. Og den følelsen av å høre Howard Iceberg for første gang er bortimot ubeskrivelig.

Mannen som omtales som «Kansas Citys Rock-Shaman» heter egentlig Howard Eisberg, og på dagtid er han en vellykket og meget opptatt advokat. Han fylte 64 år i mai, og begynte ikke å skrive sanger og opptre før han var 30 år gammel. Og på den tiden har han skrevet over 800 låter. Hvorav ca. 500 kun eksisterer som enkle skisser med Howard og gitaren, innspilt i Pat Tomeks studio.

De resterende 300 har litt mer kjøtt på beina, og har et stadig endrende musikerklientell – backingbandet The Titanics har hatt en lang lang rekke musikere innom – over 70 stykker skal ha vært innom prosjektet og alle har satt sitt preg på de låtene som har fått en mer omfattende behandling i studio.

Prosjektet kaller han «The never-ending recording project», og teller som sagt omkring 800 låter. 105 av disse kommer nå ut på 7 cder i den massive utgivelsen «Welcome Aboard».

Howards skisser

Howard forteller også at han stadig skriver nye låter, og at det ikke er uvanlig at han skriver en ny låt hver uke. Noe som skulle bety at han fort kan komme opp i 50 nye låter i året. Og det å skrive mengdevis av låter er en ting, men det som grep meg da jeg for første gang satte på cden Pat hadde sendt meg, var kvaliteten på låtene og for min del det viktigste – tekstene!

Først og fremst så høres Howard Iceberg ut som en Dylan i perioden rundt «Blood On The Tracks». Han skriver låter som jeg ikke nøler med å plassere i landskapet rundt Dylan, Townes Van Zandt, Warren Zevon og Neil Young. Innholdet er nok en grunn til at jeg vil trekke frem Bob Dylan.

For Howard skriver om mennesker, og forhold mellom mennesker på alle plan, om hvorfor vi gjør det vi gjør – og stiller ofte spørsmålene du har tenkt, men ikke klart å sette ord på. Alt på en måte som Dylan var så sterk på i perioden rundt «Blood On The Tracks».

For eksempel kjærlighetssorg i den fantastiske «Tattoo» (vol.3):

«I won a hundred dollars in the lottery
I’m going to the tattoo parlor
to put your mark on me

It could ble like a flaming arrow
Tearing through my heart
To show the world how I feel
Now that we’re apart

No I don’t want to paint your picture
That would be unkind
And hard to look at if I capture
what’s inside your mind»

Howard skriver rett og slett bitte små romaner på ca.  4 minutters lengde, der du får ta del i livet til karakterer som males så sterkt og klart at de før låten er slutt står frem som virkelige personer man i mange tilfeller kunne tenke seg å møte…

«Sweet and Sentimental»:

«Her heart’s as big as a Lincoln Continental
She’s so sweet and sentimental.
… …
She’s tattooed and ornamental
She’s so sweet and sentimental.»

Live er han stadig på jakt etter direkte kontakt med publikum, og som frontfigur har han kultstatus i musikkmiljøet i Kansas City. Han spiller gitar på sin helt spesielle måte, med gitaren liggende omtrent som en dulcimer – uten at den er stemt som en dulcimer.

Howard har sin egen måte å spille gitar på

Etter å  ha hørt og lyttet og lyttet og hørt på disse låtene, så måtte jeg ha mer, og fant Howards eneste kommersielle utgivelse på eBay; platen «Hindu Equations» som jo er et glitrende produkt – om enn med litt mangler på produksjonsfronten.

Og min ærlige og dønn oppriktige mening er at hvis Howard Iceberg tok med seg 15 av sine sterkeste låter i studio, sammen med bandet som nå utgjør The Titancis – og fikk inn T-Bone Burnett som produsent, så ville verden sitte igjen med en av de aller aller sterkeste albumene i moderne rockhistorie.

Da jeg kontaktet Howard og nevnte akkurat dette, så forteller han meg at han har rett og slett ikke tid til å polere låter i studio. Når jeg leser litt andre kilder så forstår jeg også at han tidligere har vært frustrert rundt prosessen med å spille inn «Hindu Equations» og den planlagte oppfølgeren som endte opp med å bli den selvutgitte «Final Fade», en av de 4 selvutgitte cdene hans, en prosess som også teller 3-4 kassetter som han ga bort til fans på konsertene sine. En annen av disse er «November Nights», som er en støtte-cd for musikervenn i Kansas City. Den kan du faktisk høre i sin helhet på Spotify.

Han sier også til Musikkbloggen at låtene han har laget anser han nå som skisser som han håper andre kommer til å jobbe videre med når han en dag legger opp.

Og det er som sagt låtene som er viktige her, siden produksjonen i en del tilfeller som sagt er på skissestadiet. Men skisser eller ikke, tekstene er like intenst direkte samme hvordan musikken høres ut.

Det er dessuten viktig å ikke undervurdere medhjelperne hans her, blant alle som har vært en Titanic så finnes det utrolig dyktige musikere. Og det som for tiden er hans faste band; Scott Easterday, Gary Paredes, Dan Mesh og Pat Tomek er fantastisk flinke folk som virkelig kler konseptet til Howard.

Alle de som dessuten har bidratt på de syv cdene har satt sitt preg på låtene på hver sine måter, og det er til tider imponerende nivå på mye av dette!

De syv cdene i den store boksen «Welcome Aboard» er løst delt opp i forskjellge temaer, og har alle hver sin lille røde tråd som kan følges gjennom hver enkelt cd. Musikkskribent Danny Alexander har skrevet fantastiske linernotes, og guider oss komfortabelt gjennom låtene på hver cd, som setter Howards tekster i kontekst.

CD1 har han kalt «Lonesome Town», og den starter med en låt som er perfekt beskrivende for hele dette prosjektet.

«I’ve been working on a project so big,
I can’t get it out of my room.
I thought that it would be like a monument to me,
turns out it was only a tune.»

Den fantastiske «In This Lonesome Town» følger opp, og duetten med Abigail Henderson er ikke bare en av de beste låtene på denne plata, men en av de nydeligste låtene jeg har hørt.

Fra et snev av country så sklir vi elegant over i møkkete, tøff rock i «L.A. When You’re All Alone», som på overflaten handler om alle menneskene som drar til Hollywood og California for å bli stjerner – men som kanskje også sier vel så mye om mennesker og ensomhet.

«There’s nothing quite as cold
as LA when you’re all alone»

Trygt tilbake i americanaland så får vi den nydelige «Because Of You», en duett med Royal Scanlon – som er en låt som er stødig plassert i Dylan-land anno Nashville Skyline.

En låt om nerver og angst, «Nervous» der han lister opp store og små problemer, er neste godbit – og på en humoristisk måte setter Howard søkelyset på angst og tvangstanker hos karakteren i sangen.

«Honkey Tonk Jamboree» er et godt eksempel på at en del av låtene er skisser, da det her er veldig mye som foregår – og det er ikke alt som henger sammen. Teksten er likevel glitrende, selv om den blir litt overdøvet av instrumenter som ikke helt har funnet sin plass enda. Men dette er da også noe av det spennende med Howard Iceberg, vi får delta i prosessen, og låtene blir til mens vi tar turen gjennom platen sammen.

«I used to be a wrestler
wrestled with the truth
but the truth would win every time»

…synger han i «The Wrestler». Og følger opp med en historie om tap av håp og tro – der sannhet spiller hovedrollen, og et orgel og den kvinnelige stemmen er birollene som løfter denne låten til et av de absolutte høydepunktene på denne platen.

Ensomhet er et tema som vi stadig kommer tilbake til på denne platen, og i «Lonely For You Love»  er det mer spesifikt og handler om søken etter kjærlighet.
Platen har jo ikke fått tittel «Lonesome Town» uten grunn.

«Dark Samba Blues» forteller oss om hjertesorg, etter et stormfullt forhold til en kvinne som var over karakterens naturlige stand.

I den Dylanesque «Kathleen», som gjerne kunne vært søsteren til jenta fra the North Country eller plukket fra «John Wesley Harding», finner vi en av de beste linjene på platen. En jeg også observerer linernotes-forfatter Alexander har hengt seg opp i. Noe som ikke er rart. Dette er poesi!

«once upon a time, time stood still.
Then they put it all in motion.»

«She’s Just Right» er en herlig låt om den dansende jenta som du plutselig ser i en vilkårlig bar. Du ser at hun er forfulgt av mørke skyer som venter utenfor døren, men akkurat her og nå så er hun «Just Right!».

Riffet fra Dylans «Silvio» er løftet rett opp på toppen av den herlige «Baby’s Got A Dark Side». Herlig ironisk om jenter som ikke er helt som de ser ut på utsiden.

En country-ish ballade er neste ut, og duetten med Sara Swenson i «Playin’ Hard To Forget» er rett og slett fantastisk. Nok et høydepunkt, og ikke minst på grunn av den deilige gitaren som akkompagnerer de to vokalistene.

Platens absolutte høydepunkt er den herlige «Calling You Back», der hovedpersonen jakter på en tapt kjærlighet – og samtidig byr på linjer som dette;

«Time has not been good to me,
’cause I always see everything I left behind
… …
callin’ you back, back to the past»

Siste spor er «Our Last Night», som er en historie om et par på bruddets rand, der han sette ord på tanker de fleste har hatt på et eller annet tidspunkt i et forhold som er på vei utforbakke…

«is this our last night?
our last kiss?
our last touch?»

Så, kjære venner. Gjør deg selv ditt livs største tjeneste allerede idag: Bli kjent med en av musikkverdens best bevarte hemmeligheter. Lytt til Howard Iceberg og bli oppslukt av hans fantastiske univers først som sist.

Kjøp «Welcome Aboard Volume 1-7″ på iTunes eller på Bandcamp (anbefalt)

Hør «In This Lonesome Town» (vol.1)

Hør «The Wrestler» (vol.1)

Hør «Callin’ You Back» (vol.1)

…og under bildet finner du en video av «Sweet & Sentimental» som dukker opp på Volume 6.

Howard Iceberg & The Titanics. Scott Easterday (bass & vokal), Gary Paredes (gitar & vokal), Howard Iceberg (vokal & gitar), Dan Mesh (gitar & vokal), Pat Tomek (trommer).

«Sweet and Sentimental»:

Øresnop: Hakan Markussen – Where I Usually Go

En av norges mest undervurderte vokalister og låtskrivere, såkalt singer/songwriter på godt norsk, er Hakan Markussen.

Og første låt ut i den nye serien Øresnop, eller «steike gode låter jeg liker utrolig godt» er Hakans fantastiske låt «Where I Usually Go».

… Continue Reading

Konsertoppførsel

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.

… Continue Reading

Reckless Kelly – Millican

På slutten av 90-tallet hadde jeg samlet plater noen år, men innkjøpene bestod stort sett av komplettering av artister som var mest aktive på ’60 og ’70 tallet. Mest fordi det ikke ble gitt ut særlig med bra musikk… det var før jeg oppdaget alt. country / No Depression / Americana…
… Continue Reading

Joe Whyte – Devil In The Details

Joe Whyte gjør det helt riktige. Han høres litt ut som Ryan Adams, eller kanskje Jesse Malin, han skriver gode tekster og han skrur sammen utrolig gode låter – og så spiller han munnspill som høres akkurat ut som Steve Earle. Så kombinerer han dette til å lage plata «Devil In The Details».

… Continue Reading

Drunk On Crutches – People. Places. Things.

Hva er nå dette?

Har vi plutselig nok en kandidat til årets plate? Og det før mars er omme? Og fra en totalt ukjent nykommer? Rett inn fra sidelinjen? Uten platekontrakt?
Det kan virke slik…
… Continue Reading

Kasey Anderson – Nowhere Nights

Kasey Anderson flyttet fra Washington og hjem til Portland i Oregon i 2007. Det er kanskje det smarteste han har gjort, for i den prosessen begynte han å lage platen Nowhere Nights.

Sammen med bandet sitt og produsent Eric «Roscoe» Ambel (kjent fra Steve Earles band The Dukes, Joan Jett & The Blackhearts og the Del Lords, produsent for blant annet Ryan Adams, Bottle Rockets, Big in Iowa, Whiskeytown og Steve Wynn) satte han i gang med å skrive seg ut av åtte kvelende år i Washington.

Plata starter med «Bellingham Blues», en rolig låt som kunne sklidd rett inn på en skive fra Steve Earle. Låten beskriver perioden i Washington og setter stemningen for plata, som blir en slags gjenoppdagelse av at livet nødvendigvis ikke er så kjipt likevel. Men før man kommer til den konklusjonen må man altså gjennom en Bellingham Blues – eller som Kasey sier det:

«This ain’t never been my home,
I woke up in the morning,
15 years were gone.
This ain’t never been my home.»

Så tar plata av med «All Lit Up» og «Sooner/Later», som begge rocker skikkelig – før han går tilbake til Steve Earle-land med «Home», og vi får et videre innblikk i hjemkomsten til Portland.

Andersons måte å synge på setter en utrolig stemning i låten, som gjør at man faktisk hører etter – siden det er så tydelig at mannen har en historie å fortelle. Det minner på mange måter om nevnte Steve Earle – og tilstedeværelsen Mary Gauthier har på scenen. Man VET at det de forteller er ekte, og det at man tror på historien gjør at man faktisk følger med.

Tittelsporet er muligens platens beste, hvor Anderson viser at han kan kombinere tekst, melodi, trøkk og arrangement – og kommer til slutt opp med en knusegod rocker.

«There was no great revelation, there was no  blinding light
I just stopped sinkin’ in those nowhere nights»

Til slutt vil jeg trekke fram de to siste låtene på plata, «Like Teenage Gravity» og «Real Gone», to stemningsfulle og rolige låter som beskriver oppvekst i en småby på en helt utmerket måte. Glitrende avslutning på plata.

Alt i alt – Kasey Anderson forteller utrolig gode historier med låtene sine.  Det er en rød tråd gjennom hele plata, og det hele er solid gjennomført.
Han har en behagelig stemme, og han skriver utrolig gode tekster og melodier. Denne plata er virkelig verdt å sette seg ned og høre på.

Kjøp plata:
Kasey Anderson.com

iTunes

Nowhere Nights på Spotify

Sjekk ut Nowhere Nights: