ORBO & The Longshots – live på Garage, 25.02.2011

ORBO & The Longshots inviterte fredag til sleppefest for sin nye EP «Prairie Moon». Åstedet var Garage i Bergen, og det som lenge så ut til å bli et slunket publikum endte opp med å bli en respektabel mengde foran scenen i kjellerne på Garage.

De siste to konsertene jeg har sett med ORBO har vært veldig preget av publikum, på hver sine måter.

På Vinstra leverte bandet et forrykende show for et publikum som var stort sett ikke-eksisterende, og på Ricks under første kveld av innspilling av liveplaten Live10 var publikum veldig tilstede, men det vel bare halvparten som kom for å høre musikken. Proffe som alltid lot ikke bandet seg prege nevnverdig av det, men likevel har jeg sett dem bedre. Og når man ser Live10-dvden så er det ikke vanskelig å se at jeg valgte feil kveld å se ORBO & The Longshots den gangen… siden majoriteten av de brukte opptakene er fra kveld nr. 2.

MEN – det er også tydelig at noen måneder på veien i USA har hevet bandet til enda nye høyder, for på Garage på fredag så snakker vi LEVERING.

Paul Inge Vikingstad og Stian Tumyr i rytmeseksjonen er tightere enn en myggs analåpning, Reidar Opdal leverer som alltid glitrende varer på keyboard og gitar – og er en meget viktig del av vokaltrioen.

På topp leverte Orbo og Ine som aldri før, og som konsertkumpan Jo Inge nevnte etterpå – det er nesten overraskende hvor viktig perkusjonen til Ine er i bandbildet – og hvor mye det faktisk bidrar til den totale opplevelsen. Forsøk bare å forestille deg «Sin City» og «Voodoo Lounge».

Og som for å demonstrere hvor viktige de to stemmene er for hele lydbildet til ORBO så var duettene «We’ll Meet Again» og «Masquerade» to av de absolutte høydepunkter denne kvelden.

Låten «Coin In Your Wishing Well» fra den nye EPen falt også godt i smak hos undertegnede, der den slentrer avgårde i et litt mer countrys landskap enn vi vanligvis høre fra ORBO.

Vi fikk levert en rekke nye låter, blant annet de fem fra EPen, og en sak under navnet «Bootleg Friday», som dessverre kom etter at lydmannen på Garage fikk et audielt illebefinnende og skrudde OPP masteren slik at alt ble graut. Inntil det skjedde var det dog sjeldent god lyd. Det er sjelden man hører så rein lyd på Garage, og det er spesielt viktig for lydbildet til ORBO at alt faktisk er hørbart.

Det kan selvsagt bero på at bandet vet hva de vil og hvordan de vil høres ut. På meg virker det som om mange som spiller på Garage er ofte bare ute etter mest mulig trøkk.

Et annet av kveldens høydepunkt var duetten «Diva Queen» fra den nye EPen. Originalt så er det Gina Aspenes som er Diva, men siden hun var forhindret fra å stille så var Kim Fairchild en mer enn selvsagt stand-in. Og hun leverte som bare Kim Fairchild kan levere. Fantastisk!

Fantastisk var også jazzavdelingen, der Opdal, Vikingstad og Tumyr fikk boltre seg fritt på «Voodoo Lounge»

EPen kan du kjøpe på iTunes eller Platekompaniet, og Musikkbloggens anmeldelse finner du her.

Og ORBO er alltid på veien, du finner turnelisten på www.orbo.no og eventer på Facebook – skal du se deg jeg vil påstå er Norges beste rockeband, så tar du turen når ORBO spiller i nærheten. Og vær rask, til høsten går turen igjen tilbake til USA for en lengre periode.

Hør «Taking My Baby Home» fra Garage 25/2:

Svett aften med Calexico i Teglverket

Det Bergenske konsertpublikum slutter aldri å overraske meg. 
Den ene dagen møter det opp 50 personer for å se Jay Farrar på Madam Felle, mens en kald onsdagskveld i september så fyller det jeg trodde var et forholdsvis obskurt orkester Teglverket til randen og enda litt til.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke store forventninger, da jeg synes platene til Calexico er ganske kjedelige. Pent, for all del, men veldig kjedelig i lengden. Men flere uavhengige kilder på andre siden av dammen har nødet meg til å få med meg konserten, da disse gutta skulle være kuler og krutt live. Samarbeidet de har hatt med Neko Case opp igjennom årene kan vel heller sies å være det som trakk meg til Kvarteret denne kvelden. Vel, også Paul Niehaus da.

Og for all del altså, Calexico på plate og Calexico på scenen er to fullstendig forskjellige band.

Det de ikke klarer å formidle på plate tar de igjen live med fullt monn. Først og fremst, et band som spiller BÅDE xylofon og pedalsteel skal man slettes ikke kimse av. Når de så fyller oppunder med trompeter, keyboard, trommer, plystring, maraccas og ymse vrangstemte gitarer så blir det et fyrverkeri av en lydbatalje.

Calexico spiller en blanding av Americana, Tex-mex, indierock og latinomusikk som naturlig hører hjemme i grenseområdene mellom USA og Mexico, derav også navnet «Calexico» – som er en grenseby i California. Bandets originalmedlemmer stammer fra Tuscon i Arizona, som blir en naturlig smeltedigel for tradisjonell amerikansk musikk og tradisjonell meksikansk musikk. 
Derfor får vi alt fra latinorytmer og spanske tekster til saftige rockere denne kvelden. Calexico leverte instrumentale låter, og improviserte teksten på et par av låtene når de likevel var godt i gang. Calexico er et band som lager mye lyd. Variert lyd i flerfoldige lag. Tekstene er aldri i sentrum, det er kanskje derfor jeg finner platene såpass kjedelig. Lyden og melodiene er derimot det viktigste, og bandet utfolder seg på eksepsjonelt vis hele veien. Jakob Valenzuela og Martin Wenk spiller alt fra heftige meksikanske rytmer på trompet, til xylofon, valthorn, gitar, ymse perkusjon til trekkspill og ufo-lyder på keyboard. Greit nok at bassist Volker Zander stort sett så ut som han holdt på å sovne, og kjedet seg flett ihjel – for spillegleden tok de to nevnte seg av, sammen med en dypt konsentrert Niehaus, som ser ut som en miks mellom Hans Løkken og Hans Graasvold – og ikke minst vokalist Joey Burns, som så ut til å kose seg glugg ihjel i varmen på Kvarteret. Kanskje han trodde han var hjemme i varmen i Arizona…

Publikum var velvilligst med på tonene, og svette bergensere i alle aldere ga bandet en fantastisk mottagelse hele veien. En hjemmelaget piñata ble levert opp på scenen fra en søt ung pike i publikum, og denne (piñataen, ikke piken) ble behørig slått i filler på slutten av konserten. Små grep som gjør en kveld ekstra minneverdig.

Hvis det skal være noe å sette fingeren på, så var det lyden i Teglverket som ikke helt klarer å formidle alle lagene i lyden til Calexico. Det ble til tider litt tamt, og vokalen var ikke alltid lett å høre. Xylofonen var også litt frem og tilbake, mens trompetene til tider var skjærende høye.

Personlig funker det best når de tar frem rockefoten og drar på med fullt elektrisk øs, i mine ører så ble det litt mye latinorytmer, men totalt sett var det slettes ingen dårlig måte å tilbringe en traurig onsdagskveld i Bergen på…

En fantastisk versjon av Bob Dylans «Silvio» var nok det som for min del toppen kvelden. Også er jeg litt sur fordi jeg ikke fikk noe av snopet fra piñataen.

Og så må noen ta et alvorlig oppgjør med den forbaskede lysmannen på Kvarteret. De like forbaskede lyskanonene i hvert hjørne og midt over scenen som på alle konserter til stadighet blir vridd rundt for å blende publikum med det intense lyset skulle vært introdusert opp der lyskanoner aldri før har lyst opp lydmannens helligste kroppsåpninger.

Uansett, jeg forstår ikke hvordan Calexico klarte å fylle Teglverket. All ære til dem for at de gjorde det – men når man ser oppmøtet på en rekke andre konserter her i byen så nekter jeg å tro at det er så mange kvalitetsbevisste folk i denne byen at de faktisk visste hva de gikk til. Et par samtaler på veien ut kunne tyde på at det var tilfellet:

Tilfeldig dame i køen ut, til tilfeldig dame ved siden av: «Eg e skuffet ovar at di spilte så lite tango».
Tilfeldig dame svarer: «Ja, eg åg. Eg hadde trodd det var mye mer sånn flamænco og sånn».
I think that pretty much sums it up.

Hercules – Folkefesten Vinstra, 23.07.2010

Etter Åges parademarsj for et hengivent Vinstrapublikum så fikk Fåvangs store sønner Hercules muligheten til å dra nytte av Åge tiltrekning på publikum. Problemet denne kvelden var at store deler av publikum kom klokken 20.55 for å se Åge klokken 21, og gikk så snart Åge dro tilbake til Wadahl. Likevel holdt en anseelig mengde stand foran scenen, og ga Hercules den drahjelpen musikken deres trenger for å ta av.

… Continue Reading

ORBO & The Longshots – Folkefesten, Vinstra – 23.07.2010

En litt uheldig slot tidlig på kvelden, og FØR Åge Aleksandersen gjorde at publikumsgrunnlaget var litt mindre enn ønskelig, men de som var der virket aldeles strålende fornøyd – og bandet leverte steinbra rock’n'roll som bare ORBO & The Longshots klarer.

… Continue Reading

Hey Negrita – Burn The Whole Place Down

Bergenfest 2009. Dagspass. Inside. Hey Negrita. En uslåelig kombinasjon – viste det seg en varm maikveld i 2009.

… Continue Reading

Young Neils – live på Logen i Bergen – 12.05.2010

Ingen spiller coverlåter av Neil Young som Young Neils! For min del er det alltid høytidsstund når jeg får oppleve disse gutta live. Helt siden de var sterkt delaktig i at jeg selv startet å spille i band, så har Young Neils tronet høyt på listen over band jeg digger hemningsløst.

Young Neils har eksistert siden 1989, men på starten av 90-tallet fikk Neil Young sitt store kommersielle comeback, og fra 1992 begynte bandet å spille fast på Rockefeller lille julaften.

… Continue Reading

Bergenfest 2010, dag 3: Jonas Fjeld & Henning Kvitnes og Scott H. Biram

Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.

… Continue Reading

Konsertoppførsel

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.

… Continue Reading

Bergenfest 2010, dag 2: Fridagen…

I går var det onsdag, og planen var å se dobbelkonsert med Slim Cessna’s Auto Club og Hayseed Dixie på Garage.
Slim Cessna var en av de ytterst få konsertene på årets (for meg personlig litt tynne) program som jeg virkelig gledet meg til. Logisk nok ble den avlyst. Dermed stod bare Hayseed Dixie igjen, og de har jeg sett før – så en tur til byen i øsende regnvær med påfølgende jobbedag dagen etter ble droppet til fordel for sofaliv. Hadde for en gangs skyld vært fornuftig og planlagt å kjøpe billetter i døren. Da er det litt enklere å droppe utflukter.

Gjorde et nytt forsøk på å se HakkePILS, med samme resultat som tirsdag.

Idag er det ny BergenfestDag, og nye muligheter… Scott H. Biram er vel dagens høydepunkt. Og i morgen er det dagspassdag…

Bergenfest 2010, dag 1: Don McLean og De Musikalske Dvergene

Da var Bergenfest igang, og selv om jeg helt personlig finner lite interessant på programmet, så er det noen godbiter gjemt innimellom – og det må vel være tidenes mest varierte Bergenfestprogram. Uansett er Bergenfest stas, så avgårde må man jo. Spesielt etter at dagspass ble innført.

… Continue Reading