Gjestepost: Israel Nash Gripka – Barn Doors and Concrete Floors

Idag kan vi by på en gjestepost fra en entuasiast som ønsker å gå under navnet Sverdfisktrombone. Dette er en mann som sitter på en anseelig platesamling, og veldig mye  av dette befinner seg i og rundt sjangre som alt. country og americana. Og når Trombonen så gir høylytt lyd fra seg og forteller at han har oppdaget en aldeles glitrende plate, så er det på sin plass å lytte. Og her presenterer han en av de beste platene han noen gang har tipset meg om – og en sterk utfordrer på listen over årets beste utgivelser. Vi gir ordet til Sverfisktrombone:

… Continue Reading

Tom Russell – Mesabi

Pål Hilmar Sollie har anmeldt Tom Russells siste plate «Mesabi». Og Pål Hilmar er særdeles fornøyd med platen!

… Continue Reading

Gjestepost: In Confesso – Garage, Bergen 20.08.2011

Av og til dukker det opp invitasjoner til sleppefester og konserter med band hvis musikk vanligvis ikke blir dekket og omtalt her på bloggen.
Mye av årsaken til det er at jeg er litt redd sinte unge menn som spiller veldig fort på instrumentene sine og som får ut sin frustrasjon over oppvask, studiepoeng og vanskelige sjefer ved å rope veldig høyt inn i mikrofonene sine.

Min gode venn Jaran Raa, derimot, er veldig glad i den type musikk. Så når In Confesso inviterte til sleppefest på Garage så sendte vi avgårde Jaran for å dekke begivenheten. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke forstår meg på denne musikken, men det er tydelig at Jaran har hatt en aldeles glitrende kveld – så vi kan vel slå fast at sleppefesten var en suksess og at In Confesso leverte.

Over til Hr. Jaran Raa:

Laurdag var det duka for deilig metall på Garage. Smått krakilske Quavila stod for første gig, og dei gjorde ein aldeles formidabel innsats. Kvintetten, på høvesvis trommer, bass, gitar og vokal, gitar og til slutt eitt eller anna computerbasert, spelar ein mistenkjeleg miks av thrash og meir ekstrem og eksperimentell progressiv metall. På bergensk. Tankane gjekk til både Mr. Bungle, Mars Volta og tidleg Sepultura undervegs.

Det skitne, men likevel så avanserte lydbiletet drukna dessverre mykje i den noko tjukke lyden ein fort, spesielt som oppvarmingsband, kan stå til knes i på Garage. Likevel sat ein med ei kjensle av at dette bandet gjorde nøyaktig det dei skulle, og det dei ynskte, om det var aldri så abstrakt, ikkje ein tone vart servert med tanke på publikum, dette var kun musikk framførd fordi det var dette verket bandet vil framføre. Skjorte- og vestkledde, spelekåte musikarar fekk uante mengder haker til å sleppe denne kvelden, med låttitlar som 7.2, 7.3 for ikkje å snakke om 7.4. Eg vart sjølv hamra rett i bakken, og vil ha meir. No, helst.

Quavila - live på Garage

Det var likevel neste band ut sin kveld. In Confesso hadde plateslepp, og det vanskelege andrealbumet vart lansert. Plata heiter The Sleeper og er ein tung godsak med referansar rundt om kring i totusentalets metallverd, men i enn meir roleg sjø, der me til dømes finn dei lokale kollegaene i Audrey Horne, tidvis Tool, og noko meir kjende Linkin Park og denslags, både i produksjon, låtskriveri og vokale harmoniar. Unorsk og profesjonelt og pokker så bra.

Det var tydeleg at In Confesso gleda seg til å føre fram nytt materiale. Med god grunn. Dei gav alt, og me fekk alt. Det ville forundre meg om dei ikkje klarer å opparbeide seg eit solid namn etter kvart.

Se og hør «The Sleeper» fra sleppefesten på Garage:

Gjestepost: Freeman Dre & The Kitchen Party – Red Door 2nd Floor

Pål Hilmar er tilbake, og presenterer her bandet «Freeman Dre & The Kitchen Party», fra ett av våre musikalske favorittland; Canada. Landet som er nesten like fullt av skjulte musikalske skatter som Austin og Portland til sammen..

Vi gir ordet til Pål Hilmar Sollie:

Kanadiske Freeman Dre (A.K.A. André Flak) og hans kjøkkenvenner kom som et friskt pust rett inn i mine høytalere ved en tilfeldighet da jeg var på jakt etter et annet kanadisk band, som jeg nå helt har glemt navnet på. Og det gjør egentlig ingenting, for når man ramler ved en tilfeldighet over eet slikt orkester er det meste rundt glemt.

Jeg hørte først «Let’s take the show on the road» og det var noe svært sjarmerende over den ledige og litt rølpete stemningen, og instrumenteringen bestående av blant annet trekkspill, mandolin og kontrabass var mer en nok til at jeg var fanget. Og Freeman Dre’s nepå vokal der hvert ord blir trykt ut med en klar beskjed om at denne mannen har hatt mange netter i mørke barer, gir den ekstra lille piffen, og gjør låta til en gjenganger i spilleren. Man kan jo diskutere teksten på «Let’s take..». (Let’s go to Amsterdam or Rotterdam, any dam, I don’t give a damn.) Ikke veldig sofistikert, men det er nettopp det som gjør mye av dettealbumet. De er uhøytidelige samtidig som de er svært så profesjonelle musikere.

En gjeng som ikke trenger å bevise noe som helst, og spiller fordi det er det de lever for.

Åpningsporet «Six Hunded Feet» er en nesten litt sjøsyk liten vise, og en ekte romatisk sang. Litt Pogues, litt Tom Waits og veldig mye dem selv!

Neste spor «Babylon» beveger seg i folk-sjangeren, med klare referanser til keltisk musikk, men også til øst-europeisk toner, noe de vender tilbake til med full styrke mot sutten av albumet. Så beveger de seg over til litt mer amerikanske toner i låter som «Oak Tree» og «Went to Town».

Etter noen gjennomhøringer har «Saturday Night in Parkdale» sakte blitt en av mine favoritter. En klassisk singer/songwriter-låt der det er stort sett Freeman Dre og hans piano. Vakker tekst om livet i bakgatene i en liten anonym forstad.

Alle i bandet er fra Parkdale, Toronto.

Det er en hjemme hos-preg på skiva. Og video’en til «Let’s get the show on the road» er da også spilt inn på kjøkkenet til Freeman Dre. I følge bandet har de fleste sangene blitt til ette mange sene kvelder over vodka og øl på dette kjøkkenet. Og derav også navnet på bandet The Kitchen Party.

De virkelig sterke låtene befinner seg stort sett i første halvdel av albumet, og det blir litt slappere mot slutten, selv om låter som «Needle in your eyes» og «Magdalena» er mer enn bra nok. Jeg nevnte øst-europa tidligere, og på siste låt «Do Widzenia» som betyr Farvel på polsk, har de helt og holdent konvertert til folkemusikk fra det gamle Europa. Og nettopp blandingen av amerikansk og europeiske toner er det som kler denne gjengen så godt. Dette er debutskiva til Freeman Dre & The Kitchen Party, gitt ut på eget label. Håper de klarer å leve godt nok av konsertene de spiller i Toronto-traktene slik at de får flere utgivelser på nakken.

Til slutt må jeg få anbefale video’en til «Let’s get the show on the Road». Den ligger på You Tube i full HD, lagt ut av gutta selv,og er spilt inn på kjøkkenet til Mr. Dre. en flott måte å bli kjent med både musikken og gutta i bandet. Bandet har enn så lenge ikke egen nettside, men CD’en kan bestilles fra CDBaby.com

Gjesteblogg: Spotify. Grim Reaper

I dag har vi en gjestepost fra ORBO i bandet ORBO & The Longshots på programmet.
Tidligere publisert på ORBOs Facebookside, og etter litt overtalelse klar som gjestepost på Musikkbloggen – rett og slett på grunnlag av den viktige debatten dette tar intiativ til. Vi anbefaler også Musikkbloggens tidligere post «Å kjøpe plater eller ikke å kjøpe plater«.
Merk at ORBOs uttalelser ikke nødvendigvis samsvarer med Musikkbloggens meninger, det er derfor dette er en gjestepost. Les også hele kommentarfeltet for full forståelse av saken!

Vi gir ordet til Orbo:

Drømmen om å ha all musikk tilgjengelig har vært her en stund. Da jeg vokste opp lå det prestisje i å ha enkelte plater. Det var spennende å få tak i importmusikk fra utlandet og hadde man bootlegs, da var man helten. Internett har endret på dette. Alt er mer tilgjengelig, alt er noen klikk unna og som vanlig ligger plateselskapene langt etter utviklingen for å skvise mest mulig penger ut av «gamlemåten», hva nå enn det måtte være i disse dager.

Små artister får et forklaringsproblem overfor plateselskapene. Det ville man fått i enhver salgssammenheng hvis produktet ditt sank i popularitet med 30% hvert år. Vi som band har etter mange år bygget oss opp en bunnsolid fanbase, og vokser stadig større. Vi er altså mer populær enn før, men selger mindre. Til alle fans: Dere aner ikke hvor viktig dere er for oss!

Gode album er dyre å lage. Det er veldig mange artister som har gått over til å spille inn i hjemmestudioet sitt, etter min mening med det resultat at lydkvaliteten og musikken ofte blir kjipere. Slik jeg ser det er det fremdeles sånn at Neve-miksere er best og det er forskjell på mikrofoner til 20.000,- og til 1290,- Ingen kan fortelle meg at en stue full av møbler og kjøkkenskap med glass i låter like bra som et balansert studiorom. Det kommer vel an på sjanger også. Det finnes overraskende mange datanerder i artistbransjen.

For oss som spiller ekte instrumenter og gjør vokal uten auto-tune, så koster det altså å spille inn en plate. I gamle dager brukte band som Eagles, Stones og Beatles månedsvis i studio. For å få råd til å spille inn på samme måte har vi trent oss opp til å klare å spille inn et album på 8-10 dager.

La meg skissere: Et plateselskap finansierer ofte en plateinnspilling. Vi får royalty for solgte album og i realiteten er dette et veldig dyrt banklån. Platebransjen generelt har skodd seg på at artister til alle tider har hatt lite penger i starten, og tilbudt dem investeringskapital for at de skal få være artist i det hele tatt. The Beatles signerte sin publishingkontrakt da de var 18, og de samme betingelsene gjelder enda. Paul McCartney spurte Michael Jackson beskjedent om å få gå opp i lønn på 90-tallet, hvorpå Jackson svarte «Sorry Paul, it’s just business». All ære til Jackson som musiker, men som forretningsmann var han en rotte med gullsandaler og støvmaske som brukte inntektene fra Sgt Pepper til å lage diktatorstatuer av seg selv.

Ray Charles hadde 0,1% royalty de første årene. Det var ikke før han var en av Usa’s største artister at han klarte å «se» hvordan han skulle ta innersvingen på dem og fikk det opp i 75% noe som ble holdt hemmelig i 50 år. Tom Petty har vært i to store rettsaker, egentlig bare mot sitt eget selskap, men prinsippene ble så viktige for resten av platebransjen at han til slutt kriget mot alle. Han vant heldigvis, men det tok ham mange år og flere konkurser. Han, ene og alene, holdt prisene på album nede på $8,99 istedenfor $9,99 i cirka ti år.  I verdens tredje største industri har det mye å si. Det finnes ikke mange platedirektører fra gamleskolen som ikke har lyst til å kverke den lille blonde Florida-hippien.

Så kom Spotify. Det er en del artister som har trukket seg ut. U2, ACDC og Beatles blir nok aldri å finne der. Det trodde man vel om iTunes også, men Steve Jobs klarte faktisk å inngå en avtale med Yoko Ono og Paul McCartney slik at Beatles nå er tilgjengelig på iTunes. Jobs elsker The Beatles, så mye at han kalte selskapet sitt Apple. Men det er gammelt nytt.

Spotify’s grunnidé er grei nok. Problemet er at ingen abbonerer. De får ikke inn nok penger. De reklamerte i denne uken at de hadde betalt ut 350 millioner i royalty. I forhold til popularitet er dette bare småtterier. Spotify har 1 million norske brukere hver måned. Hadde alle de betalt 100 kroner i abbonement ville det blitt 100 millioner i måneden, og musikk hadde fått en økonomisk verdi igjen. Da ser man at 350 millioner ikke er rare greiene. Jeg vet ikke helt hvor mange øre jeg som artist sitter igjen med når du hører på platene våre der, men det blir vel cirka som Ray Charles på 50-tallet. Kanskje jeg får en tiøring hvis du hører på alle låtene. Om 3000 år har jeg råd til en pakke gitarstrenger.

Grunnen til at det ikke har slått an i Usa enda er ene og alene fordi platebransjen motarbeider det. De er utrolig mektige, men bare frem til folket trykker noe til sitt bryst. Ingen kan konkurrere med 300 millioner mennesker. Eller 6 milliarder for den del. Mitt problem med Spotify er først og fremst lydkvaliteten og Bingoreklamene. Det blir litt som da digitalfoto kom. Plutselig syntes alle 1 megapixel var kjempemye, nå skjønner man at man ikke kan bruke det til noe, og vil gjerne ha 10. Før var det viktig med et godt stereoanlegg, nå hører folk musikk på PC høyttalere. Jeg tror man får et mindre heldig forhold til musikk da. Når det låter så dårlig er det vanskelig å gripe tak i det, vanskelig å bli glad i det, man skipper til neste artist for å bli like skuffet, og sånn «går nu dagan» .

God musikk trenger ofte at lytteren hører på det en del. En god plate skal ha låter man liker med en gang, og låter man liker etterhvert. En god plate skal overraske etter tre uker og man skal kunne kose seg med den i åresvis for å få maks utbytte. Sånn sett er jo en CD ganske billig.

Å bruke Spotify blir litt som å dundre igjennom Louvre på en halv dag. Det blir litt som å dra årlig på «pakketur til syden» og svi 30.000 kroner versus å se pyramidene i Cairo eller den Kinesiske mur. Hver sin smak. Jeg liker ikke knekkebrød med brunost i 40 varmegrader eller lukten av vafler på teppebutikk i Tyrkia.

Mange ser gjerne ikke verdien av å studere ting nærmere. Selv kan jeg sitte og se på et maleri i timesvis og høre på en plate i måneder. Jeg forstår bare ikke de som klarer å browse igjennom 1000 malerier eller 5000 låter på kort tid. Hva får de ut av det? Det blir veldig overfladisk. Som artist er det litt rart å høre noen skryte av at de har 40,000 låter på PCen sin. Hva i helvete skal man med 40,000 låter?

På vår siste plate (kommer ut senere i år, på alle tilgjengelige formater) brukte jeg to år på å skrive låtene. En anmelder bruker gjerne 20 minuter med PC høyttalerne sine på å trille et terningkast fordi han skal rekke lønningspils med kompisene og høre på 40,000 låter med dem. Vårt kjære plateselskap avslørte en gang Dagbladet ved å vente nede i resepsjonen. Nøyaktig 19 minutter etter journalisten hadde fått et album som varte i 52 takket han for seg og gav terningkast 4 før han dro hjem fra jobb. Dette burde vært en stor sak, men Dagbladet ville ikke skrive om det.

Resultatet av Spotify er enkelt. Plateselskapet tjener ikke penger, og har dermed ikke råd til å finansiere innspilling av nye album. Hvem tror man da ryker først? Jo, det blir de små artistene. De som ikke garanterer millioninntekter hver gang de spiller inn noe.

Vi har for lenge siden gitt opp å tjene noe på albumsalg. Det var innstillingen jeg hadde da jeg gav ut mitt første for syv år siden. Jeg satset på turnering heller og lever av det. Der dukker plutselig behovet for plater opp igjen, for folk har fremdeles biler med cd-spillere i. Frem til bilbransjen velger en ny løsning der tror jeg CDen har en funksjon. Å ha en fysisk gjenstand, hva det nå enn måtte være, som representerer produktet er i prinsipp vanskelig å komme unna. Alle er kanskje ikke like interessert i hvem som spiller ditt og datt på en plate, men det finnes fremdeles musikkelskere som kan bli overrasket over en gjestevokal eller en ekstra kul gitarsolo og vil finne ut hvem som spiller den. Da har man jo kanskje funnet en ny artist også og dermed utvidet sin musikalske horisont.

Å kjøpe musikk digitalt er genialt. Det sparer miljøet og verden for store produksjonsfabrikker, forbruk av plast, glass, papir og olje. Jeg har lenge likt iTunes fordi de tilbyr hele pakken. Man kan få digitalt cover, man kan få tekster opp når sangene spilles av, man kan ha det på iPod, iPhone og tilkoble dette til en hvilken som helst hifi med gode kabler og god kvalitet med appleTV. iTunes er uten DRM dvs man kan brenne sine favorittlåter på en plate og ha god musikk hele veien til Vladivostok. iTunes Plus leverer nå høyoppløste filer (Apple Lossless) som rett og slett har bedre lydkvalitet enn CDer og til og med LPer fordi det er filer som kommer direkte fra mastering. Vinyl har også sin sjarm og sin sound, men det er en annen diskusjon. Vi skal fortsette å gi ut på vinyl. Lover.

Nå skal ikke dette bli en iTunes reklame, men mitt siste ipoeng er at man kommer inn på salgslister. Spotify kommer aldri til å bli registrert på noen lister ergo får man ikke nyte godt av å komme f.eks på topp 20 i Norge el.l. Da blir all eventuell suksess lite synlig. I går var vår nye EP «Prairie Moon (Bonus Tracks)» på 24. plass på topp album 200 listen. Så jeg takker alle som har kjøpt den der. Som kunstformidler er formatet bra nok, med tanke på at man vil gi lytteren en opplevelse. Cover er viktig. Tekster er viktig. Det er viktig for å forstå musikken og for å like eller mislike den. Fordypning, uansett hva man fordyper seg i gir ofte det resultatet. Man liker det bedre.

Det vil alltid være kø på McDonald’s og Spotify har kommet for å bli. Det jeg kan fortelle om sistnevnte er at etter flere år har jeg enda ikke sett det generere en eneste krone. Sist jeg diskuterte det med Blue Mood Records og Grappa ville de trekke hele katalogen sin derfra. Dette er et indieselskap som er nødt til å ha inntekter for å fungere. I motsetning til f.eks Sony som i stedenfor å jobbe med vårt album satte alle kluter til ved Michael Jacksons død for å hente millionene sine.

Men det spørs om slike artister når frem i fremtiden. Jeg er ganske sikker på at Jan Fredrik Karlsen hadde slaktet Bob Dylan hvis han møtte til idol. Men Karlsen har ikke greie på musikk uansett. Han ser bare penger, blondiner og tv-kjendiser likevel. Jeg tror også alle er enige i at Beatles sin første plate «Please Please Me» ikke er like bra som f.eks «The White Album», «Rubber Soul», eller «Revolver». Artister trenger tid. Tid er penger. Man trenger et publikum som bryr seg, og som tar seg tid til å gå på konsert og studere musikken. Da blir dette en vinn-vinn situasjon. Og jeg tror mange artister vil gå dukken sammen med Spotify fordi de ikke har råd til å forsørge seg selv eller spille inn plater lenger. Da kommer vi til å sitte igjen med en 50 år gammel Britney Spears og en remix av Satisfaction til slutt.

De som fremdeles leser her er gjerne av typen som liker å fordype seg, og kanskje jeg messer til koret akkurat nå. Det betyr ikke at vi ikke har noe makt. Jungeltelegrafen har aldri vært viktigere. Å støtte sine lokale artister er viktigere enn noensinne. Kom deg ut på konsert! Drit i Spotify, kjøp CD eller bruk iTunes. Da har man ihvertfall ikke bidratt til artistens død. Jeg trodde dessuten det var vår oppgave. Men det er ingen artister som har råd til å ta overdose lenger. Så vi blir her en stund til!

For de som tror Usa ligger foran i alt, for to måneder siden lånte jeg bilen til en kompis og cruiset rundt i California med kassettspiller. Bilen var tre år gammel og på bensinstasjonen fikk jeg tak i en kassett med Springsteen. Den var helt ny.

Keep on rockin’ in the free world.

ORBO
www.orboandthelongshots.com