Cold Chisel – No Plans

Hvis du lever i den villfarelse at band som AC/DC, INXS, Crowded House, Midnight Oil, Jet eller Wolfmother er det beste Australia har å tilby av musikk, la meg herved opplyse deg om at du tar remjende feil.

For Australias beste band har alltid vært Cold Chisel. Fra bandet ble dannet i 1973 (den gang under navnet Orange) og de etterhvert tok navnet Cold Chisel i 1974, så har de vært det tøffeste og mest intenst legendariske bandet som har eksistert  i The Land Down Under. Platene har solgt både dobbelt og femdobbelt platina (i Australia), og konsertene har rutinemessig vært utsolgte siden tidlig 70-tall.

… Continue Reading

Gjestepost: Delta Swamp Rock – Sounds From The South: At the crossroads of rock, country and soul

Vår gamle venn Sverdfisktrombonen tar et nytt dykk ned i sin rikholdige platesamling, og presenterer idag boksen «Delta Swamp Rock – Sounds From The South» fra Soul Jazz Records:

… Continue Reading

ORBO & The Longshots – Prairie Sun

Oppfølgeren til «Masquerade» fra 2009 er endelig klar, og der bandet delvis feilet med «Masquerade» har de nå truffet blink på bortimot alle punkter.

… Continue Reading

Fredagsvideo: Vintage Trouble – Nobody Told Me

Nå som debutplata til Vintage Trouble endelig kommer i normalt salg, så feirer vi med å gi dem ukens fredagsvideo.

La deg oppsluke av dette fantastiske bandet, og en av fjorårets aller beste låter.

Her er «Nobody Told Me». God fredag!

Vintage Trouble – The Bomb Shelter Sessions

Min gode venn Jo Inge dro til London på festival, der den stakkars mannen blant annet ble utsatt for Bon Jovi. Men tekstmeldingen som fulgte sa noe i retning av at «45 minutter med Vintage Trouble var verdt hele billetten alene». Man ble automatisk interessert, for av og til så hører mannen forskjell på god og dårlig musikk. I dette tilfellet har ørene vært korrekt slått på, for Vintage Trouble er et rivjern av et band som virkelig kan å levere på scenen!

De har vært oppvarmingsact for Bon Jovi på Englandsturnéen, og jeg vet ikke hvor smart det er å ha et band som er bedre enn hovedbandet som oppvarming. Men siden de har Doc McGee som  manager så har det vel noe med saken å gjøre. Han var jo ansvarlig for å gjøre både Bon Jovi og Mötley Crue til de bandene de er idag.

Uansett så får de i hvertfall verdifull erfaring, og etter å ha hørt platen og sett en del videoer på YouTube så er det tydelig at dette bandet er et LIVEband som virkelig kommer til sin rett på scenen.

Dette er blues, soul og rythm and blues slik det var MENT å spilles. Slik det hørtes ut når Marvin Gaye, Otis Redding, Aretha, Ike & Tina, Sam & Dave og rett og slett alt som kom ut på Motown var det tøffeste og hotteste på denne kloden.

Bandet har holdt sammen i knapt 10 måneder, men har allerede bygget seg opp et meget godt rykte etter energiske opptredener på hjemmebane i Los Angeles.

Vi får elementer fra Motown, mikset med litt Jimi Hendrix (!!) og med en frontmann som kan virke å ha vokst opp med videoer av James Brown på kontinuerlig repeat.

Rapportene fra USA og fra turnéen i England (og spesielt konserten i Camden som virker å ha vært legendarisk) er overstrømmende. Alle snakker om en energi fra scenen de aldri har sett maken til, og uttalelser som «Vintage Trouble has brought music back into the 21st century» sier vel sitt.

Platen er spilt inn på gamlemåten, altså live i studio – og det merkes på energien som gjennomsyrer hele bandet og hele produktet. Og den er innspilt bare to måneder etter at bandet ble etablert og satte igang med øvinger og livespilling.

Fra singelen «Blues Hand Me Down» fyrer igang på alle pluggene så er det tydelig for oss alle at vi er i helt spesielt selskap, og at disse gutta mener alvor. Så tar de turen gjennom store deler av Motown-historien, og på veien gir de oss det som uten tvil er en av de beste låtene fra 2010; «Nobody Told Me».

Dette er platen du kjøper hvis du skal imponere damene i sommer. Den fungerer til absolutt alt, og kan virkelig anbefales til rolige dager i hengekøyen. Eller på stranden. Eller ikke like rolige netter på soverommet.

(Plata hører du på Spotify. Plata er pr. nå umulig å oppdrive på cd, da den kun har blitt produsert som CD-R på forespørsel – men har offisiell release i England i slutten av juli. Den blir da mulig å kjøpe på nett.)

EDIT: Plata kan nå forhåndsbestilles på Amazon.com

Takk til Jo Inge for oppdagelsen, og sørg for å hive dere på nett og følg dette bandet – det er garantert ikke siste gang vi får høre fra Vintage Trouble!

English translation is available HERE

Se «Nobody Told Me»:

Se «Blues Hand Me Down»:

Småplukk fra platebunken #2

Det er på tide med en ny oppsummering fra den digitale platebunken.

Først ute idag;

Robyn Ludwick – «Out Of These Blues».

Dette er glitrende Americana i samme gate som Lucinda Williams. Så har også produsenten hennes, Gurf Morlix, produsert flere av Lucinda Williams tidligere plater, og ellers spilt gitar og bidratt med vokal på Lucindas mesterverk «Car Wheels On A Gravel Road», foruten å ha produsert og spilt gitar sammen med alt fra Jerry Lee Lewis, Julie og Buddy Miller, til Ray Wylie Hubbard og Tom Russel. Han produserte også Mary Gauthiers «Mercy Now», så han kan dette med å få det beste ut fra intens og sårbar kvinnevokal.

Og det er det som er Robyn Ludwick. Intens, sårbar vokal. Men det hjelper lite hvis ikke låtene og i særdeleshet tekstene leverer varene. Og det gjør de altså.

Tekstene er gjennomgående sterke, og de bitende gitarene på plata understreker hele veien vokalen til Robyn. Men likheten med Lucinda Williams er også svakheten til Robyn Ludwick. For hun skriver ikke like gode låter som Lucinda Williams. Det er det vel de aller færreste som gjør pr. idag.

Så det er en liten fare ved å plassere seg så bastant i samme bås, ved å bruke den samme produsenten og lydbilde som Lucinda Williams har gjort.

Og hadde det ikke funket så hadde dette krasjet brutalt og blitt en ytterst flau begivenhet. Men så funker det altså. Låten er sterke nok til at hun tildels står på egne bein, og med litt mer erfaring og kjøtt på beinet så vil Robyn Ludwick utvikle en helt egen stil som gjør at sammenligningene med Lucinda vil stilne fullstendig.

Kjøp platen hos Robyn Ludwick, og jada, den finnes på LP!

Hør «New Orleans»

Mia Dyson – «You And Me»

Og når vi først er inne på intense kvinnestemmer, så er Mia Dyson et navn man kan merke seg først som sist.

Opprinnelig fra Torquay i Australia, nå bosatt i Los Angeles – og allerede kompis med Dave Stewart fra Eurytmics (som også har produsert denne EPen) – og med en fanbase som spenner fra Rolling Stone til Chris Isaak.

Den bluesy stemmen minner meg om min gamle favoritt Nadia Petrick og låtene hennes sitter som en kule midt i mellomgulvet. Tekstene griper tak i deg og gir deg en skikkelig runde som får deg til å tenke deg om en ekstra gang – og på toppen av alt så har hun den intensiteten som virkelig gjør at dette føles EKTE.

Chris Isaak har sagt følgende om Mia Dyson, som forsåvidt er så godt sagt at bare ville vært flau over å forsøke å tilføye noe. Så alt jeg foreslår er å holde øye med denne damen, for her snakker vi potensiale så det holder!

“I always get a kick out of seeing her walk out onstage with just a guitar and her voice and tear down the house… I guess most of us have heard the talk about her rubbing her guitar strings with a mixture of tears and rattlesnake juice, but I say put aside these foolish rumors and listen for yourself.» 
–Chris Isaak

Kjøp platen hos Mia Dyson

Se videoen til  »I Meant Something To You Once»:

Tina Lie – Notes

I 1998 ga bandet mitt ut en plate. Platen ble mastret og brent av Brede Vestby hos Losna CD-Brenneri, i bytte mot produksjon av en webside. Da jeg skulle hente de ferdige platene så ble jeg presentert for et annet produkt fra fruen i samme husstand, nemlig Tina Lies første EP «Freedom Child», fersk fra CD brenneriet i nabo-bygningen. Platen ble avspilt, og gåsehuden var et faktum. Og siden har jeg vært fan.

Det er heller ingen hemmelighet, og i hvertfall ingen overraskelse, at Tina siden den gang har hatt en smule mer suksess enn undertegnede når det gjelder musikken sin. Turneer i USA og Europa, ny plate i 2005, og enda en plate i 2009 – den steingode «Free Enough To Fall» skulle si litt om suksessen så langt. Og med band som Hercules og Tina Lie Band som grunnstamme så er det ikke rart at Fåvang Rock City fortsatt er Norges rock’n'roll-hovedstad i min bok…

Og nå kommer altså den første singelen fra plate nummer tre. Plata har fått tittelen «Notes», og kommer ut i slutten av mai. Singelen er også tittelsporet, og er en nydelig ballade skrevet av Tina Lie og amerikanske Anne Spencer, som hun har skrevet en lang rekke låter sammen med helt siden «Freedom Child».

Hør «Notes: