Av og til ramler man over noe som er såpass unikt at det fortjener oppmerksomhet. Denne platen kom dinglende fra Reviewshine, men har som så mange andre blitt liggende. Så ble den anmeldt på Ninebullets – og på en slik måte at jeg faktisk måtte rote den frem og sjekke den ut selv.
Musikkbloggens julekalender vil by på obskure julesanger fra både kjente og ukjente artister, som stort sett befinner seg i og rundt sjangeren Alt. Country og Americana. Følg med oss hver dag for å høre alt fra Drive-By Truckers og Old 97′s til Kelly Willis og Otis Gibbs fremføre julesanger du mest trolig aldri har hørt før – eller i hvertfall ikke i den tapningen.
Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk (og sin mors temperament), så han er en trygg referanse for musikalsk pengebruk.
The Porter Draw omtaler seg selv som et «aggressivt americanaband med røtter i punk, country og bluegrass». Jeg tror de treffer spikeren på hodet. Det de selv unnlater å nevne er at de er forbasket bra, og har laget en av årets absolutt tøffeste plater i denne etterhvert vide sjangeren. Så det får bli min jobb: The Porter Draw er forbasket bra, og har laget en av årets absolutt tøffeste Americanaplater!
En av de morsomste konsertene jeg har vært på, var med Dolly Parton. Hvis det er en countrystjerne som KAN show, så er det Dolly. Hun pakket rett og slett sammen et lite hjørne av Nashville, slengte på en dæsj Grand Old Opry, og dro til Norge for å spille konsert.
Og for en stakket stund så hadde man nesten følelsen av å sitte i en ærverdig konsertsal et sted Nashville mens Dolly ga oss hit etter hit. For man kan si hva man vil om Dolly Parton, og folk kan gjerne spøke med både Dollywood og størrelsen på hyllene, men samme hva man sier – damen KAN show, og hun KAN skrive låter.
Det er på tide å ta fatt på platebunken igjen. Den har vokst seg over alle støvleskafter, og jeg har sjelden måttet grave så mye for å finne godbitene som nå. Men godbitene ligger der, og dagens snacks kommer fra The Steel Wheels og American Anodyne.
Siden jeg har kjøpt billetter til Gillian Welch idag, og den videoen som egentlig skulle presenteres ble forsinket – så kjører vi en aldeles utmerket erstatning, nemlig en fanvideo som er laget til en låt fra Gillian Welch sin nyeste plate «Harrow & The Harvest».
I kjølvannet av den fantastiske «Harrow & The Harvest» så svinger Gillian Welch og David Rawlings innom Oslo.
Datoen er 31. oktober, stedet er Rockefeller, og billettene er i salg fra i morgen.
Det begynner å bli noen år siden sist, så her kan det lønne seg å være tidlig ute for å sikre seg billetter.
Mer info hos Rockefeller.no
Det er fredag, og da trenger vi jo litt godlyd i innspurten mot helg. Akkurat idag kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn en låt fra jentene i Uncle Earl. De kategoriserer seg selv som Americana og Old Time Music, og sier selv at navnet er en miks av noen av deres favoritter; Earl Scruggs, Steve Earle og Uncle Tupelo.
Her gjør de sin fantastiske «The Last Goodbye».
Enjoy og god fredag!
Jeg har tatt et skikkelig skippertak i platebunken i det siste, og kan rapportere at det har kommet ut ganske så mye bra musikk første halvdel av 2011.
Her får du en liten presentasjon av The Greencards og Mark McGuire, to veldig forskjellige – men riktig så gode plater.
The Greencards – The Brick Album
Medlemmene i dette bandet er 50% australsk, 50% amerikansk, men musikken er 100% americana.
The Greencards lager det de selv kaller «newgrass», og etter min mening har de mikset bluegrass og folk med moderne country alá Kasey Chambers på en måte som gjør dette her virkelig interessant og hørbart.
Carol Young (vokal) og Kym Warner (bass) fra Australia har selskap av den felespillende Tyler Andal fra Tennessee, og strengevirtuos Carl Miner på sitt femte album «The Brick Album».
Mesterlig og elegang produsert av Justin Niebank, så har denne platen fått et helt særegent uttrykk som bør falle i smak for såvel bluegrassfans som de som liker litt lavmælt folk-country med et islett av irsk folk, fjonge mandoliner og liflig felespilling. Coveret er helt grotesk, men ikke la det skremme deg fra å ta en lytt på dette bandet, som turnerer steinhardt, og allerede i 2003 varmet opp for kanoner som Willie Nelson og Bob Dylan.
Carol Young synger på en utrolig stemningsfull måte som minner meg om en miks mellom Kasey Chambers og Natalie Merchant, og de uhyre musikalske kumpanene hennes legger strengelyder i flere respektable lag under og rundt vokalen, som gjør at det hele flyter avgårde og er perfekt musikk som man kan høre på uten at man trenger å dykke dypt ned i tekstene. Ikke at tekstene er svake på noen som helst måte, det er bare noe i stemningen som gjør at man bare blir sittende og nyte lyden istedenfor ordene.
Du kan besøke The Greencards og kjøpe platen direkte av dem.
Hør «Heart Fixer» (duett med Vince Gill):
Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.
Mike McGuire – Beyond The Ark
Det er ikke lett å finne informasjon om Mike McGuire på det store internettet. Så man ender opp med å hente ut så mye info som mulig fra tekstene hans. Og det er tekstene som er den store styrken på denne platen.
Mike McGuire er tydelig merket av de siste års økonomiske nedturer, oversvømmelser og naturkatastrofer i det sørlige USA, og formidler dette med en intens fortvielse som gjør at vi av og til holder pusten mens vi venter på avslutningen for å finne ut om alt gikk bra med menneskene i historiene hans.
For dette er ikke bare låter, dette er små fortellinger som forteller en historie. Allerede fra den intense «Cumberland River Blues» så merker vi at McGuire har mye på hjertet, og når han gjør en mesterlig versjon av The Bands «Twilight» så er det en sjeldent passende coverversjon vi får servert.
En standard amerikansk hilsen til sine militære styrker er også på sin plass, men her slipper vi den hysteriske forherligelsen som Nashvilleartistene har gitt oss de siste årene, det vi får her er en soldats tunge historie i «Military Time».
Jeg så en på nett som sammenlignet dette med Otis Gibbs, bare uten det svære skjegget. Og det er likheter, absolutt. McGuire skriver om mennesker og livets skyggeside på en glitrende måte. Han har nok ikke Otis Gibbs’ lyriske brillianse, ei heller en så lett gjenkjennelig stemme – men dette er uansett meget godt håndverk.
Et snev av optimisme er det likevel i tekstene hans hele veien, og på slutten av «Leaving New Orleans» hører vi ham hviske:
«I’m leaving New Orleans
But I’ll be back…
… I hope…»
Jeg er jo ellers en sucker for julesanger, og en meget sjarmerende sådan får vi i «The Streets Are Quiet On Christmas Day», som mest av alt handler om tomheten som står igjen når noe fint og stemningsfullt er over…
Hør «Roses For The Moon»:
Kjøpes fra CDBaby.
 |  |  |  |  |
 | ||||
Her finner du alle innlegg i serien The Monthly Iceberg, hvor vi i samarbeid med Howard Iceberg presenterer hans låter.
Jeff Porter fra Kansas City i Missouri gir oss deilig øresnop med låten «Still She Waits» fra platen «15 Miles». Anbefalt lytting for alle!
Michael McDermotts hittil beste plate, «Hey La Hey» er en studie i fantastiske tekster fra en utrolig låtskriver. Denne kan ikke anbefales nok…
Howard Iceberg er en legende i hjembyen Kansas City, og nå fortjener virkelig resten av verden å oppdage denne fantastiske låtskriveren. Howard Iceberg skriver tekster på et nivå som det er få andre forunt å nå opp til…
At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.
Reckless Kellys legendariske debutalbum. En av de beste debutplatene som noen sinne er utgitt.
Har du hørt denne plata? Hvis ikke så misunner jeg deg virkelig opplevelsen med å oppdage denne for første gang… lån øret ditt til Joe Whyte, du kommer aldri til å angre…
Rett inn fra sidelinjen dukket det i 2010 opp en ukjent nykommer og endte opp med tittelen «Årets album» i Musikkbloggens årsoppsummering. Les om fjorårets store overraskelse…
Kasey Anderson har laget sin hittil beste plate i «Nowhere Nights» som beskriver perioden der han bestemte seg for å flytte hjem til Portland. Vi anbefaler en av sjangerens mest spennende singer/songwriters.
Følg Musikkbloggen...