Vi har nådd frem til årets aller siste måned og oppsummeringen av musikkåret 2018 har allerede pågått en god stund. For undertegnede har året stort sett blitt viet studier, arbeid og hverdagens plikter og herligheter. Det har liten tid til overs til å leke med hobbyvirksomhet som det å holde på med skriverier om plater, konserter og musikk generelt. Studiene, reiser til og fra studiesteder og andre steder hvor møteplikten har kallet, har selvsagt hatt sitt soundtrack gjennom året som har gått. Noe annet skulle tatt seg ut.
Årslistene for beste album og slikt har begynt å dukke opp langs den digitale highwayen –The Internet. Disse listene er som digre serveringsfat fulle av snop og twist. Her samles favorittene og listene blir som rene skattkister å regne for de som ønsker å oppdage ny musikk på en enkel måte.
Til min store forbauselse manglet en av platene jeg har hørt veldig mye på og blitt veldig glad i, på min egne bloggs årsliste over «Beste norske album – 2018». Det til tross for at jeg selv hadde plassert den godt innenfor de 10 beste på mitt bidrag til listen. Om det skyldes manglende omtale av platen eller ikke vites ikke, men dette er rett og slett for ille.
Nå er imidlertid studiene for i år tilbakelagt, eksamen er landet og det er på høy tid at jeg får stablet på plass noen ord om årets knallgode plate fra Audun Skjølberg. Ei plate jeg har i nærheten av en høyttaler store deler av året.
For i de dagene da vårsola for alvor begynte å varme i 2018, slapp Audun Skjølberg sitt andre album løs – Last Days On Earth. Med vårslippet på Solum ved Årnes i Akershus ble det veldig raskt klart at Audun hadde klart å følge opp den knallfine solodebuten han gjorde med Solum Years i 2016.
Last Days On Earth inneholder 8 nye låter fra Audun som har sin musikerfortid i det spellemannsnominerte bluegrassbandet Earlybird Stringband, samt fartstid som sessionmusiker for folk som Rita Eriksen og Erlend Aasland.
Audun klinker til fra start og legger lista godt på plass allerede på platas første spor. Låta «Baby Come On» er catchy som dagen er lang. Jeg har ikke telling på hvor mange av sommerens kvelder jeg suste hjemover i bil med sola i ryggen, armen ut av bilvinduet mens jeg gaula ut – Oh baby come on. Låta regelrett forlanger å bli spilt i bil og attpåtil handler den nettopp om det å lengte hjem.
Platas kanskje mest skinnende neonskilt er låta «Last Days on Earth» Denne låta stikker seg skikkelig ut, både med tekst og lydbilde. Låta traff meg umiddelbart og er platas eneste politiske låt og jeg forstår godt at Audun, som han sier i presseskrivet, savner Leonard Cohen og hans måte å gjenfortelle dramatikken der ute i verden. Dette er rett og slett et saftig spark av ei låt. Et spark, eller en hel volley som skrur seg inn og treffer akkurat der hvor skjorteflaket slutter på verdens ledere og all faenskapen som skjer rundt oss. Dette er spot-on fra Skjølberg.
”See them dead bugs in the black water. There’s a riot in the street. I can’t believe my eyes. Last night the fireflies whispered in my ears; Gather your goods, hit the road. I see a man staring at the surface. The reflection of his face. The mirror reveals clearly how it feels. A sudden sting of pain. From a hardened heart. In the chest. Underneath the bone. Head for that line of trees. The acid rain is falling down”
Jeg tror Audun må ha sittet foran skjermen og fylt hodet med elendighet fra nyhetsbildet av dagens klode. Dette har ført til at han hoderystende og oppgitt, i sitt stille sinn har tenkt at folk verden rundt må være spik spenna gærne – lærer vi aldri? Så har han satt seg ned å skrevet og komponert låta Last Days On Earth. Her sitter jeg med mitt eget syn og sinn og tenker at dette er en sabla barsk og groovy låt. Teksten er både treffende og viktig. Jeg digger låta og jeg digger at det finnes folk som Audun Skjølberg som skriver slike låter.
Det er enkelt å begynne å sammenligne «nye» artister med gamle helter for å forsøke å beskrive hvilket musikalsk landskap artisten beveger seg i. Slik kan man selvsagt også gjøre med Audun Skjølberg. For langs med platas melodilinjer, riff og raff, dukker det opp spor av gamle helter. Audun er selvsagt hverken en ny Neil Young, David Crosby, Cohen, Tom Paxton eller James Taylor. Han er seg selv, han er Audun Skjølberg, han har skapt sitt eget musikalske landskap og han er mer en god nok!
Med det sagt klarer jeg ikke la vær å skyte inn hvordan Neil Young vibbene kommer snikende og legger seg som et deilig slør over låta «Take Me Back» Denne låta skrudd sammen på fantastisk vis, den bygger seg opp på røft vis og byr på heftig harving mot slutten.
Jeg nevnte noe om landskapet i Nes når jeg skrev om debuten hans. Jeg gjør det igjen. For Auduns stemme er like myk og behagelig som det det bølgene landskapet og jordene rundt på Nes i Romeriket. Musikalsk er det Skjølbergs landskap alt annet enn flatt. Som på debuten Solum Years beveger han seg gjennom flere sjangre og alt gjøres på mesterlig vis. Dette gynger rett og slett skikkelig bra som en kjent trommeslager og plateprodusent fra Skaubygda pleier å si.
Audun Skjølberg står selv for all tekst og musikk. 7 av låtene er spilt inn live i Urban Sound Studios, Oslo, med Øystein Frantzvåg bak spakene. Laget som står bak denne herligheten av ei plate er, Christian Skaugen (trommer/perkusjon), Thomas Helgaseth (bass), Nikolai Grasaasen (elgitarer/pedalsteel), Jan Birger Akerhaugen (elgitar), Thor Fremmerlid (tangenter), Audun Fremmerlid Skjølberg (akkgitarer/vokal/kor).
Låta «Laughing All Alone» er spilt inn i Snaxville Recordings. Amund Maarud Band som jammer vilt bak Audun består av, Amund Maarud (elgitarer/slidegitar), Henrik Maarud (trommer/perkusjon), Egil Stemkens (bass), Simen Aanerud (piano).
Dager, uker og årstider passerer, Last Days On Earth vokser og vokser. Etterhvert som plata har snurret sine runder, begynner man å legge merke til helt andre ting enn bare de opplagte låtene. Det dukker opp små detaljer som løfter de mer stillfarne låtene opp til andre nivåer. Mulig de sitter for langt inne, men når de først åpenbarer seg er det smellvakkert. For undertegnede er låta «Ray» et eksempel på ei låt som ikke ble lagt merke til i starten, men som med tiden åpenbarer seg som et lite kunstverk av ei låt om noe av det viktigste vi har i skyggene av våre liv – disse helt spesielle vennskap vi har til noen få som for all tid vil bestå. De som alltid er der når du trenger de som mest. Låta starter på kunsterisk vis med en 2 minutter lang instrumentalsekvens, før delen med tekst kommer inn og trekker oss med inn i en slags dialog eller samtale mellom to blodsbrødre.
Det er håp i tekstene. De kan virke triste, om kjærlighet og annet som kan briste, men mellom linjene ligger det mye håp og ønsker om bedre vær, om bedre dager og tider.
Plata avsluttes med låta – «Walk With Me». Låta er like vakker som en tidlig rimfrosten november morgen i det sola kommer frem. Det er noe her som treffer meg særdeles godt. Det kan være klangen i Auduns stemme som kommer tydelig frem, samtidig som jeg kjenner at tanker om Tom Paxton streifer forbi. Uansett, Audun synger «walk with me», og nettopp det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Jeg går videre med Audun Skjølberg på øret og jeg vil høre mye mer fra låtskriveren fra Nes I Akershus.
Det finnes låter som er som skapt for bilkjøring. Det finnes låter som treffer umiddelbart, låter med et catchy snitt som får deg til å synge, låter som henter frem dansesteg. Det finnes låter som trenger mer tid, låter som trekker deg inn til et sted hvor tiden forsvinner og stemningen rår. For ikke å snakke om låter til ettertanke og til drømmer. Alt dette er å finne her på denne skiva til Audun.
I skrivende stund er jeg litt usikker på hva som er Skjølbergs sterkeste kort. Om det er tekstene, musikken eller stemmen hans. En ting er iallfall klinkende klart, til sammen utgjør de tre elementene en treenighet som skaper Audun Skjølbergs signatur. En signatur som funker som fy. Jeg har sagt det før og sier det igjen – Audun Skjølberg er et navn å merke seg først som sist.
Plata er produsert av Øystein Frantzvåg og Henrik Maarud (Laughing all alone), og utgitt på Snaxville Recordings.
