Det er litt over fem år siden vi skrev om Ashley Rose og hennes gjennombruddsalbum, den strålende Like A Rose, produsert av Vince Gill. I årene som har gått fram til i vår har hun rukket å gi ut nok et album med Vince Gill som produsent, det litt mer gjennomsnittlige og litt mer popete og litt rotete The Blade. Hun har også rukket å gifte seg og få sitt første barn i løpet av disse årene. Nå er hun tilbake med nytt album og ny produsent.
Dave Cobb har produsert Sparrow og Monroe er tilbake på sporet av noe stort med dette albumet. Hun har snudd seg mot fordums helter som Glen Campbell, Elvis Presley og Townes van Zandt og funnet ut hva de gjorde med sin musikk for å skape unike stemninger og lydbilder. Strenger er det enkle svaret. Masse strenger. Og gode melodier og tekster selvsagt.
Sparrow er full av blendende vakre melodier og sterke historier om ensomhet, lengsler og sårbarhet. Klassiske tema som alltid er like aktuelle. Strengene forsterker det inderlige ved låtene, det samme gjør Monroes matchende stemme. Det føles overbevisende og ekte når man hører stemmen hennes formidle disse til tider trøblete historiene. Min påstand er at av alle de unge kvinnelige countryartistene i USA er ingen nærmere Dolly Parton i låtformidling enn det Ashley Monroe er for tiden.
Første halvdel av albumet står fram som noe av det aller sterkeste som er gitt ut så langt i 2018. Melodier som står fram med egenart og små hooks som gjør de ekstra fengende eller følsomme. Andre halvdel er litt mindre distinkt i sin fremtoning, men for all del, det er flere gode låter her også. Blant annet finner vi her albumets store emosjonelle og rørende høydepunkt i låten «Daddy I Told You». Når vi kjenner historien hennes fra «Like A Rose», der hun åpenhjertig forteller om sin far som gikk bort så altfor tidlig, da blir det fort litt trangt i svelget.
Hele albumet er en fløyelsmyk reise i en verden midt i mellom tradisjonell country, søtladen pop og sørstatlige rytmer fra både gospel og soul. Det er langt fra den mye mer countrypregede Like A Rose i 2013 og fram til der Monroe er i dag med Sparrow. Den musikalske utviklingen viser at dette er en artist med et langt større register enn de fleste av sine kolleger i bransjen. Monroe har utviklet seg til en artist og en låtskriver som ønsker å fortelle langt mer interessante historier enn de tradisjonelle «girl meets boy» sakene som countrymusikken er full av. Det handler om følelser på flere plan enn bare forelskelse og hjertesorg, det handler om de tankene vi ofte ikke snakker om. Den musikalske utviklingen viser at dette er en artist med et langt større register enn mange av sine kolleger i bransjen.
For Monroe så handler ikke låtene på Sparrow så mye om seg selv, men mer om oss alle, det universelle ved menneskets natur og hvordan vi håndterer livene våre. Selv om hun sjelden er personlig utleverende, slik hun til gangs var i «Like A Rose» og i «Daddy I Told You», så er det lett å leve seg inn i tekstene og forstå hva det er hun ønsker å fortelle. Åpningen i «Orphan» viser kanskje dette aller tydeligst;
How does a sparrow know more than I?
When its mother is gone, it learns how to fly
With no direction, its wings in the wind
How does a bird know more than I?
Et strålende album er Sparrow blitt. Noen ganger er det både skjørt og sårt, mens andre ganger er det kraftfullt og til tider helt på grensen med alle strengearrangementene, men heldigvis uten at det blir pompøst på noe vis. Melodiene er over gjennomsnittet iørefallende og ligner ikke på så mye annet som gis ut i de respektive sjangrene som Monroe faller inn under. Dave Cobb har nok en gang gjort en formidabel jobb i Studio A, men det skal virkelig sies at med det talentet Monroe besitter som låtskriver og artist, så skulle det bare mangle.
Monroe har tidligere vært en favoritt blant musikkritikere og andre artistkolleger, men har ikke fått spesielt mye oppmerksomhet fra amerikansk radio. Etter at Dave Cobb sine produksjoner har gjort furore på både radio- og salgslister den senere tiden og tatt med seg et lass med musikkpriser, så bør i hvert fall dørene være åpne for artister som Munroe. Spørsmålet er vel om både om folk og bransje har ørene åpne? Ashley Munroe fortjener den oppmerksomheten nå.
