I 27 år har vi gått rundt på denne planeten sammen, Michael McDermott og jeg. Hver for oss, men likevel sammen. Helt siden 620 W. Surf lå under et juletre på Frya i 1991, og en guttunge på 19 år oppdaget at det var en 23 år gammel guttunge på andre siden av jordkloden som tenkt på de samme tingene. Den første gangen man oppdager en artist som er «sin egen», er helt spesiell. Noen med en unik stemme som synger om det du selv ikke klarer å formulere. Som er av samme generasjon, og til tross for forskjellige liv – har lignende utfordringer og lignende verdier.

Vi har tuslet rundt på livets landevei sammen, Michael og jeg. Sammen, men hver for oss. Han har levd livet hardt og intenst, med festing, alkohol og narkotika. Gått fra å være en del av verdens største plateselskap, med legenden Brian Koppelman som manager, til å være han som ikke fikk fornyet platekontrakten. Som mistet hele støtteapparatet over natten, og måtte finne ut hvordan bransjen fungerte for å kunne overleve. Som har levd på gata, vært en tjuv og narkoman. Sittet i fengsel og generelt køddet til livet som best han klarte. Velkjente ting fra mange rocke-karrierer. «Vi trenger helter som lever livene våre for oss», sa Jim Morrison. Og det har Michael McDermott så til de grader gjort. 

Mens jeg har fulgt det fra sidelinjen i et relativt anonymt liv. Mens jeg har fulgt Michael via låter, tekster og plater siden 1991. Da han var virkelig ute å kjøre for en del år siden, så kom kjærligheten og reddet ham. Enkelt og greit. Han ble kjent med Heather Horton – som skulle spille fele i bandet hans. Michael skjønte at dette var THE one, og fridde samtidig som han sluttet med dop cold turkey. Og når datteren Willie Rain ble født, så sluttet han også å drikke. 

Den siste uken har vi tuslet rundt på livets landevei sammen, jeg og Michael. Sammen. Vi har snakket, skravlet, han har spilt og jeg har lyttet. Michael står tidlig opp for å meditere, han drikker stort sett bare vann. En kopp kaffe til frokost, og et glass brus av og til hvis han virkelig skal slå seg løs til en bedre middag. Begge må opp om natten for å tisse, og det gjør noe med en når man sitter på kjøkkenet i barndomshjemmet – sammen med helten sin, og spiser kjøttkake på lefse. Han virker lykkelig. Tilfreds. Flere ganger for dagen ringer han hjem for å snakke med kona Heather og datteren Willie Rain.

Jeg har hatt unik tilgang til personen Michael McDermott. Jeg har hatt unik tilgang til musikeren Michael McDermott. Jeg har kunnet stille spørsmål rundt karrieren og den nye platen, og det er en av de vanskeligste anmeldelsene jeg har skrevet. Fordi det er tilnærmet umulig å skrive en anmeldelse på et slik grunnlag og samtidig være objektiv. Derfor blir heller dette ikke en «anmeldelse», men en omtale av Out From Under, fra en fan gjennom 27 år, og som en venn gjennom de siste 5 årene. 

Vi har reist på kryss og tvers i Norge, og Michael har presentert de nye låtene sine for stort sett utsolgte rom overalt. Jeg har opplevd folk gråte allerede på lydsjekk. Jeg har sett mennesker måtte hente tørkepapir for å tørke tårer underveis i konsertene. Jeg har snakket med mennesker før og etter konserter, som aldri hadde sett Michael før – og som har blitt fullstendig oppslukt. Jeg har møtt mennesker som har vært fans i mange år, og som har blitt så utrolig takknemlige for at han kommer for å spille musikken sin for dem.

Det har vært en helt utrolig reise i musikk. Det å få dele musikk SAMMEN med andre mennesker, og se smilene underveis og etterpå. Hvordan musikken treffer og for en stakket stund gjør oss alle til én er rett og slett magisk. Og i sentrum for det hele står Michael McDermott. Han synger om det han har opplevd. Han er dønn ærlig rundt sin bakgrunn, synger om tap, seiere og livet. Og hver eneste kveld blir han oppsøkt av mennesker som har en egen historie å dele – som setter pris på at han sier det de ikke selv har klart å formulere. 

Låtene fra Out From Under har dannet utgangspunktet for denne turnéen. Og for de som ikke har fulgt Michaels karriere de siste 27 årene, så kan den kanskje by på et sjokk sammenlignet med mesterverket Willow Springs. For Michael McDermott står aldri stille. Han er alltid på vei et nytt sted musikalsk. Søker inspirasjon, og å finne frem til akkurat det som passer akkurat denne teksten, dette prosjektet og denne platen. Michael har produsert platen selv. Den er innspilt i studioet hans i Willow Springs, der han spiller gitar, bass, keyboard og munnspill. Når det har vært behov for det – så har han involvert andre musikere – kona Heather på vokal og fele, og strengevirtuos Will Kimbrough har bidratt på en rekke av låtene. 

Underveis har jeg snakket med flere som har sagt akkurat det samme; «Første gang jeg hørte den nye platen så ble jeg skuffet. Så lyttet jeg en gang til. Og så en gang til, og så forstod jeg hva han vil. Nå er jeg helt oppslukt.» Mer enn én har kalt det hans beste plate. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Vi snakket lenge om platen Michael McDermott. Som er min favoritt fra hans katalog. Om hvor bra den kunne vært, hvis han hadde tatt noen andre, musikalske valg. Men han fortalte at han var livredd for å havne i bås med samtidige musikere med litt større navn. Så han gikk sin egen vei. Vii snakket om hvordan livet ville vært om han hadde gitt den et lydbilde alá Ryan Adams Heartbreaker. Da hadde vi ikke spist kjøttkaker på lefse på Frya, for å si det sånn. Jeg sammenlignet den som en blanding av lydbildene fra Michael McDermottHey La Hey og Willow Springs

Første gang jeg hørte Out From Under, for et par måneder siden nå, så tenkte jeg «auda, var nå dette så smart?». Samtidig hadde jeg forventet noe annerledes. Men synthesizeren som åpner «Cal-Sag Road» var virkelig ikke det jeg hadde ventet. 

Så, 40 sekunder inn i låten, så begynner Michael å synge. Mørkt, dystert og illevarslende. Vi trekkes inn i et skittent ørkenlandskap. Michael har ofte hatt en «historielåt» på platene sine, og historien her om jeg-personen som plukker opp og dreper to jenter er temmelig out there. Den bygger på et selvopplevd utgangspunkt fra Michaels mørkere tider, men han har selvsagt dratt historien til det ytterste. 

Når «Cal-Sag Road» glir inn i banjolåten «Gotta Go To Work» så skjønte jeg ærlig talt ingen ting. Jeg forstår fortsatt ikke helt hvordan den passer inn på platen – men den er en perfekt live-låt. Jeg innrømmer glatt at låten aldri har klart å holde oppmerksomheten min lenge nok til at jeg har fått med meg poenget i siste vers – det tok et liveshow for å fatte. Men til tross for et sprettent utgangspunkt, så er det et underlig valg rett etter den skitten-dystre «Cal-Sag Road». 

Den selvbiografiske «Knocked Down» følger opp:

I know a thing or two
about being knocked down

sier han i låten. Så forteller han historien om den jævligste delen av livet sitt. Dønn ærlig, slag for slag. Live, kun med Michael og en kassegitar så er denne utrolig sterk. På plate så svinger det, det groover og du kan ikke unngå å følge rytmen. 

Had my face to the wall
and a gun at my head

Det er beintøft, og det er råttent. Willow Springs handlet på mange måter om sorg og det å komme seg videre fra det å miste noen. Jeg spurte Michael om han følte at disse låtene handlet mer om å komme seg videre fra seg selv, og selv om han fortalte at låtene kom mye fra samme sted som de gjorde på forrige plate – så fortalte han også at selv om han ble helt ren når han kuttet alkohol for fire år siden, så er det ikke før nå det siste året at han personlig har kommet seg dit hen at han jobber med selve avhengigheten. Han hjelper andre avhengige, og jobber hver dag for å bli et bedre menneske. Og «Knocked Down» er så til de grader en del av den jobben. 

En av mine favoritter på platen og på liveshowene er «Sad Songs». Michael forteller at han på et tidspunkt under den forrige turnéen sa til noen familiemedlemmer «Jeg er så dritt lei av å reise rundt og synge disse triste sangene». Den første tanken som slo ham var «Oh! Det var en god linje». Og så var «Sad Songs» født. Og etter en kort pause så var han ikke så lei triste sanger mer heller…

Navet på Out From Under er mesterverket «This World Will Break Your Heart». Der «Shadow In The Window» fra Willow Springs var låten som knuste hver enkelt av oss personlig, så har «This World» blitt låten vi kan dele sammen. Teksten om hvordan samfunnet og medmenneskeligheten forvitrer rundt oss, hvordan ensomhet, tap og hjertesorg knekker noen av oss hver dag er så hjerteskjærende vakker at tårene ikke kan holdes tilbake. 

Vi hadde en lengre samtale om denne låten, der begge var skjønt enige om at det var favoritten på plata. Han fortalte at han egentlig hadde spilt inn en versjon av denne til Willow Springs, men den funket ikke i det hele tatt. Etter at Out From Under var ferdig innspilt, så våknet han en morgen i 5 tiden som han ofte pleier – og tuslet inn i studioet sitt for å skrive og meditere. «This World Will Break Your Heart» presset seg frem, og han lot den få overta. Han satte ord på hvordan han «ser» nye låter. «They are just like a picture that is slightly out of focus». Så ligger jobben i å få det i fokus, å lirke og lure frem disse småbitene som gjør det hele perfekt til slutt.

Slik var det med «This World». Den måtte lokkes frem, men når den først var der – så er den perfekt. Han ringte produsenten og sa at «greit, plata var ferdig – men denne krever plass. Vi må tilbake i studio». Som sagt, så gjort. To låter ble fjernet, og «This World Will Break Your Heart» fant plassen sin som en av de vakreste og viktigste låtene han har skrevet. 

Små hverdagshendelser som til sammen utgjør en helhet som forsøker å si at vi må ta bedre vare på hverandre og på kloden vår. 

Now they lost their baby
In the final month
The room was painted blue
They had a name picked for their son
The husband said they’d try again
He didn’t know what else to say

Og så tittelsporet da. «Out From Under». Som ikke er det mange tror – en fortelling om hvordan man rister av seg avhengighet. Men derimot en meget godt kamuflert politisk sang om at det skal ordne seg – selv om det ser mørkt ut akkurat nå. «I know some day we’ll be out from under». Og aldri har vel Michael McDermott hatt noe tilsvarende en radiohit noen sinne. Denne har alt. Rytmen. De store refrengene. Gitarriffene. Koringen. Hva sa man i gamle dager? «Ring din lokale radiostasjon, og forlang at de spiller dette». DETTE kunne jeg tenke meg å høre på radio.

Michael tar turen tilbake til røttene sine i «Celtic Sea», som henter litt irske toner inn i miksen. Og det er ganske enkelt, dette her. Det er en gnistrende kjærlighetssang til konen Heather. Nothing more, nothing less.

Når den svinger over i «Rubber Band Ring», så får vi en 50-talls do-wop låt som løsner på selv den seigeste dansefot. Han har ikke mye på tilby utover sin kjærlighet i denne låten, kun en ring laget av gummi – men det er ikke det viktigste.

Babe, I love you so!

«Never Going Down Again» er Michael som stiller seg opp og sier at nok er nok. Han er ferdig med fortiden, demonene er der – men han har kontroll og skal aldri dit igjen. Rytmen gir oss garantien om at det er sant. Og når han synger om å ha funnet troen på å klare det, så er det troen på seg selv han synger om.

My faith is growin’
tonight I’ll own it
I’m never goin’ down again

«Sideways» er en av platens aller beste spor, der lydbildet og teksten smelter så perfekt sammen og lager en symbiose som bare gjør deg glad. En låt om å plutselig bli kastet inn i noe annerledes og nytt. Og hvordan det kan løfte deg og gi deg det pushet du trenger for å vokse som person. 

Out From Under avslutter med «God Help Us». Vi snakket gjentatte ganger om situasjonen i USA, og det passer veldig bra med en bønn om hjelp fra et samfunn som blir mer og mer ugjenkjennelig enn noen gang. Samtidig er det et rop ut i mørket og en jakt på sin egen barnetro. Finnes det en gud, og i så fall – hvorfor er ting som de er ?

Out From Under er intet mindre enn et mesterverk. Det er Michael McDermott på sitt aller sterkeste, og jeg ber deg om å gi denne de tre sjansene den fortjener. For du må lytte. Du må sette deg ned, og la den få mulighet til å synke inn. Den fortjener det. Michael fortjener det, og DU fortjener det.

I mine ører så er dette det beste han har gjort siden Michael McDermott, og hvor utrolig det enn kan høres så er den sterkere og mer gjennomført enn Willow Springs. Den har ingen svake øyeblikk, og det låter så friskt og levende. Det hadde vært så enkelt å laget en Willow Springs 2, surfet på medgangen. Men der har Michael aldri vært, han skal hele tiden videre. Noen ganger bommer han, noen ganger treffer han. Denne gangen ble det blink. 

Du kan kjøpe Out From Under hos Michael McDermott.  

 

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste – April 2018
Neste artikkelSingle: The Northern Belle – Pink Skies
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here