Dagens USA har store utfordringer på så mange områder, men et av de områdene der landet fremviser mest schizofreni gjelder USAs krigsveteraner. Så snart en sittende president har hatt utfordringer på hjemmebane, så har det på mystisk vis dukket opp en krig som har kunnet trekke oppmerksomheten vekk fra ubehageligheter innenlands. Hundretusenvis av amerikanske soldater har blitt sendt ut av landet for å slåss mot ulike typer fiender i en rekke forskjellige land med sine egne utfordringer. 

Når disse soldatene så kommer hjem, så møtes de i første omgang av et manglende støtteapparat – for deretter å bli uglesett av deler av samfunnet som ikke støttet den til enhver tid gjeldende krigen. Det er én ting å forsvare sitt eget land innenfor sine egne landegrenser, men når «forsvaret» foregår på et annet kontinent, og av motstandere anses som angrep – så blir støtten deretter. Og misnøyen tas ut på soldater som bare har gjort jobben de er satt til å gjøre. Når man så tar med faktorer som ettervirkninger i form av PTSD og utfordringer med å tilpasse seg et normalt samfunn etter å ha vært vant med å passe seg for bomber, kuler og granater 24 timer i døgnet – så har amerikanske veteraner store utfordringer. 

Mary Gauthier har lenge vært en del av et privat initativ som heter Songwriting With Soldiers. Sammen med f.eks Will Kimbrough, Bonnie Bishop, Darden Smith, Greg Trooper og Darrel Scott, så møter en artist og låtskriver en gruppe veteraner og aktive soldater for en uke med egenterapi «kamuflert» som låtskriving. Her får veteranene anledning og hjelp til å sette ord på følelser og utfordringer, samtidig som de lærer å bearbeide de tingene de har sett og gjort gjennom musikk. Som de sier: «The soldiers talk. The songwriters listen. Together they create the songs.»

Låtene som er laget på disse kursene blir spilt inn, og er tilgjengelig for kjøp på nettsidene til Songwriting With Soldiers. Men noen av disse tekstene traff Mary Gauthier litt ekstra. Hun begynte å plukke ut låter hun følte ville fungere sammen på en plate, jobbet med soldatene til de hadde et resultat begge var stolte av – og så spilte de inn platen. Vi har hele veien fått følge innspillingen gjennom Marys live-oppdateringer på Facebook, der hun har tatt oss med inn i låtskriverprosessene og i studio der hun og bandet har laget disse låtene. Alt er spilt inn live i huset hennes hjemme i Nashville, og de av oss som fulgte livesendingene vil kjenne igjen flere av disse låtene – der Mary og bandet fullførte tagningen, og vi fikk bli med inn i «kontrollrommet», der de diskuterte tagningen. Måten Mary jaktet på den ultimate tagningen, med akkurat den rette intensiteten – der hun ga disse tekstene det livet de fortjente var en fryd å oppleve. 

Det er ikke like enkelt for oss her hjemme å relatere oss til situasjonen som disse menneskene står oppe i. Soldatene, men også familie og venner. Vi fikk en gløtt inn i disse utfordringene gjennom Becky Warrens utsøkte War Surplus for to år siden, men vi har ikke et tilsvarende antall veteraner som skal gjenintegreres i samfunnet. Og misforstå ikke, våre veteraner har sine utfordringer på lik linje med de amerikanske. Der ligger det mengder med likhet, det har vært mer enn nok eksempler på mangelfull oppfølging av veteraner fra «moderne» krigshandlinger som Libanon, Kosovo og Afghanistan. Poenget mitt er ikke at utfordingene ikke finnes her hjemme, men på grunn av den enorme mengden soldater i omløp i USA så er det så utrolig mye mer synlig i samfunnet. 

Det er også risikosport, det Mary har valgt å gjøre. Hun har i større eller mindre grad hjulpet disse soldatene til å bli låtskrivere. De har snakket sammen, og satt ord på tanker og følelser og sammen bygget nye låter fra historiene deres. Og så skal hun gi disse historiene en stemme, ved å synge låter som bare delvis er hennes egne, men samtidig er så genuint ekte Mary Gauthier. For skal dette fungere, så må hun fremstå som troverdig når hun forteller historiene. 

«Heldigvis» så har Mary selv en bakgrunn med godt kjennskap til traumer, så hun har hatt mulighet til å bruke sine egne opplevelser til å få disse menneskene til å åpne seg og fortelle ting de aldri før hadde fortalt noen andre.

Så da er jo spørsmålet, fungerer det? 

Og der er svaret et øverdøvende JA. Det fungerer så til de grader. Mary Gauthier evner å gjøre disse fortellingene til sine egne, der hun setter seg i soldatenes situasjoner, og kanaliserer smerte, fortvilelse og håp på en måte som etterlater deg temmelig ankelsvak ved platens slutt. Dette er kraftfullt, det er fullt av tunge historier, men også så fullt av håp og positivitet. 

Linjene som åpner platen sier egentlig alt som både viktigheten av platen og låtskrivernes opplevelser.

I was bound to something bigger,
and more important than a single human life.

Synger Mary i «Soldering On», som effektiv etablerer tema og stemning for platen. Forteller opplyser oss om hvordan soldatenes liv er koblet til hverandre, at de har hverandres rygg – og hvordan de er villig til å dø for det de er satt til gjøre. Samtidig så har de fått oppleve en av de fryktelige bakdelene ved soldatlivet. Det å komme hjem og skulle gå tilbake til det «normale» samfunnet.

What saves you in the battle,
can kill you at home. 

Gjennom elleve låter forteller disse veteranene sine historier, gjennom Marys stemme. Og hun gjør disse historiene til sine egne. Mary har selv levd et liv som har vært fylt av smerte og grusomheter, og har nok lettere for å sette seg inn i disse livene enn mange andre sangere ville hatt. 

Låten «War After The War» er en forferdelig historie å lytte til, men den er så ufattelig viktig. Becky Warrens War Surplus fortalte historien om et par som sliter når han kommer forandret hjem. Her er det en soldats fortvilte rop om hjelp som kommer til oss gjennom en helt overjordisk vakker countryballade. 

Who’s gonna care for the ones,
for the ones that went to war?

Platens kanskje sterkeste spor heter «Bulletholes In The Sky», og jeg husker jeg hørte en akustisk versjon av denne i en livevideo Mary spilte hjemme fra stuen sin en sen kveld. Det er egentlig ikke mulig å beskrive hvor vakkert dette er uten å sette seg ned og lytte med lysene av og bare stemmen til Mary og den meget sparsommelige instrumenteringen som fyller rommet.

Jeg kunne skrevet en bok bare om historiene til hver enkelt av disse menneskene som sammen med Mary har skrevet disse låtene, men alt man egentlig trenger er å lytte til «Bulletholes In The Sky» – den oppsummerer historien til alle disse veteranene, og når vi får resten av tekstene som utfyller historien så er det umulig å ikke bli berørt – uansett hvilket utgangspunkt man har til årsaken bak hver enkelt historie. Disse veteranene har gjort en jobb de har blitt satt til, og i etterkant blitt lempet i nærmeste grøft med et «takk for innsatsen, nå får du klare deg sjøl».

Det har liten hensikt for meg å sitte her og skrive en låt for låt refleksjon over denne platen, det er så alt for mye her som hver enkelt må ta stilling til på egenhånd. Alle låtene her er like viktige, de er noen av de beste tekstene som er skrevet i moderne låtskriverkunst – særlig på grunn av viktigheten i det de forteller. Vi har veivet rundt på denne platenen i noen tusen år nå… hvorfor i heite huleste fortsetter vi å drepe hverandre?

Jeg vil bare på det aller sterkeste oppfordre til at akkurat DU setter deg ned med et av årets aller aller vakreste og sterkeste album, og lytter til disse historiene som tapre, ødelagte mennesker har satt sammen i et forsøk på å forstå og gjenvinne sine egne liv.

Og når alt begynner å bli riktig så fortvilende, sett på «It’s Her Love». Har du hørt en mer hjerteskjærende vakker kjærlighetserklæring så har du hørt mer enn meg… 

SHARE
Forrige artikkelSingelfredag: Jens Andersson, Asbjørn Ribe og Silver Lining
Neste artikkelFredagsvideo: Jason Molina
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here