El Dorado. The Golden One. Den Forgylte. Og det er vel akkurat det jeg har lyst til å gjøre akkurat nå. Forgylle både Roger Græsberg, Krister Skadsdammen, Thomas Mårud, Morten Andreassen og Alexander Lindbäck, som utgjør The Anti-Music Bonanza. Og selvsagt også Vilde Andreassen og Hanna Løvberg som er med og korer. 

For maken til bredbeint og saftig stå-på rock har vel denne grushaugen vi bor på knapt sett siden Backstreet Girls ga ut Boogie Till You Puke. Dette er som å bli fraktet med til en mørk Marquee Club i London en gang i 1966, der The Small Faces står på scenen og gir alt. Det er som å bli tatt med til New York, svinge helt tilfeldig inn på CBGB, og så står fåkkings Ramones på scenen og prøver å få malingen til å ramle av veggene med rent volum.

Men inspirasjonskildene og referansene til tross, så har The Anti-Music Bonanza egenart så det holder. For sjakktrekket her, som løfter dette bandet og denne platen ut fra den jevne haugen med rockeplater, er naturligvis samspillet mellom Krister Skadsdammen og Thomas Mårud.

Steelgitaren til Skadsdammen er virkelig sjokladestrø på softis. Guacamole på Taco. En ekstra pakke under juletreet. Jeg skal innrømme at om jeg hadde vært litt større og tøffere, så skulle jeg filleristet den som fadet steel-soloen på «City Song no2». Jeg ble nesten like sint som når noen fadet Mark Knopflers solo på «Feels Like Going Home» fra The Notting Hillbillies-plata. Nesten.

Åpningslåten, «Sweet Codeine» har vært en av mine favorittlåter i hele år. Der Roger Græsberg og bandet høres ut som Rolling Stones rundt 1963. Og Græsberg kunne dratt på seg en tettsittende jumpsuit når som helst, og gitt Bård Ose konkurranse om tittelen «Norges Mick Jagger».

Men derfra går det slag i slag. Med et komp som er tøffere enn toget. Dovresprinten hadde fått trøbbel med å holde tritt med Andreassen og Lindbäck. Og er det noen trommiser i Norge som har tøffere lyd i skarpen enn Lindbäck? Nei, jeg tro’kke det! 

Græsberg synger altså så steintøft på denne plata, og når han trøkker til og bruker rocketrickset «nesten gå opp i fistel», så står bare alle gamle rockestjerner i bakgrunnen og nikker anerkjennende. Og gitarlyden til Mårud? Herrejemini noe så deilig og monumentalt. 

Etter tre låter med det tøffeste rockeøset vi kan ønske oss, der «Sweet Codeine», «City Song No 2» og råseige «Drive On», så får vi en deilig danselåt i «Mexico». Denne hadde blitt spist opp på absolutt alle bygdafester jeg noen sinne har vært på.

Det tøysete munnspillet i «Honky Tonk Man» funker som fjell, og rytmeseksjonen her er en fryd å lytte til. Bassen og trommene gir deg en ubendig trang til å hoppe rundt.

Og apropos Honky Tonk; vi svinger innom countrymusikken via «Barroom Girls», som er en seig countrysviske, mens «Country Song» er en fjong liten honkytonk-rockabilly-sak som hopper og spretter veggimellom.

Det blir ikke 70-talls rock uten en skikkelig deilig ballade, og den tar «Lost It» hånd om. Og når «When The Ship Goes Down» tar vi turen ut i Bob Dylan-land og er i trygge balladehender. Det skader heller aldri at denne et par hakk mer seriøs enn de andre låtene på plata.

Tekstene på El Dorado er aldri dype og tungt fordøyelige. Men de er heller aldri platte og tomme. Det er nok substans til at også tekstnerder kan kose seg, men det er aldri tekstene som er viktig her. Her er det pakken som er viktig. Og pakken leverer. 

Når de avslutter med en av verdenshistoriens aller tøffeste rockelåter, «Marie» – der de rett og slett har tatt ALT det tøffeste fra alle de tøffeste bandene vi vet om, og skrudd sammen den perfekte rockelåten – så er det ingenting annet å gjøre enn å starte plata på nytt. Tenk på første gang du hørte Jason & The Scorchers versjon av «Absolutely Sweet Marie». Dette låter jo som tidenes hyllest til både band og versjon. 

Hvis noen sa «på høyde med det beste fra utlandet», så sier jeg «bedre enn det meste fra utlandet». Hvis ikke dette er vår neste store utenlandseksport så kan bare verden ha det så godt. Plata er naturligvis ute på Safe & Sound Recordings, som har blitt et av våre beste og viktigste plateselskaper. 

For å sitere Marius Müller: «SPELL HØYT!»

Slippekonserter:

1. desember – Rockefeller, Oslo. (oppvarming for Valentourettes)
2. desember – Kulturkollektivet, Kongsvinger.

Kan’ke dere spelle i Bergen snart ‘a? Garage? 

Følg på Facebook. Ute kun på digitale plattformer (foreløpig?). Elsk dette bandet!

(Og hvis noen har et par titusenlapper å investere i et vinylopplag, så er det fint om de tar kontakt med platesjef Lindbäck og Safe & Sound Recordings. For dette MÅ vi da ha på vinyl, dere!)

Headerfoto: Christer Bell

SHARE
Forrige artikkelPodcast Spesial: Americanafest 2017 – del 1
Neste artikkelÅrets internasjonale album 2017
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here