Norsk musikkliv bugner over av gode musikere og ikke minst gode plater. Den utflytta tryslingen John Peter Støa(45) har blitt en integrert del av det flotte musikkmiljøet i Grenland. Transparent Blue er en selvfinansiert sak som helt klart ikke gjør seg bort i ei fin platesamling.

John Peter Støa er den sentrale skikkelsen i dette 10-manns store bandet som består av både familie og gode musikalske venner. Transparent Blue er bandets sjuende plate og mitt første møte med bandet.
Plata er innspilt på eksotiske steder som Trysil, Rendalen og rockebyen Skien. Det som slår meg er at John Peter Støa har mange venner for det er på enkelte låter ytterst folksomt med musikere.

Jeg er temmelig sikker på at den jevne leser av Dust of Daylight vil finne mye hørbart på disse fire vinylsidene som med sine 19 låter tikker inn på 77 minutter. Det å lage et dobbeltalbum er både vågalt og ambisiøst.

John Peter Støa har skrevet alle låtene, men har fått hjelp på en del av dem. Det som derimot er umulig er å sette denne musikken i bås, fordi dette spriker i flere retninger, og det liker jeg godt. Som eksempler kan jeg trekke fram to av låtene.

Den fantastisk fine «Out Here» gir meg Neil Youngfølelse hvertfall. Eva Maria Støen som er John Peter’s søster synger flott på denne og flere andre låter på plata. Det klinger så vannvittig fint. Åpneren «Beautiful Something» har en deilig husk og lydbilde som får meg til å tenke et slags «Neutral Milk Hotel» på lykkepillen. Man blir rett og slett fengslet av denne godlyden.

Andre fine øyeblikk er låter som «Dick», «Pale Blue Eyes Crying In the Rain»,»Waves», «From Johnny to June»og «Playlist» bare for å nevne noen av låtene. Det er stor låtskriverkunst dette. Vi snakker om låter, smarte og gode tekster samt et band som musiserer det hele på en særdeles smakfull måte. Det artige fra et lytterperspektiv er jo at man for hver gjennomhøring legger merke til detaljrikdommen som finnes her. Det kan være klokkespillet, klangen i pianoet eller rett og slett de tekstmessige finurlighetene.

«Pale Blue Eyes Crying In The Rain» er jo en låttittel som blander Velvet Underground med Willie Nelson. Kul låttittel på en fantastisk fin sang. Eller så har «Playlist» som beskriver følelsen av å se at ekskjæresten på sin Spotifyplaylist har knabbet smaken din for musikk. Dette er et følsomt tema for musikknerder, som ikke alle tenker over.
Kort gjenfortalt så går man aldri lei blandingen av fine låter som blir framført på denne måten.

Skal jeg først pirke på noe så er det lengden. 77 minutter er mye for meg som foretrekker at platene helst er kortere enn en skoletime. Jeg tror det kunne gjort seg med litt streng redigering her, men ser samtidig at det er ikke er så enkelt. Alle låtene er jo kvalifisert og har sin funksjon.

Ei plate å eie dette!

Du kan høre platen på Spotify og du får kjøpt den på vinyl på bandets Facebookside.

SHARE
Forrige artikkelJames Carothers – Relapse
Neste artikkelDoD Sessions: Darrin Bradbury
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here