Drew Kennedys At Home In The Big Lonesome har blitt en melodisk triumf og en personlig plate, der Drew Kennedy slites mellom kunsten og familien. Men mest av alt er det en plate spekket med velspilte låter som gjør deg glad – uavhengig av innhold, for Kennedy har klart å balansere sin egen lengsel på en subtil måte som gjør at platens tema ikke trenger seg på om du ikke vil, men for de som vil dykke litt ekstra ned i tekster så er det mer enn nok dybde å jobbe med. 

Det er fire år siden vi sist fikk et studioalbum fra Drew Kennedy. Utsøkte Wide Listener har blitt spilt jevnt og trutt her hjemme, sammen med den akustiske liveplaten Sad Songs Happily Played som han slapp året etter. 

At Home In The Big Lonesome fikk en vanskelig start. Innspillingene var i gang i Nashville da telefonen plutselig ringte, og Kennedy måtte storme hjem til konen som i all hast hadde blitt sendt til sykehus for å føde. Over to måneder før tiden. Drew rakk hjem i tide, men komplikasjoner i etterkant førte til ytterligere to måneder på sykehus for den nyfødte. 

Drew Kennedy er nå lykkelig far til to, og platen er endelig klar for å deles med verden der ute.

På mange måter førte det hele til at platen tok en helt annen retning enn Kennedy hadde sett for seg på forhånd. Musikerne og produsenten i studioet i Nashville fortsatte å jobbe, og la fundamentet for låtene – uten Kennedy tilstede. Når han returnerte så forteller han at følelsen av at låtene hadde fått et liv på egenhånd var veldig tilstede. 

I sentrum er Drews stemme, den inneholder så mye varme og emosjoner, og hele veien har produsent Dave Brainard (Jamey Johnson, Ray Scott, Sunny Sweeny) full kontroll. Det er en særdeles smakfull produksjon, lydbildet legger seg i et skjæringspunkt mellom pop, country og viserock som er utrolig behagelig å høre på – samtidig så er det nok elementer til å utfordre Brainard vokter seg vel for å havne i popcountry-suppa, og spiller på styrkene til Kennedy. Han gir melodiene veldig mye rom til å leve, og det er nok den største styrken på «At Home In The Big Lonesome». 

Lengsel åpner platen, og i den nydelige «When I Miss You Most» er det Drew og et piano som er absolutt alt. Stemningen gjør at jeg umiddelbart ønsker meg en juleplate fra Hr. Kennedy. Og denne lengselen etter de som sitter hjemme mens han er ute på veien ligger som en underjordisk strøm under denne platen. Denne følelsen av å ville gi nok til kunsten, samtidig som han har stiftet en familie og ønsker å tilbringe nok tid med dem river og sliter i ham.

Drew vil ut på veien, spille sangene sine for folk og dele kunsten sin. Han vil være hjemme med kone og barn og sørge for at de er trygge og får nok tid med far og ektemann. Det er en vanskelig balanse, og det stikker nok dypere for Kennedy – denne følelsen av utilstrekkelighet, både overfor musikken og familien. Det ligger jo et stort hint i tittelen på platen også: «At Home In The Big Lonesome». 

«Open Roads» beskriver denne følelsen ganske så godt, og det samme gjør «Miles to Go». Veien lokker, og Drew lurer på om han gjør det rette valget. 

Misforstå meg ikke, dette er ikke en dyster sutreplate fra en trist mann med kassegitar, slik jeg gjerne foretrekker å skrive om. Dette er en lys og fin godplate, med aldeles vidunderlig vakre låter – men med nok substans og dybde til at du kan velge å dykke ned i tekstene om du så ønsker. Eller du kan bare nyte de flotte melodiene, og lyden av musikk som enkelt og greit bare funker og gjør deg glad. 

Men han balanserer det med gladlåter som «Sing This Town To Sleep» og den nydelige «24 Hours». Og kjærlighetssangene til kona, der han synger med hjertet utenpå skjorta – i «Jackson», «My Love Will Never Change» og den kruttsterke «House». 

Jeg får ikke helt dreisen på «Cream & Sugar» og «Scratch and Dent», som i mine ører gir litt for mye følelsen av fyllstoff, låter som er laget for å gå i bakgrunnen på radio – og de gir meg lite, selv etter grundige gjennomspillinger. Heldigvis veier de 9 andre låtene så til de grader opp for dette. 

Med At Home In The Big Lonesome så har Drew Kennedy klart å toppe sin egen Wide Listener, og står fjellstøtt med en plate som er så gjennomført behagelig å høre på. Den er lettbeint og leken, og har samtidig nok dybde til å gi oss noe. Jeg simpelthen elsker stemmen og melodiene til Drew Kennedy, og jeg håper folket gir ham en sjanse til å overbevise. Dette er soundtracket som lyser opp i hverdagen i en mørk, våt og vindfull høst og alt for tidlig vinter. Sjekk også ut de tidligere platene hans, det er gull der – jeg lover!

I løpet av helgen vil platen bli tilgjengelig for salg hos Drew Kennedy på www.drewkennedymusic.com. Også på vinyl!

SHARE
Forrige artikkelTom Petty and the Heartbreakers – Long After Dark
Neste artikkelSingel: Drive-By Truckers – The Perilous Night
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here