Onsdag 4. mars, 1992. En 18 år gammel gutt fra midt i Gudbrandsdalen satt på toget fra Ringebu til Oslo S. Det var ikke første gang, men det var første gang helt alene. Kompisen som skulle være med til hovedstaden på konsert hadde trukket seg. Kjæresten som fikk tilbud om å overta billetten fikk ikke lov av moren. Men jeg visste i dypet av min sjel at dette var et øyeblikk jeg ikke kunne la gå forbi meg. Og siden den gang har på mange måter musikken fått styre så mange av valgene og prioriteringene jeg har gjort i livet. 

Ubrukt billett øverst. Ny billett nederst.

Et sted mellom Lillehammer og Brummundal oppdaget jeg plutselig at i stresset med å rekke toget så hadde jeg glemt igjen konsertbilletten hjemme. Resten av togturen gikk med til å sitte på nåler og forbanne meg selv. Jeg småløp ut av toget og til billettkontoret i Oslo Spektrum. Jeg fikk forklart saken, og damen fortalte at konserten jo ikke var utsolgt – så jeg kunne få kjøpe ny billett. 250 kr var mye penger den gangen, og jeg hadde jo allerede betalt 240 for den som nå lå hjemme.

 

Plassnummeret nede på gulvet hadde jeg selvsagt memorert – og damen var helt enig i at jeg bare kunne finne min opprinnelige plass når konserten startet. 

En tur innom min gode venn Øyvind var det neste på listen, lettet og elektrisk av forventning tok jeg turen opp langs Akerselva for å hilse på. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å spørre om jeg kunne krasje på sofaen der hvis jeg ikke rakk siste toget hjem. Det skulle vise seg å være temmelig smart.

Dørene åpnet. Min første konsert i Oslo Spektrum. På veien kjøpte jeg en t-skjorte jeg fortsatt har, der ryggen sier «I ran wild as a dog with Tom Petty & The Heartbreakers». Program plukket jeg også med meg. Det kostet en formue. Jeg har det fortsatt. Så fant jeg plassen min. Felt 001. Rad 4. Plass 006. 

Into the great wide open
Under them skies of blue
Into the great wide open
A rebel without a clue

Tom Petty i Oslo Spektrum. Jeg var 18 og et halvt år. Det var ikke min første storkonsert. Jeg var på Valle Hovin og så The Rolling Stones i august 1990. Og jeg hadde sett både Raga, DumDum og deLillos – i den tiden de virkelig var nye og store. Men dette var Tom Petty. Tom. PETTY. Min første store konsertutflukt aleine. For meg var dette både slutten og starten på en reise. Mitt første seriøse møte med Tom Petty var en eller annen gang i 1986. Jeg kjøpte Pack Up The Plantation – Live. På kassett. Fra SMC. Scandinavian Music Club. Strengt tatt den eneste måten å få tak i musikk på der oppe i Dalenes Dal. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for livealbum, og den platen dengte meg hardt og effektivt i bakken.

FOR noen låter. «Breakdown» var den første som satte seg, husker jeg. Måten tusener av publikummere synger det første verset, mens du kan HØRE at Petty står der og smiler og tenker «de synger låta mi!», gjorde inntrykk. Men så, «Refugee». «Southern Accents». «Rebels». Jeg spolte, spilte igjen. Spolte. Spilte igjen. 

Programmet fra konserten i Oslo Spektrum

Jeg hadde aldri fått dreisen på Springsteen. For meg var det Dylan, Elvis og Paul Simon. Og nå Tom Petty. Det neste var å utforske back-katalogen som best det lot seg gjøre. Man kunne ikke bare søke seg opp på Spotify. Her måtte man sjekke SMC-bladene, finne gamle numre og finne ut hva mannen hadde utgitt før. Bestille det som de fortsatt hadde. Sjekke rundt hos musikkinteresserte venner etterpå. Southern Accents falt spesielt i smak. Han snakket jo om oss. Vi som hadde snodige dialekter, og gjorde ting på andre måter enn i storbyen.

There’s a southern accent, where I come from
The young ‘uns call it country, the yankees call it dumb
I got my own way of talking, but everything gets done
With a southern accent, where I come from

Jeg slet litt mer med de eldre tingene den gangen, men Damn The Torpedoes fikk innpass i kassettbunken som hadde mest spilletid. I ettertid har jeg funnet mye å sette pris på i resten av bunken også. Kanskje med unntak av debutplaten. Selv om den hadde både «Breakdown» og «American Girl» så foretrakk jeg så til de grader liveversjonene.

Det viktigste på den tiden var jo bil. Og det har vel sjelden vært laget mer perfekt kjøremusikk enn Tom Pettys samlede verker. Og enda bedre skulle det bli.. 

To sider fra programmet

I 1988 dukket plutselig Traveling Wilburys og Volume 1. opp fra intet. Avfeid av enkelte kritikere som en gjeng tullebukker som prøvde å kopiere sine gamle helter, inntil de oppdaget at det faktisk VAR de gamle heltene under fiktive navn. Dylan hadde lenge vært min #2, etter Elvis. Men på plass #3 kjempet Tom Petty om plassen med Paul Simon. Og så kom altså brødrene Wilbury. Nå spilte han plutselig i band sammen med Dylan. Det gikk gjetord om konsertene de hadde gjort sammen på 80-tallet, men dette var nytt. Ferskt. I min musikalske oppvåkning. Det Jeff Lynne gjorde med musikken jeg elsket i den perioden traff meg perfekt midt mellom ørene. Noen hatet det. Noen elsket det. Jeg elsket det. Så når Petty gikk «solo» og ditchet The Heartbreakers til fordel for Jeff Lynne og lyden hans, så var det helt greit for meg. For Full Moon Fever er trolig den platen jeg har spilt nest mest i mitt liv, bare overgått av Paul Simons Graceland. Når den kom ut i 1989 så fikk kassetten virkelig kjørt seg. Det er vel en av de få platene jeg fortsatt eier på kassett, CD og LP. 

For en plate det var. Det er ikke ett svakt øyeblikk. Ikke en dårlig låt. Ikke én fyll-låt, ikke en svak tekst. Ikke annet enn perfekt musikk fra første til siste sekund. Jeg elsker alle låtene på den platen. Det er den perfekte biltur-platen. Festplaten. Slappe-av platen. Lytte-til-musikk platen. Følgesvenn-gjennom-livet platen.

It was a beautiful day, the sun beat down
I had the radio on, I was drivin’
Trees flew by, me and Del were singin’ little Runaway
I was flyin’

Da oppfølgeren kom i 1991, så var The Heartbreakers tilbake bak Petty. Halvparten var jo strengt tatt med på Full Moon Fever også, men på Into The Great Wide Open var de atter backingbandet. Det var helt riktig, det kunne vi høre fra første stund. Og Jeff Lynne var fortsatt produsent. Ikke like jevn som Full Moon Fever. Men en av de første platene jeg kjøpte på vinyl, og en plate som har snurret på tallerkenen hundrevis av ganger. 

Og nå satt vi her da. I Oslo Spektrum. Jeg og Tom Petty. Min andre konsert med en internasjonal stjerne. Chris Whitley var support, og jeg husker det føltes latterlig å måtte vente enda lengre. Ikke var det spesielt bra heller. 

Hele bandet. Midtsiden i programmet.

Jeg husker at han spilte alle «mine» låter. De åpnet med «The Waiting», og så fikk vi høre en bråte låter fra de to siste platene. Heldigvis. Og de beste «gamle». Tom Petty spurte om det var greit at de spilte ekstra lenge, siden det var siste kveld på Europaturnéen. Vi svarte «okei. Hvis du insisterer». Eller bare «YEEEEEEEEEEAHHHHHHHHHH». Jeg husker at Mike Campbell lignet veldig på Dylan. Flosshatten til Tom Petty kom opp fra en lysende kiste. Jeg husker det svære treet på scenen. Den psykedeliske dragen som kom ut fra trestammen. Og det psykedeliske munnspillet. Og så spilte de «Psychotic Reaction». Det tok helt av med lys og løpende bikkjer og presidenter, og en Mike Campbell som var helt sinnsyk på gitarer. Ja. Gitarer. Samtidig. Jeg var dønn solgt. DETTE var rockeshow!

I wanna glide down over Mulholland
I wanna write her name in the sky
I’m gonna free fall out into nothin’
Gonna leave this world for awhile

Jeg husker at de spilte «Lucille». Og «On The Road Again». Det syntes jeg var ganske kult. At et så stort band spilte coverlåter. Og jeg husker at de spilte i hva som føltes som en evighet, men at konserten tok så alt alt ALT for raskt slutt. Jeg husker at jeg bare svevde ut fra Oslo Spektrum. Toget mitt var gått for lengst. Jeg trasket opp igjen mot Akerselva, innom Grytelokket på veien for å kjøpe kylling og pommes frites. Det er mulig det var den gangen en fyr kom helt inn til disken på moped. Til slutt så fant jeg tilbake til Øyvinds krypinn og krasjet på sofaen. Dagen etter gikk jeg innom Pretty Price i Dronningens gate, og kjøpte Hard PromisesLong After Dark og Tom Petty & The Heartbreakers på vinyl. 

Så tok jeg toget hjem. Etter å ha møtt Tom Petty i en konsertsal jeg etterhvert skulle oppsøke en rekke ganger for å se Dylan. Den gangen var det slettes ikke dagligdags at store stjerner oppsøkte lille Norge. Når Rolling Stones besøkte Valle Hovin i 1991,  så var det hovedoppslag på NRK. Det ble laget dokumentarprogrammer om det hele. På tv og radio. Avisene laget ekstrautgaver. Puls skrev side opp og side ned om Rolling Stones. Det var et oppstyr uten like, for det var jo en sensasjon at et så stort internasjonalt band kom til Norge.

Bare følelsen av å ha fått oppleve Tom Petty live var ubeskrivelig. ER ubeskrivelig. På toppen av den kommersielle bølgen han fikk oppleve med Wilburys og Jeff Lynne. En gang var det sensasjonelt at slike band skulle komme til Norge. Og jeg fikk være med på det. Etter å ha tilbrakt timer, dager, måneder – ja år – med Tom Petty. The Heartbreakers. Og noe av den beste musikken jeg har hatt æren og gleden av å dele livet mitt med. Returen til Norge i 2012 fikk jeg ikke være med på, da min kone mente det var noe urettferdig at hun måtte gjennomgå fødselen av vår andre sønn aleine. Jeg tror det var greit for Tom. Vi hadde vårt øyeblikk i Oslo Spektrum i 1992.

Tekstbiten i programmet

For mange stoppet det litt opp etter at han slapp mesterverket Wildflowers i 1994. Jeg har venner som aldri fant noe tilsvarende i platene som kom etterpå. Jeg likte Echo. Jeg elsket The Last DJ og ikke minst Highway Companion og outsideren Mojo. Og Hypnotic Eye vitnet om at Tom Petty fortsatt hadde det som trengtes for å være vår mann. Han som snakket arbeidernes sak. Han som stod opp for de med litt underlige dialekter, som hadde andre skikker og vaner. Han som pekte på kommersiell radio og fortalte oss hvor ille det kom til å bli om vi ikke snudde. Han fikk dessverre helt rett. Men mest av alt han som var den tøffeste rockestjernen av dem alle. Tom Petty. Få artister har satt sitt preg på min egen musikkinteresse og musikalske utvikling som Thomas Earle Petty fra Gainesville i Florida.

Det er ganske underlig at bortgangen til en person man aldri har møtt kan gå så inn på en. Men på samme tid så føles det som om vi har kjent hverandre i nesten hele livet. Tom Petty var 20 år eldre enn meg, men det føltes aldri slik. Vi var født på samme dag, jeg og Tom.

Det føltes som om vi var jevnaldrende kompiser, og han skrev tekster om ting vi fant på sammen. Forrige gang dette føltes like ille, så mistet vi Rick Danko. Jeg frykter… nei, jeg vet – at de neste årene blir mye verre. Jim Morrison sa en gang «We are obsessed with heroes who live for us and whom we punish». Og nå begynner heltene å bli gamle, vi kommer til å miste flere av dem. Men for meg er Tom Petty den første av mine personlige største som tok turen til The Great Gig In The Sky. 

Om et par uker må jeg for første gang siden jeg ble født feire bursdagen vår alene, Tom. Det blir ganske rart, det har alltid vært en personlig stolthet å dele bursdag med deg.
Kunne si «jeg og Tom skal feire bursdag den 20. oktober». Det er underlig hvordan livet blir, og hva man velger å henge seg opp i her på denne underlige kloden… 

Takk for turen, Tom. Det har vært en ære å få dele livet og oppveksten med deg. 

You belong among the wildflowers
You belong somewhere close to me
Far away from your trouble and worries
You belong somewhere you feel free
You belong somewhere you feel free

«Take The Highway» er et konsertopptak fra Into The Great Wide Open-turneén som dukket opp på TV Norge en gang i 1993. Jeg har vhs-opptaket fortsatt. Det ligger på YouTube. Se på dette. Lytt på dette. Og spill skikkelig høyt. Så høyt at Tom Petty hører det, hvor enn han nå har havnet der ute i The Great Wide Open… 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Jon Latham – Last in Line
Neste artikkelSingle: Robert Moses & The Harmony Crusaders – Rise From The Mud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here