Becca Mancari er på mange måter et perfekt eksempel på hvordan Americanasjangeren og Nashville er i en stadig endring og utvikling. Min favorittoppdagelse under årets Americanafest var kun på scenen i én låt, men jeg ble såpass trollbundet at jeg satte igang en jakt gjennom diverse Instagramkontoer inntil jeg fant ut hvem den gnistrende vokalisten som spilte sammen med Liz Cooper & The Stampede var. Det viste seg etterhvert at Becca Mancari hadde spilt sin egen showcase dagen før, mens jeg stod i etasjen over og hørte på noe helt annet. 

Hun er dessuten 1/3 av trioen Bermuda Triangle, sammen med Jesse Lafser og Brittany A. Howard, og det burde jeg jo koblet når jeg leste listene over Americanafestartister. 

Jeg stupte ned i debutplaten Good Woman ute å vite så mye om hva som ventet meg – og det jeg fant var et magisk lydbilde, spekket av inspirasjon fra gamle helter – og med et drømmende uttrykk som tok meg med på en reise jeg ikke hadde forventet. 

Becca har en vidunderlig vakker stemme, og melodiene som hun har skapt kler stemmen hennes så utrolig fint. Platen er så variert, og samtidig med en rød tråd der hun utforsker musikken og verden gjennom melodiene sine. Godt hjulpet av produsent Kyle Ryan har de laget en plate som vil bli stående igjen som en av denne sjangerens aller sterkeste debuter. Ryan kjenner vi som gitarist og produsent for Kacey Musgraves, som ga ut en aldeles utsøkt plate før de polerte henne til skogs. Produsenten har heldigvis ikke latt det samme skje med Becca – her er det røffe kanter i et ellers velprodusert lydbilde, der Beccas stemme er i fokus, men med et gitardrevet trøkk som kan flerre veggene til side i den mest innsnevrede sjanger.

For det er kanskje det viktigste her. Becca tør å utfordre konvensjonene, og dytter på veggene i boksen som samler «Americana»-artistene. Hun lar ikke sjangergrenser styre seg, men tilpasser heller grensene til sin egen musikk. Kyle Ryan legger opp til en melodisk reise, der alle instrumenter kjenner sin plass, men han går heller ikke av veien for å gjøre ting vi ikke hadde forventet. Det blir aldri kjedelig, og du finner stadig noe nytt å utforske på denne platen. Tekster om å lete etter noe håndfast, en knytning til en person eller et miljø – følelsen av å hele tiden være på reise i sitt eget liv. På utkikk etter… noe.

Fra den drømmende åpningen med «Arizona Fire», via den Paul Simon anno Hearts and Bones-ske «Waiting So Long» til den Lucinda-inspirerte «Dirty Dishes» så er hele platen en seiersrunde av en debut. Vi får soniske høydepunkter, der gitarenes clean-lyd lager ufattelig stemning, til tekstmessige perler som «Kitchen Dancing» – der ordene er så kraftfulle alene, og bygger et eget univers i sin nydelige enkelhet. Hun tør å utfordre kjønnsrollemønsteret i USA i en tid der verden er i fritt fall, og med en samboer som er jente så er hun åpen om egen legning i egne tekster – selv om sterke krefter på høyresiden presser på for å få homofile og lesbiske (og for ikke å snakke om transpersoner) behending og effektivt inn i skapet igjen. Og med så få ord, legger hun fakta på bordet på enkelt vis. Uten å egentlig si så mye mer enn det faktum at kjærlighet er kjærlighet, samme mellom hvem og om den er enkel eller vanskelig. Både i «Kitchen Dancing» og mini-hiten hennes hjemme i Nashville; «Summertime Mama».

Kitchen dancing, kitchen dancing
Kitchen dancing with your feet on top of mine

How did we lose it?
How did we lose track?
How’d you fall two steps behind?

Let me be your lady
‘Cause I cannot be your man

La deg oppsluke av Becca Mancaris vakre musikalske univers. Platen får du kjøpt via nettsiden hennes. (kun cd)

SHARE
Forrige artikkelR.I.P. Tom Petty
Neste artikkelCotton Mather – A Young Life (EP)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here