Onsdag under Americanafest er «den rolige dagen». På grunn av Awardshowet så starter ingen offisielle konserter før klokken 22, og de fleste går litt rundt og tripper og venter på action. Heldigvis hadde Jon Latham tatt ansvar, og sørget for en uoffisiell gig på Acme Feed & Seed klokken 18.

En utflukt for å erstatte et objektiv som avgikk ved døden tok opp mye av formiddagen, så vi ankom Lathams gig idet han gikk på scenen.

Jon ga som vanlig alt foran publikum og Acme Radios kameraer, bandet har utviklet seg så utrolig siden i fjor – og gitaristene Andrew Leahey og Shean Quinn er inspirerende tente hele veien. Smilene holder på å runde hodene både hos de på scenen, og de i publkum – og Jon vant seg garantert et knippe nye fans i løpet av showet. Han åpner som seg hør og bør med «Last in Line», før han gir oss sine låter som perler på en snor. Vi møtte vår gode venn Tim Easton, som den hedersmannen han er – viste det ved å gå runden med tipsbøtten for Latham og bandet.

Låter fra begge platene smelter sammen og kler hverandre perfekt, der høydepunktene for min del er «Waitressing Sucks», «Anasthesia» og «Lifers». Jon ER bare rockestjerne, det var det han ble født til å være. Han har en så naturlig tilstedeværelse og utstråling på scenen, og måten han snakker med publikum på – og forteller sine anekdoter og historier er så veltalende og reflektert at man ikke kan unngå å bli sugd inn i alt sammen. 

Etter showet går turen for vår del til Cannery Row, i hovedsak på grunn av Lukas Nelson & Promise of The Real som skal spille i Cannery Ballroom. Jeg hadde nær sagt dessverre. For på Station Inn leverte Caitlin Canty og Hayes Carll etter rapportene å dømme to utrolige konserter. Lukas Nelson var helt greit, men det er vel greit å si at de har en litt mer interessant frontfigur når de spiller med Neil Young. Og kanskje litt mer spennende låter. Og tekster. Temmelig forglemmelig, med andre ord.

På Mercy Lounge i samme hus fikk vi se Billy Strings endevende gitaren sin og levere bluegrass-ish musikk som satte publikum i fullt kok. Det er sjelden man hører hundrevis av jenter HYLE på bluegrass konsert, men Billy Strings fikset den biffen temmelig greit.

Sam Outlaw gir oss et inspirert sett i samme lokale, der bandet hans er forsterket av en jente på keyboards og en mann på pedal steel siden jeg så ham første gang for noen år siden. 

Men det er på High Watt jeg får kveldens første overraskelse. The Lil’ Smokies viser seg å være et spillesugent og særdeles dyktig bluegrassband, som virkelig vet hvordan de skal sette lokalene i kok. Bandet har tidligere vunnet Telluride, og med den spillegleden de viser – der sammspillet mellom den råeste dobrogitaristen jeg har sett i Andrew Dunnigan – og felespilleren Jake Simpson, så fanger de meg totalt hele konserten. Helt perfekt!

Kveldens høydepunkt er likevel det råeste rockeshowet jeg kan huske å ha sett på Cannery Row. Deer Tick har intet mindre enn to LPer ute akkurat nå, og vokalist John Joseph McCauley stod imot en kraftig forkjølelse for å levere et rabiat fyrverkeri av en forestilling. 

Tighte og spennende fra start til slutt, og så nydelig samspilte, så ga de oss en høytidsstund inne på Mercy Lounge. Det var stapp fullt, og de hadde et stort publikum tilstede som elsket alt de gjorde. Fokus var naturlig nok på den nye platene Vol.1 og Vol.2, og det kan se ut til at de har truffet blink nok en gang. En låt til ære for Jessi Zazu fra Those Darlins, som døde for to dager siden – og har satt sitt preg på så mange av de lokale musikerne, er det eneste rolige øyeblikket i settet, og ellers får vi et rockeshow som er så hett at det kan smelte malingen av veggene.

Etter konserten dumper denne skribenten over selveste Patterson Hood bakerst i lokalet, og klarer å avholde en normal og sivilisert samtale om bildet jeg har tatt som bandet fortsatt bruker på nettsiden sin, uten å stupe til sitt vanlige nivå med uforståelig fanboy-babling. Allerede der har vi et høydepunkt for rekordbøkene. Fantastisk er mildt sagt!

Torsdag byr på en lang dag med dagshow og konserter både på Third Man og Cannery, der vi skal få med oss Lilly Hiatt, Gill Landry, SUSTO, Cordovas og Drive-By Truckers, for å nevne noen. Så får heller nye oppdagelser vente til fredag og lørdag… 

Og til informasjon, så regner det så det spruter her borte, så vi Bergenserne føler oss som hjemme!

SHARE
Forrige artikkelAmericanafest 2017 – pre-festival og første dag
Neste artikkelAmericanafest – torsdag, og århundrets rockeshow
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here