Lørdag ble en Americanafest-dag for historiebøkene. Samlet sett må dette ha vært den beste dagen med musikk her borte, siden vi begynte å reise hit for tre år siden.

Planen i går var egentlig å gjøre det jeg kom hit for – sjekke ut nye talenter og finne spennende musikk å skrive om. Det ga også hjernen beskjed om, og en rute var planlagt som også innbefattet David Mayfield, Joe Pug, Darling West og mer Lilly Hiatt – innimellom en bunke artister jeg ikke kjente fra før. 

Men så har hjertet en egen evne til å fortelle resten av organismen at vi her har vi bare å gjøre ting annerledes. For etter å ha hengt med disse fantastisk nydelige menneskene fra East Nashville i en god uke, så var det bare ett sted som var riktig. Cafe Rooster sin store konsert på Little Harpeth Brewery. Og noen ganger skal man bare følge hjertet for sin egen del. I går var det et veldig riktig valg.

Dagen startet ganske tidlig til oss å være, og allerede klokken 10:50 var vi på plass på Hatwrks for å se Brock Zeman og Blair Hogan. Brock har vært en favoritt i mange mange år, og ga oss et knippe låter fra gamle plater og nye, uutgitte låter. Riktig så fint, og en hyggelig prat med Zeman i etterkant kan love godt for en kommende Norgesturné.

Deretter gikk turen til bryggeriet for å se Cafe Rooster gjengen rocke veggene i senk. 

Først ute var Sally Jaye og Sarah Roberts i Ladies Gun Club. Backet av Brian Wright, Jon Latham og bandet så ga de oss nydelige harmonier så gåsehuden spratt. De skriver gode tekster, og stemmene er perfekt både sammen og hver for seg.

Deretter var det et raskt sceneskifte, der Brian Wright stor i front. Sammen med kona Sally Jaye driver han Cafe Rooster Records, etter at Darrin Bradbury forlangte at de startet plateselskap. Og Brian er hjertet og sjelen i både plateselskapet og bandet som backer nesten alle idag. At han er en glimrende låtskriver og melodisnekker er også på det rene, og han spiller gitar så håret krøller seg selv hos oss uten særlig hårvekst. Hele veien ramler det inn folk. Bryggeriet byr på meget godt øl, og på baksiden av huset er det en foodtruck som serverer nydelig mat.

Aaron Lee Tasjan ankommer scenen, og sammen med Brian Wright er han festivalens mest hardtarbeidende mann. De to har sammen og alene spilt 3-5 konserter hver eneste dag, over hele byen og i alle mulige settinger. Hvordan de har energi til å levere så til de GRADER hver gang er temmelig ufattelig. At ikke ølboksene i lagerhyllene eksploderte i går når herrene Tasjan og Wright gitarduellerer så det gjaller i veggene og asfalten krøller seg er et under. Tasjan virker ikke et grann sliten, og gir oss et sett som det ryker av. Så hopper han i bilen og suser over til AmericanaramaX utenfor The Basement for nok et sett.

Darrin Bradbury er nestemann, og han spiller både nye og gamle låter, der hans underfundige humor virkelig treffer sitt publikum. Folk humrer og ler, og mannen som sørget for at Cafe Rooster ble stiftet viser hvorfor flere må få øynene opp for denne mannen.

Mannen alle venter på er naturligvis Jon Latham. Han har som mål å spille høyere enn Aaron Lee Tasjan, og fikser det med ganske så god margin – uten at det blir for mye. Det er et nytt og særdeles følelsesladet sett foran familie, venner, fans, bransjefolk og musikkelskere. Han takker og peker ut folk i publikum som har bidratt til at karrieren er i ferd med å ta av, og er ydmyk og takknemlig overfor vennene i East Nashville som alle løfter hverandre frem istedenfor å tenke «meg, meg, meg». Under «Lifers» får han meg til å begynne å grine, og det viste seg at det var slettes ikke bare meg det skjedde med. Han treffer hjertet ditt på en måte som er forbeholdt store låtskrivere. Det er en perfekt avslutning på Cafe Roosters egen showcase på Americanafest. 

 

Jeg Lyfter til Grimeys og Basement for å hooke opp med de andre gutta, og når jeg går ut døren til bakgården så skjer det som bare skjer i Nashville. Old Crow Medicine Show står i hagen og spiller et sett, der de avslutter med «Wagon Wheel» så hele hagen hopper unisont…

En tur hjem for å dusje og omrokkering viser at David Mayfield kansellerte dagens show uten varsel, Joe Pug var bare sånn passe god og at kveldens plan begynner å virke mer og mer riktig. Etter en middag bestående av enda mer kjøtt enn det som sunt er, går turen for min del til The Country.

Der treffer jeg et knippe nye og gamle venner, og snubler over James Wilson fra Sons of Bill, som kan rapportere om at den nye platen er på vei og låter bedre enn noen sinne. 

Bror Sam Wilson flyttet til Nashville for noen uker siden, og spiller gitar i bandet til Caroline Spence denne kvelden. The Country fylles sakte men sikkert opp, og jenten med englestemmen skuffer virkelig ikke. Intensitet, trøkk og ærlighet står i sentrum – og hun er riktig så morsom mellom låtene. Hun spiller et knippe fra den nye platen, og et par fra den forrige. Det er dønn stille i lokalet, og hun gir oss en perfekt konsert.

Becky Warren avslutter kvelden på The Country, og jeg har gledet meg til konserten siden jeg gikk glipp av fjorårets showcase. Hun og bandet har reist rundt og varmet opp for Indigo Girls hele året, og det merkes virkelig. Bandet er tight, velspilt og Beckys låter er kraftfulle og viktige. Hun har et utrolig deilig trøkk i stemmen, og settet er perfekt sammensatt. Hun får besøk av blant andre venninnen Mary Bragg, og deretter Amy Ray fra Indigo Girls – som hele settet står bak i lokalet og danser og synger med. Når settet slutter så føles det bare så alt alt alt for kort, men på Americanafest er det hverken ekstranummer eller åpning for å gå utover oppsatt tid – så vi må ta turen ut i den mørke, varme Nashvillekvelden på jakt etter skyss hjem.

På Cannery har både Gill Landry og Lilly Hiatt gjort ferdig sine gjesteopptredner, så turen går opp til High Watt for kveldens overraskelse. Liz Cooper har en strøm av venner på besøk, som alle gir liv til låtene hennes. Molly Parden som vi kjenner fra flere vokaljobber med Sons of Bill er en av dem – Nikki Barber en annen. Sinnsykt trøkk, og riktig så moro fra et navn jeg kommer til å sjekke ut nærmere.

I dag er det søndag, og vi tar en rolig dag i bakhagen på Fond Object for å se Band Of Heathens før turen går hjemover. Det går også rykter om en Lilly Hiatt-konsert i kveld som lokker litt… 

SHARE
Forrige artikkelAmericanafest 2017 – fredag kveld og punkere fra Wales
Neste artikkelSpilleliste – September 2017
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here