Det er deg og meg nå Egil. Oss mot verden. En artist, og en plateskribent. 

Det første som slår meg når garagerockeren «Ooh! Yeah! Wow!» flerrer gjennom høyttalerne er hva har skjedd med den tidligere så melankolske, akustiske, tidvis introverte og ganske så underfundig humoristiske Egil Olsen? Dette er jo plutselig rock’n’roll. Hvor er den akustiske Egil? Bare én av låtene har paranteser i tittelen. Tekstene er positive, eller rett og slett bare ute for å tøffe seg. Hvor er humoren? Eller de mørke, selvutleverende tekstene fra forrige plate?

Lydbildet er stort, omfattende med gitarer i opptil flere lag. Hvor er Egil Olsen som spilte inn ørten instrumenter på låtene, og så fjernet alt inntil essensen stod igjen – stemmen og kassegitaren… 

Ærlig talt – det driter jeg syltynt i, for dette er bare så hoppende steintøft at jeg har sittet med et stort, fett glis gjennom hver gjennomlytting av platen! you and me against the world er spekket med sprettene små pop-perler, saftige rockelåter bygget for store stadion, fjonge power-pop låter, svisjende surf rock, deilige ballader, knusende garagerock og småfrekk glamrock som går hånd i hånd gjennom platen. 

Du kan merker inspirasjonskildene stikke hodet frem her og der, både T-Rex, Slade, Teenage Fanclub, The Margarets, Ramones, Jackson Browne, Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, de Lillos og Status Quo har en levert inn en dråpe inspirasjon til den store kjelen der Egil har kokt sammen You And Me Against The World. Men aller mest så er dette en Egil Olsen som virker å ha gått inn for å ha det sinnsykt gøy i studio.

Egil Olsen har på mange måter gjenskapt seg selv. Etter flere år aleine på veien så samlet han i fjor et band og dro ut for å spille rock’n’roll. Utviklingen følger opp den forrige platen, ooooo what happened, der han utleverte seg selv så til de grader – etter mange år med tekster som i hovedsak baserte seg på varierende styrke av humor.

Men Egil har flyttet på landet, blitt far, kjøpt seg EL-bil – og med et etablert grunnfjell så øker naturligvis behovet for å spille rock’n’roll. Og – antar jeg – for å gjøre noe litt lysere og mentalt mindre utmattende enn å skrive låter som de han leverte på forrige plate. Det er ikke med det sagt at tekstene på you and me against the world «enkle», og lette og lystige poplåter uten innhold. For han gir oss noe å tenke på også, mellom smilene. 

Åpningslåten «Ooh! Yeah! Wow!» er nettopp det. Den er rett og slett Ooh! Yeah! WOW!
Kort (1:21), og to the point. Her øses det på med garagerock kombinert med en saksofonist som er uteksaminert fra frijazzlinja – sammen så har låten den effekten at den løfter oss rett inn i en overrasket og særdeles lystig sinnsstemning som gjør oss klare for å høre hva i allverden Egil har funnet på denne gangen… 

«Better Man» er ren kjærlighet. «You make me want to be a better man» synger han i det som er en ren kjærlighetserklæring til konen. Her er han vel også tydeligst selvutleverende, der han forteller om sin aversjon mot shopping. Og trening. Men ønsket om å glede konen er det som trengs for å trekke ham opp av sumpen…

I KNOW I HAVEN’T BEEN ON MY FINEST LATELY
BUT THAT’S ABOUT TO CHANGE

YOU MAKE ME WANNA BE A BETTER MAN

«Driving around (and around and around)» er bare moro. For oss som er oppvokst på landsbygda så er dette med bilkjøring og musikk to ting som går hånd i hånd, og skriver du en låt OM å kjøre bil – så er du sikret suksess også utenfor Oslo.

Imiterte hjerteslag som komp på «You And Me Against The World». En tilnærmet mørk betraktning fra innsiden av et forhold. Det er oss to mot alle de andre treskallene der ute. Ut fra tittelen kan det høres både koselig og romantisk ut, men han er ganske så bisk i snerten på denne låten – og gir verden det glatte lag til fordel for sitt eget lille univers.

Vår «gamle» Egil dukker opp igjen på «All Ears», der han har strippet lydbildet helt ned, og er nesten sakral i fremføringen av en rett og slett vakker tekst som handler om å være den som lytter når noen har det tungt. Dette er virkelig nydelig! Og den lyse stemmen han ofte spøker om selv er helt perfekt til teksten hvor han synger til sønnen, gir ham råd og forteller at han alltid vil være der. Det skjer noe med folk når man får barn. Vi blir blautfisker som griner for den minste ting (som involverer unger). Alle som én. Og det kan være jeg fikk et rusk i øyet første gang jeg hørte denne. 

If you ever need someone
No matter how it goes I’m
I’m always here.
If you ever need someone
To talk to, let me know I’m,
I’m all ears.

Kjærlighet er nok en gang fokus på den spretne «You and I Forever». En ren hyllest til konen, livet og kjærlighet. Det er litt skjult under et heftig komp og saftige gitarer, men tekstmessig er dette riktig så nydelig. Og temmelig romantisk. Og nå må det vare for alltid, for jeg vil aldri høre Egil Olsens breakup-plate etter dette. 

Stadionrocker nå. Absolutt alle triks i boka tas frem på «You Save The Day». Det blir nesten en «spot the inspiration» – for her har han tatt hele rockhistorien og smeltet det ned til en herlig Egil Olsen-låt. Forbilledlig koring fra Camilla Romestrand løfter det hele til et nytt nivå – og dette er en sånn låt som gjør at man får lyst til å hoppe rundt og synge med. Ikke særlig smart i et åpent kontorlandskap om man nettopp har begynt i ny jobb. Har jeg hørt.

Øset fortsetter i «Pretty Brutal World». På utsiden en ganske så fjong, lettbeint og allsangvennlig gitarpoplåt. Men under overflaten funderer han over verden og den stygge retningen den er i ferd med å ta. 

CAUSE IT’S A PRETTY BRUTAL WORLD WE LIVE IN
SOMETIMES I WONDER WHY I’M STILL HERE
BUT IT’S A PRETTY BEAUTIFUL WORLD WE LIVE IN
SOMETIMES IT’S JUST HARD TO SEE IT CLEARLY

«Live Today Like It’s The Last» er enkelt og greit en av de fineste og aller mest fengende popsanger fra en norsk artist noen sinne. Denne har alt. Kule, sjanglende gitarer, bjeller, en aldeles overjordisk perfekt saksofon som føles hentet rett fra vintage Springsteen, skikkelig fjong og livsglad koring, en positiv og oppmuntrende tekst og en stemning som i 3 minutter og 7 sekunder får meg til å glemme savnet etter The Margarets.

Jeg har spilt denne på repeat over 50 ganger de siste dagene, sier statistikken i avspilleren min. Det blir nok noen hundre til – denne går rett inn på bilturspillelisten min der bare det aller aller fineste får bo. Og teksten er i tillegg skikkelig fin! Enkelt oppsummert er det den gamle klisjeen «Grip dagen» som får nytt liv. Konen får nok en gang en liten hilsen gjemt inn i linjene, og vi andre får oppfordringen om å gå ut der og LEVE. Akkurat nå elsker jeg denne låten nesten like høyt som jeg gjør mine barn.

CAUSE WE ALL BY NOW KNOW HOW IT WORKS
WE NEED LOVE
I MEAN I’D PROBABLY BE A JERK
IF IT WASN’T FOR HER

T ALL GOES BY SO FAST
FORGET THE PAST
AND LIVE TODAY LIKE IT’S THE LAST

Egil forlater oss på mange måter på klassisk Egil Olsen-vis. Han og gitaren sniker seg forsiktig, ømt og intimt gjennom «Lucky Guy». En liten oppsummering av eget liv, og en siste lille hyllest til kjærligheten. 

Jeg har veldig lyst til å si at Egil Olsen har laget sin beste plate hittil. Men det gjorde han strengt tatt også med ooo what happened. Og de to platene fungerer så godt i tospann, samtidig er de så forskjellige at det nesten er urettferdig over for den andre å utrope den ene. Delt førsteplass, et av årets beste album i min bok, og en av norsk pophistories fineste og mest fengende låter må likevel være ganske god uttelling for denne platen.

En plate som har blitt en gjennomført, varm og vakker kjærlighetshistorie – der hyllesten til livet, kjærligheten og en tydelig glede over å tross alt ha det bra er fundamentet, argumentet og effekten. På forrige plate gravde han seg så dypt ned sitt eget innerste mørke, at det er imponerende å ha kommet ut på andre siden – og her tar han det helt og holdent i motsatt retning – og utleverer det positive. Det er pokker ikke hver dag vi ser en singer/songwriter skrive en vellykket plate om å være lykkelig. John Moreland klarte det på Big Bad Luv, og Egil Olsen lykkes så til de grader på you and me against the world

Med seg har han Klaus Robert Blomvik på trommer, Butch (ja, han fra Eels) på perkusjon, Jesse Heckman på saksofon , Kevin Steinman på trombone og vokal, og Camilla Romestrand og Ethan Gold på vokal.

Gjør deg selv den tjenesten å kjøpe denne platen. I en verden som er i ferd med å rakne fullstendig i sømmene, så trenger vi litt positive kvaliteter inn i hjertene våre. La Egil Olsen hjelpe deg med akkurat det. Share the love, lytt til Egil Olsen.

Kjøp hos Hr. Olsen!

SHARE
Forrige artikkelKickstart Michael McDermott
Neste artikkelLilly Hiatt – Trinity Lane
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here