Steve Earle er på krigsstien. Han har en agenda. Trolig er det en agenda for å vekke oppmerksomhet i media, men likefullt ønsker han å fortelle oss noe. Han vil sette skapet på plass en gang for alle, og det ønsker han med sitt nye album, So You Wanna Be An Outlaw. Det skal ikke være mulig å komme her i 2017 å påstå at du er en outlaw. I hvert fall ikke i den musikalske betydningen av ordet.

Det er en del som har skurret rundt Steve Earle i det siste tiåret, i hvert fall musikalsk. En ting som imidlertid var stabilt i en lengre periode, var forholdet hans til damer. Han var i et av sine lengste forhold noensinne med Allison Moorer og sammen har de hatt en utfordrende tid med ansvar for sin autistiske sønn, John Henry. Musikalsk derimot, der har han langt i fra levert i nærheten av det som står igjen som hans store epoke i karrieren, comebacket på 90-tallet med Train A Comin’ og frem til den gnistrende gode The Mountain. Etter den tiden må vi kunne si at det kun har vært sporadiske genierklærte øyeblikk fra Earle sin musikalske profesjon.

For noen år siden tok også ekteskapet med Allison Moorer slutt og Moorer har i etterkant ønsket å flytte fra New York. Steve mener at John Henry har det best i New York og ønsker at han skal vokse opp der. Dette har vært en kime til uenighet og frustrasjon og Moorer har følt seg kontrollert av Steve. Samtidig har hun funnet kjærligheten på ny med en annen kjent artist, Hayes Carll. Som den gode gamle outlaw Steve er så har han for denne gang lagt bort alle filtre og uttalt at, “My wife left me for a younger, skinnier, less talented singer.”

Det er ikke den eneste ranten Steve har hatt i forbindelse med utgivelsen av So You Wanna Be An Outlaw. I et annet intervju fikk Richard Buckner gjennomgå og Steve kalte han for, “:..the most overrated songwriter in the history of songwriting ever.” I tillegg rakket han også ned på Oasis og låtskrivingen deres, mens forfatter Cormac McCarthy ble stemplet som en som ikke hadde gode intensjoner. Alle sammen er de visst oppskrytte i Steve’s øyne.

Så er spørsmålet da, hvorfor så sur og sint Steve? Hvorfor trekke fram enkeltpersoner, og som mine gode venner i redaksjonen sa, “sparke nedover.” Svaret er nok ganske enkelt at slike uttalelser har gitt ekstra oppmerksomhet rundt sin egen person og sitt nye album og det visste selvsagt Steve Earle når han satt i de intervjuene. Han kunne latt være å svare, men han gjorde det ikke. Hvorfor? Fordi Steve Earle er en outlaw. Både i væremåte og som låtskriver og han klarer rett og slett ikke å passe kjeften sin. Men gjør det egentlig så mye da, kan vi ikke bare la Steve være en drittsekk av og til? Jeg føler meg sikker på at de nevnte artistene tåler det, og vi som er fans må ikke bli så ufattelig dypt krenket på andres vegne hele tiden. Alle vet at den dagen en personlighet som Steve strekker strikken alt for langt, så vil ingen ta i han lengre. Men så langt har han ikke gjort annet enn å gi ekstra oppmerksomhet til Richard Buckner, Allison Moorer, Hayes Carll og Cormac McCarthy med sine utbrudd. Noe som har ført til at jeg faktisk har måttet høre litt ekstra på alle de tre artistene de siste ukene. 

Det å være en outlaw i Steve sine øyne, virker å være knyttet til to forskjellige oppfatninger av begrepet. Den ene er Townes van Zandt sin ideologi om å skyve alt i fra seg for å lykkes som artist. “It takes blowin’ everything off, blowin’ your family off, security, money, happiness, friends, everything. Just get a guitar and go.” Teorien er nok at dette livet skal lede til å skrive de aller beste og mest ufiltrerte låtene og historiene. På 1970-tallet lyktes mange i Steve sin vennekrets med akkurat dette, om ikke så ekstremt som Townes beskrev det, så til en viss grad der de levde et fritt liv, der noen levde ut sine bohemske drømmer, mens andre bodde enkelt i en trehytte.

Steve har ikke “blåst” alt. Han har tatt imot når plateselskapene har gitt han penger. Han har stort sett brydd seg om og gjort gode ting for sin egen familie. Han har vært rusfri i 22 år nå, noe som ville vært utenkelig for en artist i den omgangskretsen vi snakker om på 70-tallet. Men når det gjelder låtskriving så har han fortsatt det genet som forteller han hvordan låtene skal skrives, ufiltrert, rått og med et budskap både på toppen og i mellom linjene.

Den andre oppfatningen som Steve bygger dette albumet rundt er Waylon og Willie og en del andre andre låtskrivere og artister sin måte å leve ut livet og fremstå på. Tenk for eksempel på historien bak album som Red Headed Stranger og Wanted! The Outlaws og Lonesome Onry and Mean. I intervjuer legger da heller ikke Steve skjul på at Waylon sitt Honky Tonk Heroes nærmest har fungert som en mal og som et eksempel for hva han selv forsøker å få fram med sitt album.

So You Wanna Be An Outlaw er definitivt Steve Earles beste album så langt i dette tiåret. Han annonserte et countryalbum for et par år siden, men da skulle han først gjøre ferdig samarbeidsplaten med Shawn Colvin. En plate som må karakteriseres som en transportetappe og helt uten Steves særpreg. So You Wanna Be An Outlaw er tilbake på det sporet som Steve mestrer til det fulle. Her veksler han fra såre og lavmælte historier om kjærlighet til livet og mennesker, til energiske og sinte rockere om saker som Steve har en mening om.

La oss trekke fram de virkelig store sporene på albumet. “Goodbye Michelangelo”. En hyllest til sin avdøde venn og forbilde, Guy Clark. Ingen andre enn Steve Earle kunne laget denne låten. Og på samme vis som “Ft. Worth Blues” står igjen som et kjært minne i savnet etter Townes for snart 20 år siden, så skinner “Goodbye Michelangelo” som en fyrlykt i bekmørket etter Guy.

“News From Colorado” er en annen rolig låt som vekker den gode følelsen for låtskriverfaget, selv om han synger at nyheter fra Colorado er sjelden av det gode slaget. Det er hjerteskjærende å høre Steve synge om hvor tungt det er å ikke kunne bidra til å hjelpe familien sin på avstand og attpåtil virker det som det er en skyldtynget mann som sliter med sitt valg om å flytte fra Colorado. En låt som forteller ufattelig mye mellom linjene.

“Sunset Highway” er en perfekt popcountrylåt. Den ruller av gårde som et langt farvel til alt og alle, men kaster oss ut i en liten reise helt tilbake til Guitar Town. Det er her Steve egentlig kommer fra musikalsk.

Sammen med Miranda Lambert gjør Steve “This Is How It Ends”. En smart og reflekterende låt, mest om hvordan han selv er å være med i et forhold. Til beinet ærlig og umulig å snu. Refrenget er et av hans beste i countryfaget siden 80-tallet. Rett over til “The Girl On The Mountain”. Dette er Steve på sitt aller, aller beste. Det er tåredryppende greier. Det må høres og føles. Det er noe av det aller vakreste vi har hørt så langt i 2017.

Så må vi også ta med de “sinte” låtene hans. Åpnings- og tittelsporet som han gjør sammen med Willie Nelson er fremragende og oppfyller alle premissene for outlaw-begrepet. “The Firebreak Line” swagger avgårde som bare Steve kan få country til å gjøre og klarer du å sitte stille og holde kjeft til denne låten så er du nok ingen Steve Earle fan. “Fixin’ To Die” blir kanskje noe i overkant “sint”, men vi er tilbake til historier fra «Death Row» her, så det er ikke så unaturlig. Denne låten er også et brilliant eksempel på hvor bra bandet hans er og da spesielt Chris Masterson. Det er stor klasse over det gitararbeidet som blir lagt ned fra den kanten i hele denne platen.

Albumet finnes i en Deluxe utgave med fire ekstra ordentlige spor, ikke bare noen demoskvip, men fire skikkelig gode låter. Steve avslutter akkurat Deluxe utgaven med en ny versjon av Waylon sin “Are You Sure Hank Done It This Way”. Akkurat det oppsummerer godt hvor Steve ønsket å gå musikalsk med So You Wanna Be An Outlaw. Mange av låtene på albumet er faktisk i Waylons ånd, godt akkompagnert av Steve sin egen oppfatning av outlaw begrepet. Dette er et veldig vellykket album, det beste Steve har laget på veldig mange år, så da får vi heller leve med at han slenger litt med leppa i blant.

SHARE
Forrige artikkelAnbefalte album 1. halvår 2017
Neste artikkelVideopremiere: Kenneth Norum – Dive Into The Ocean
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here