Version 3En av de beste, morsomste og mest energiske konsertene jeg har sett var med Pokey LaFarge. Den bleke, lille gutten på scenen var fosser over av en totalt smittende energi og spilleglede – som gjør det plent umulig å gå derfra uten verdens største smil, samtidig som du føler deg full av energi og med en følelse av å ha vært vitne til noe helt spesielt.

Platene til Pokey varierer fra det helt ok til det temmelig gode. Det er aldri spektakulært, men som moderne swing-plater så finner du ingenting bedre.

På Manic Revelations har han skrudd bittelitt ned på swing-backingen, og latt kjernebandet sitt slippe litt mer til i et litt mer rootsy 50-talls groove.

33 år gamle Pokey låter jo som om en tidsmaskin sendte ham til feil ti-år ved en feiltagelse, og sammen med det dønn solide og så så SÅ samspilte bandet sitt så gir han til beste et knippe låter som varierer fra det helt jevne til det rett ut storslåtte.

Et av høydepunktene er naturligvis «Riot In The Streets», som er Pokeys tydeligste forsøk på å være aktuell og nesten politisk. Det er et tilsvar til opptøyene i Ferguson som kulminerte i at politiet skjøt og drepte Michael Brown i 2014. Pokey bodde like ved, og var selv ute i gatene under opptøyene. Han holder seg dog på riktig side av politikken, og fremstår som en observatør – uten å direkte kommentere hvorfor og hva han mener.

Hele imaget og konseptet for Pokey er jo å være et alternativ som speiler det uskyldige 50-tallet, så det er tøft gjort å skrive en slik låt når man tenker på at publikumet hans er temmelig hvitt.

Right or wrong, battle lines are drawn
like the difference ’tween dusk and dawn
black and white in the light of day
but at night there’s only shades-of-gray

«Must Be A Reason» er et annet høydepunkt, der blåserekken virkelig får vist seg frem, mens Pokey serverer teksten i en standard 50-talls romantisk tapning. 

Koringen og introen på «Better Man Than Me» er en annen av låtene som kommer til å bli en livefavoritt. Den av de som svinger mest på platen – og Pokey tøffer seg egentlig litt der han trekker frem sine svake sider som en forklaring på hvorfor han ikke får kapret drømmedamen…

«Good Luck Charm» sjarmerer oss i senk med sin rene uskyldighet, og det er jo der Pokey har sin styrke. Han er ufarlig, og vil egentlig bare underholde. Men så har tekstene hans av og til en liten snert som setter skapet på plass når det trengs.

Men totalt sett så er Pokey LaFarge en uskyldig observatør som skriver om dagligdagse hendelser som å ikke være mørkredd, og selv om det ligger dobbel bunn der – så kan man fint velge å holde seg på den uskyldige siden sammen med Pokey.

Melodiene og arrangementene blir dermed viktige elementer – og der briljerer han så til de grader. Han har en unik evne til å skrive fengende og lage låter som etterlater deg smilende og glad – i en stemning der du faktisk føler at du er transportert tilbake til et lykkelig og uskyldig USA i 1950.

Det er altså mye fint på Manic Revelations, og en plate som vokser ved hver gjennomlytting – men litt for ujevn til å utfordre. 

Sjekk ut den nye platen – du finner den hos Big Dipper.

SHARE
Forrige artikkelEmily Barker – Sweet Kind of Blue
Neste artikkelTrond Svendsen & Tuxedo – Live på Gamla 13.05.17
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY