Over 50 forventningsfulle Bergensere hadde trosset både finværet og Humorfest for å oppleve en spillesugen og jovial Jon Langford på Chagall. 

Han vil neppe akseptere statusen selv, men Jon Langford er så smått en legende i vårt hjørne av musikkverden. Som medlem av blant annet Waco Brothers og The Mekons, og med en solokarriere som stort sett har foregått på kruttselskapet Bloodshot Records – så har han vært en del av musikken vi er glad i siden Americana het alt.country og var temmelig obskure, snåle greier som bare No Depression skrev om.

Før konserten tok vi en prat med Langford, blant annet om statusen Bloodshot har fått, og han fortalte at han for det første er veldig glad for at han har fått være på labelen i store deler av karrieren. De platene som er utgitt utenfor Bloodshot var på eget initativ for å ikke «slite dem ut», som han sa. Det at labelen nå favner bredere enn i starten ser Langford også på som en styrke, og han forteller at det er imponerende å se at de fortsatt er sultne og finner nye, spillesugene band og artister.

Dylan_Cash-CMHFHan forteller at hans neste prosjekt blir en ny soloplate som rett og slett ble en realitet på grunn av oppdraget med å lage det store maleriet til Dylan/Cash-utstillingen i Country Music Hall of Fame. I forbindelse med lanseringen av utstillingen og maleriet, så ble han invtert til åpningen for å spille med The Nashville Cats. Og en av disse er selvsagt Norbert Putnam. Bassist det originale Muscle Shoals bandet, og fast bassist for Elvis Presley på slutten av karrieren. Langford forteller at Putnam utbrøt «You sing like a pirate» etter at de hadde spilt settet sitt, og spurte om de skulle dra til Muscle Shoals for å lage plate.

Som sagt så gjort. Langford forteller at han fikk et piano, og fikk det flyttet til huset sitt – der han satte seg ned og skrev et knippe låter om akkurat det å reise til Muscle Shoals for å lage musikk. Det var en uvant opplevelse å skrive på piano, forteller han. Det var lenge siden sist – men han hadde allerede bestemt seg for å ikke spille gitar på platen, så det ville være riktig å gjøre det på den måten.

Norbert Putnam tok på seg produsentansvaret, og Langford inviterte med seg sin gamle venn Tony Newsome og musiker og skuespiller Bethany Thomas til å synge. Dessuten slengte pedal steel gitarist Pete Finney seg med på turen- til Muscle Shoals gjengens store glede. Der nede fikk han blant annet møte David Hood som tok seg av bassjobbingen – og han forteller at det var en glede å se Hood jobbe, total kontroll og en sound som få andre klarer å oppnå.

Den første dagen de var der nede, var dagen etter presidentvalget i USA, og de var litt usikre på hva de ville møte. Alabama har jo gjerne et rykte på seg for å være Redneck-country, men de møtte liberale musikere som var like sjokkert som dem selv. Resultatet får vi i september, når platen lanseres på Bloodshots event under Americanafest. 

Det banker på døren, og arrangør, roadie, sjåfør, gitarutlåner, husvert og introdusør Hans lurer på om det ikke snart er på tide å gå på scenen. Langford er klar, og høyt oppe etter to utsolgte og etter sigende særdeles gode og livlige konserter så langt i Norge – og inntar scenen foran et ventende Bergenspublikum.

Jon Langford Bergen 02På scenen er Langford like hyggelig og jovial som han er backstage. Propp full av gode historier, som han villig deler med oss. Om den gang moren hans møtte og ble kysset av Johnny Cash, om den gang moren hans besøkte Bergen på 60-tallet. Møtet hans med landsbyen hvor klassikeren Moby Dick ble innspilt. Og generelle røverhistorier fra veien.

Han har en herlig utstråling, og gir oss låter som spenner over hele karrieren. Sololåter, Waco-låter og Mekons-låter i en herlig blanding. «Walking at Hells Roof, Looking at the Flowers», «The Death Of Moby Dick», «Nashville Radio» er noen av høydepunktene. «Are You An Entertainer» – kombinert med forhistorien og publikumsoppdraget inkludert er et annet – der refrenget «Get the money, don’t leave anything behind // Just some pieces of your heart and fragments of your mind» lager godstemning i lokalet.

Langford spiller to drøye 45-minutters sett, og fletter inn noen av sine favoritt-coverlåter, der han spiller låter av Tom Jones, Johnny Cash og ikke minst Joe Strummer. Han forteller historier om både Cash og Strummer – og vi henger på hvert ord og sluker alt sammen.

Høydepunktene for min del var nok den samfunnsrefsende «Drone Operator» fra Here Be Monsters, og avslutningen med «Plenty Tough-Union Maid» fra den første Waco Brother platen …To The Last Dead Cowboy», som var mitt første møte med Langford helt tilbake i 1995.

Takk til B-Good Promotion som hentet Langford til Bergen!

SHARE
Forrige artikkelChris Stapleton – From A Room Vol. 1
Neste artikkelPlatebunken: Bonnie ‘Prince’ Billy, Blaze Foley
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here