John-Moreland-Big-Bad-Luv-Album-Cover«One. Two. One. Go!»
En gitar. Et saftig munnspill. Og så en av planetens mest kraftfulle stemmer… 
«Arkensaw river, Salisaw Blues.
This town’s never seen nothin’ like you.
They’ve got silver spoons for American Gods.
I wanna be stone, thrown, American rocked.
Well I don’t know anything, you don’t know shit.
With the blood shot eyes giving my black heart fits.
There’s a neon sign says Big Bad Luv….»

Norgesaktuelle John Morelands etterlengtede Big Bad Luv er endelig ute, og den er alt det vi håpet på og ingenting av det vi fryktet. 

Jeg har båret fakkelen høyt og tydelig for John Moreland siden jeg første gang skrev om ham i 2011, året når han ga ut fire av de beste platene jeg eier (to LPer og to EPer). Oppfølgerne In The Throes og High On Tulsa Heat fra 2013 og 2015 gjorde ikke akkurat saken verre… Gradvis har han bygget seg opp en meget god og dedikert following i USA, og etter fjorårets turné med Jason Isbell i Europa fikk han også fortjent oppmerksomhet her hjemme. Det ble solgt en god bunke Moreland-plater på Rockefeller og i etterkant av den konserten. 

Det å treffe såpass bredt at han nå er booket på en (snart utsolgt) soloturné i Norge er en prestasjon det står respekt av. Nå har selvsagt våre lesere vært involvert i «hemmeligheten John Moreland» de siste 6 årene, og er ikke overrasket – og vi har lenge spådd at John Moreland er den neste store i kjølvannet av Isbell, og han har potensiale til å bli så mye mye større enn alle i denne sjangeren.

John-Moreland---Nashville2015Jeg har aldri i mitt liv opplevd en artist med tilsvarende utstråling, respekt og tilstedeværelse på en scene. Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen at den gang jeg så ham live i en bakhage i Nashville så SVERGER jeg på at selv sirissene holdt kjeft. Det har aldri vært så dønn stille med så mange mennesker samlet noe sted… og det skyldes selvsagt kombinasjonen av utstrålingen og tekstene til John Moreland.

John har alltid skrevet med hjertet på utsiden, og har aldri holdt noe igjen i forhold til sine tekster. Han utforsker oppvekst, kjærlighet, sorg og tungsinn som få andre tekstforfattere gjør etter ham, og jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan han ville håndtere det faktum å plutselig være lykkelig. 

For siden sist så har John giftet seg med kjæresten Pearl, og de to er nesten i overkant klissete forelsket. Vi har sett det før, hvordan den slags endringer kan rasere en tekstforfatter (Ryan Adams, anyone?), og spørsmålet var enkelt: hva ville John Moreland skrive om når han ikke lengre hadde hjertesorg å føle på? Og vil det fungere?

Svarene er korte og enkle: Livet. Og JA!

JohnMoreland_PhotoPearlRachinsky-Moreland_0801Johns tidligere album har stort sett vært innspilt i hans hjemmestudio, og med John Moreland på gitar, bass, trommer og vokal. Denne gangen har han gått tilbake til det han gjorde med Black Gold Band og til en viss grad The Dust Bowl Souls. Han har invitert med seg et knippe venner i studio til å spille inn Big Bad Luv.

Det er derfor åpningslåten starter med John som teller opp for resten av bandet, og sjarmerende nok avslutter den veldig brått, hvorpå et bandmedlem utbryter «Oh! It ends right there?». Med seg har han John Calvin Abney på gitar og tangenter, Jared Tyler på Dobro, Aaron Boehler på bass, Paddy Ryan på trommer og Rick Steff (fra Lucero) på tangenter. 

Taylor og Griffin Goldsmith fra Dawes er med og korer litt hist og pist, det samme er Cary Ann Hearst og Michael Trent fra Shovels & Rope.

I et intervju forteller John at alt ble innspilt live, de gikk rett i studio – klinket låten på teip og så var de ferdig for dagen. Korte sessions, effektive innspillinger. Han forteller at han liker det uperfekte dokumentet over et øyeblikk som fant sted i studio. Her skal ingenting poleres, og alle røffe kanter beholdes. Han sier at hvis han tenker for mye på fremføringen under innspillingen, så begynner han å tvile på seg selv og hater resultatet. Og som han sier:

«I don’t like perfect stuff.
I think records are not supposed to be perfect.»

Og det tror jeg er essensen i hvorfor Big Bad Luv har blitt så bra. Den er tøff, velspilt og låter tight – men ikke innøvd, polért og produsert. Ordene til Moreland ville aldri fungert i en polert setting, de trenger en edge i musikken som gir det liv og egenart.

Tekstene til Moreland fortsetter å utforske livet, om enn med et lite ekstra gnist av positivitet i seg. Han er et følelsesmenneske, og holder ikke noe igjen når han snakker om det forholdsvis ferske ekteskapet, men han dveler ikke ved fortiden på den måten at han dyrker sorgfølelsen – her er det selve livet som utfordring som er fokus, og han oppfordrer til å leve nå, ikke i fortiden. Det oppsummeres egentlig ganske godt i disse linjene fra «Old Wounds». Jeg tror de sier alt om platen, og musikken vi er glad i… 

We’ll open up old wounds in celebration.
If we don’t bleed, it don’t feel like a song.

«Every Kind of Wrong» er en introspekt Moreland som gjør seg noen tanker om sin egen rolle i et forhold, og hvor man må legge litt ekstra innsats for å få ting til å funke. «Love Is Not An Answer» er en spennende gren som skyter ut fra det temaet; om stabilitet og en følelse av å tilhøre – er man på rett sted, med rett person? Han synger «the tools we use to fix ourselves, are just the fools we stood beside. But love is not an answer. I don’t need an answer, I need you». Og følger opp med «I used to say I love you, then wonder who I’m talking to».

Jeg fant meg raskt to favorittspor på denne platen. Det første er en Springsteensk, intens tekst og låt der John er kliss i senter i høyttalerne – du kan formelig se ham stå i stuen din og synge «The Lie I Chose To Belive». En av de beste tekstene han har skrevet. En av de beste tekstene som er skrevet. Her ligger mye av styrken til Moreland, for denne låten vil bety forskjellige ting for de som lytter. Men jeg tror de fleste vil finne igjen noe av seg selv i denne teksten. Pianoet gjør dette intenst vakkert, og den enkle instrumenteringen ellers gjør det hele så intenst og direkte. Stemmen er fokus og hovedinstrument. Og så treffer han midt i mellomgulvet med maks kraft når han synger:

You ever wish you could just back out?
Take your nickles and go cash out.
Forget the faces you been crying about.
See where forgiveness takes you.
A lie I chose to belive.
You were a lie I chose to belive.

Når jeg får plukket meg selv opp fra gulvet etter «Lie I Chose To Belive», så trøkker bandet til på «Amen, So Be It». En fremtidig livekiller, og Moreland koser seg i studio – det er tydelig. Perfekt låt for bilen i sommer, og dette skal spilles høyt. 

«No Glory In Regret» heter den første låten er vi får John servert aleine. Kun John Moreland og hans akustiske gitar, og den typiske fingerpicking-stilen hans som nesten flytter oss over i et nesten Dylansk visesang-format. En anelse av en rød tråd er fokuset på å se fremover, ikke dvele for mye ved det som har skjedd. Det er rett og slett veldig lite å hente i å angre… progresjonen i sangen er tydelig, og ender med en hyllest til den han fant – og en hilsen til de som har vært. Han har sunget om de knuste hjertene fra fortiden, og nå er tiden for å hylle det hele, bankende hjertet som likevel banker til tross for det som har skjedd.

as i was standin’ on a dead end drive,
with my pride coming’ for a ride.
ANd somehow I ended up next to you.
So I bless all busted hearts,
Just sinking into the dark.
Mourning these wasted old sparks,
That all disappear.
………………
I ain’t dead yet, and I know, 
there ain’t no glory in regret

En seig bluesrocker har de også funnet plass til, og jeg kjenner et par Nashvillefarere som vil forvente å høre «Ain’t We Gold» når Moreland holder hoff med fullt band under AMA i høst.

«Slow Down Easy» sier Moreland, og vi aner at han har tenkt å avslutte platen snart. En vakker hymne med gospel-undertoner, der det nok har kommet mye inspirasjon fra vennene i Lucero. Moreland med to vakre kvinnestemmer som korer er majestetisk og intenst. 

Singelen «It Don’t Suit Me Like Before» kjenner de fleste, country-rockeren er vel den som ligger nærmest lydbildet fra de tidlige platene – med et perfekt Morelandsk refreng, en deilig pedal steel, og Moreland slik han låt når vi falt for ham. En låt jeg har blitt veldig veldig glad i. Og hvem skriver vel linjer som «Could you help me wash these ears off of my face? They don’t suit me bad like they did before»

Men så da dere. Siste låt. Og for en låt. Herregud for en låt. John. En akustisk gitar. Et respektfullt piano. Og en tekst som bare klinker hjertet til Moreland på bordet, flekker opp følelser han prøver å finne frem i. Gåsehuden dekker hele kroppen, og dette er grunnen til at voksne, beintøffe mannfolk står og griner på konserter med John Moreland over hele USA hver uke. Alt oppsummeres i to av de fineste linjene han noen gang har skrevet. Denne platen er full av slike eksempler, denne teksten er den beste på hele platen – men disse to er for meg hele kjernen på Big Bad Luv.

I’ve got too many pages left to turn,
to sit and wonder why that book won’t burn

Takk, John. Vi sees i august. Big Bad Luv finner du hos Big Dipper.

26. august: Café Generalen – Kristiansand. Event Billetter.
27. august: Café Mono – Oslo. Event Billetter.
28. august: Avant Garden – Trondheim. Billetter.
29. august: Bergen Live Sessions – Ole Bull Scene, Bergen. EventBilletter.

SHARE
Forrige artikkelVideopremiere: Rotvelt – Solnedgang
Neste artikkelChris Stapleton – From A Room Vol. 1
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY