Australskfødte Emily Barker spiller Sweet Kind of Blue, og har i mine ører begått karrierebeste med en plate spekket med sprengheit Memphis soul.

Emily Barker har 9 plater og EPer bak seg, både solo og sammen med The Red Clay Halo, the-low-country og nylig Applewood Road. Vi kjenner henne også fra duetter live eller på plate med folk som Austin Lucas, Chuck Ragan og Cory Branan.

Hun har skrevet en rekke låter som har endt opp i forskjelige tv-serier, og mest kjent er kanskje låten «Nostalgia» som ble brukt i den britiske utgaven av Wallander, med Kenneth Branagh i hovedrollen.

Utgangspunktet for denne platen kan spores tilbake til Emilys barndom og oppvekst, der foreldrenes musikksmak og hennes egen utforsking avstedkom i en dyp kjærlighet for de genuine soul og rythm & blues-stemmene fra Amerika.

ES153D-EmilyBarker-SweetKindofBlue-packshot.1440pxNår hun møtte produsent Matt Ross-Spang (kjent som tekniker og eller produsent fra f.eks Isbells Something More Than Free, Drive-By Truckers American Band, Corb Lunds Things That Can’t Be Undone, Brent Cobbs Black Crow og Margo Prices The Midwest Farmer’s Daughter) så falt ting på plass. De to fant tonen, og Memphis-fødte Ross-Spang skjønte med én gang at Emily hørte hjemme i Sam Phillips Recording Service – dit Phillips flyttet når han og artistene vokste ut av Sun Studios.

Der ble hun tatt imot av Sams sønn og hans datter – og med seg i studio hadde hun keyboardist Rick Steff (Lucero), bassist Dave Smith (Norah Jones, John Mayall, Arne Benoni), gitarist Dave Cousar (Al Green, Amy Lavere, Lucero) og trommeslager Steve Potts fra Booker T. & The M.G’s.

Det er med andre ord ingen lettvektere som står for det dønn solide melodiske bidraget på platen. Men det er Emily som er stjernen her. Stemmen hennes kommer så til de grader til sin rett på disse jazz-inspirerte soul-låtene fulle av varme, sjarm og ekte musikk.

Emily-Barker_Phillips-238.photo credit Stacie Huckeba

Platens på mange måter naturlige midtpunkt er den vakre «Sister Rosetta», der Emily hyller verdens kuleste gitarist – Sister Rosetta Tharpe – som inspirerte Elvis og Jerry Lee med sine knallkonserter på 50-tallet. Hun skrev og synger låten fra ståstedet til Marie Knight – venninnen og medmusikeren som fulgte Sister Rosetta til det siste. Hun spilte piano og sang harmonier, mens Sister Rosetta spilte gitar og sang. Før konsertene sminket hun og fikset håret til venninnen. Historien kulminerer da også i det hun sminker og ordner håret hennes for siste gang, i forkant av begravelsen. Hjerteskjærende vakkert skrevet, og stemmen til Emily bærer låten på gullstol rett inn i hjertet ditt.

One last time I’ll fix your hair
The way I used to do
And I won’t let them forget
Oh I won’t let them forget about you

Et annet høydepunkt er «No. 5 Hurricane» som hun skrev i Stockholm sammen med Eric Palmquist fra EP’s Trailer Park. Teksten forteller om usikkerheten som gjerne preger et nytt forhold, der man sammenligner med gamle følelser og oppførsel, samtidig som man prøver å se fremover og oppleve det som skjer i øyeblikket.

Bare lytt og nyt stemmen til Emily Barker når hun synger med hjertet på utsiden. Bandet er utsøkt perfeksjon, og hun bare svever rett til himmels på stemmen alene…

And I’m sure I’ve seen this movie
Whenever will I learn
All the plans that lead me nowhere
Back to the start I will return

Ben Roberts fra Carolina Story synger duett på «Crazy Life», der Emily nok en gang åpner opp følelsene og legger hele registeret til grunn når hun synger om et brudd som på tidspunktet låten var skrevet var helt ferskt. Hun satt på et hotellrom i Nashville som førstegangsbesøkende, og så ut på Nashville Skyline og solen som gikk ned mens hun reflekterte over hvordan livet tar underlige svinger og retninger vi aldri kunne drømt om.

So love the questions
And love the game
Love the streetlights as they flicker in the Tennessee rain

Crazy life, crazy life, crazy life
Tell me how did we end up here

Platens viktigste og sterkeste spor er den komplett hjerteskjærende «Over My Shoulder».

Vi har alle sett bildene av Aylan Kurdi, den tre år gamle Syriske gutten som ble bildet på hele flyktningekatastrofen når redningsmannskapet løfter den druknede, lille gutten opp fra stranden i Hellas.

Som alle oss andre så Emily bildet, og så skrev hun denne teksten Du skal ha et hjerte av stein for å ikke bli våt i øyekroken av denne teksten. Innspilt med bare Emily og Rick Steff i studio, så kom arrangør Sam Shoup (Alex Chilton, John Prine, Screaming Jay Hawkins) inn med en strykekvartett som la på meget respektfulle stryketoner som fyller opp rundt stemmen til Emily.

So please don’t tell the children
I never learnt to swim
I feel them looking over my shoulder
As the waves come crashing in

Du kan ikke lage en slik plate i et slikt miljø uten å i det minste prøve å lage din egen Motownlåt. Og Emily kanaliserer sin indre Aretha så til de grader i «More!» at det er en fryd å høre. Hun og bandet gir oss en låt som du ikke kan unngå å bli i godt humør av, det formelig sprudler over av godt humor og god stemning, og vi vil bare ha mer, mer, MER!

Platen avsluttes så alt for tidlig med «Underneath the Honey Moon», der stemmen og strykerne blander seg i hverandre mens Dave Cousars fortryllende gitar lager en stemning som løfter deg rett inn i et eventyr. 

Vi kan vel knapt anbefale denne platen nok, den er skreddersydd for varme, døsige sommerkvelder der du bare vil forsette å holde på følelsen av en perfekt sommerdag.

Kjøpes hos Emily Barker. Platen er også på Spotify.

 

 
SHARE
Forrige artikkelDaniel Romano – Modern Pressure
Neste artikkelPokey LaFarge – Manic Revelations
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY