Curse of Lonos debutalbum er intet mindre enn en komplett suksess fra første til siste tone. På et kort år har dette bandet blitt et av mine favorittband, og Severed har blitt så gjennomført god at den kommer til å bli en sterk utfordrer til Årets Album når den tid kommer.

Det er noe helt unikt ved dette bandet. Bygget på restene av Hey Negrita, så har låtskriver og vokalist Felix Bechtolsheimer samlet akkurat de perfekte kreative menneskene til å lage et intenst og utrolig spennende band.

Curse of Lono - SeveredDet er noe filmatisk over Curse of Lono. Fra navnet til lydbildet så løper det en rødt tråd som på særegent vis spinner tanketråder i hodet som lager bilder og etterlater det med et helt spesielt inntrykk etter at låtene og platen er over. Tekstene er gjennomført sterke, og ofte intenst personlige. Felix har vært gjennom beinharde tider med rusavhengighet, og åpner opp om tunge stunder. Men det er lydbildet som er stjernen her. Lyden. Arrangementene. Produksjonen.

For lydene og melodiene er det som lager bildene i hodet ditt, og det å lytte til Severed er som å sitte og se en film inne i hodet ditt. Du vandrer gjennom mørke, gotiske gater på i en tysk middelalderby, svinger inn i en av de mørke gatene i Hogsmeade, før du tar turen inn i en bakgate i et Victoriansk London, der du formelig kan merke Jack The Ripper rundt neste hjørne. I enden av gaten er det lysere, men det er et litt dystert lys – når du kommer dit vandrer du rett ut i en gold og vindfull amerikansk ørken, et sted på grensen mot Mexico. 

Jeg forstår veldig godt hvorfor filmmaker Alex Walker lagde fire kortfilmer rundt EPen Curse of Lono i fjor. Dette er filmmusikk uten film. Felix og bandet tegner opp bilder med bred men tydelig pensel, og stemningen i hver enkelt låt fanger deg og slipper ikke taket, selv lenge etter at den er spilt. Du blir ganske enkelt avhengig av denne platen, og jeg har spilt den minst en gang hver dag siden jeg fikk klørne mine på den for noen uker siden.

Tekstmessig er kretser temaene rundt svik, tap, avhengighet, utroskap og temmelig mørke temaer. Og vel er lydbildet skittent og mørkt, men det er aldri dystert og trist. Det er lys og håp mellom linjene.

I know you’re stalling and shadows fall
To hide that old familiar pain
That’s left me stranded again in your heart
Hope is sinking and I’m still drinking
My way back to you, my way back to you one last time

I min ungdom hadde jeg en temmelig intens hangup på The Doors. Jeg så spillefilmen over 30 ganger, leste alt jeg kunne få tak i av bøker, og spilte platene igjen og igjen og igjen mens jeg satt i mørket på rommet mitt. Ikke nødvendigvis sunt. Vi kan vel være enig i at poesien til Jim Morrison kunne kludre til hodet til den beste av oss.

Men om vi tar vekk Jim, og sitter igjen med Ray Manzarek og John Densmore – som er en av mine favoritt-trommiser, så har vi grunnstammen i låten «London Rain» som er en av mine absolutte favoritter på denne platen. 
En skitten, intens noir fra Londons bakgater, der Manzarekske orgeltoner danner bakteppet sammen med veldig Densmoresk tromming. Måten Densmore hele veien understreket vokalen og bygget en vegg av lyd sammen med Manzarek er perfekt foredlet i denne låten. Ex. Negrita-trommis Neil Findlay og keyboardist Dani Ruiz Hernandez gjør en fantastisk jobb her.

Racing dust and sweat and steam
I was chasing down my shadow
Now my shadow’s chasing me
I’m going back down to the city
I’m going  let my shadow be

«Just My Head» er en røff ørkenblues, der dobroen til gitarist Joe Hazell er fokus, og måten både låten og platen er bygget opp på – der enkel instrumentering får fylle rommene uten å bli overdøvet av overproduksjon er hele brilliansen i denne platen. Det gir rom til stillhet, og stillheten rundt de enkle instrumentene er like viktig her.

Like a message of death on the cool summer breeze
It will swim to your heart; bring you down to your knees
When darkness and beauty collide
like a change of the mind when the feeling subsides

Ta eksempelvis trekkspillet/pumpeorgelet som bygger låten «He Takes My Place». Det trekker hele lasset alene, og støtter så perfekt opp rundt vokalen til Felix. Jeg er altså nesegrus imponert over arrangementene og ikke minst produksjonen på denne platen. Det er så perfekt i sin enkelhet og råhet. Alt låter helt riktig, samtidig som det røffe i bandet og lydbildet er beholdt – uten at det høres uferdig eller sjuskete ut.

Tekstene til Felix er sterke, intense. Fulle av sorg. Lengsel. Tap. Han vet at han har skuffet mennesker rundt seg. Seg selv. Sett venner gå tapt. Mistet kjære. Og han deler følelsene med oss. Med ord. Men ikke mindre viktig – med musikk. For det er helheten som skaper alt her. Stemningene. Som i «All I Got». Felix legger hjertet sitt i hånda og gir kjærligheten en siste sjanse… det er så intenst og hjerteskjærende, og rett og slett overjordisk vakkert – der han backes av et sorgtungt orgel…

And if you stay with me tonight
I’ll pull myself together and make everything alright
If you’re looking for a better man you’re shit out of luck
I’m sorry babe that’s all I got

En av favorittlinjene mine finner du i det som av og til er favorittsporet mitt på platen. I dag gikk den på repeat i en time. «Welcome Home». Kruttsterk tekst, nydelig stemning. Herlig trøkk i bandet. Teksten full av gode linjer og vendinger. Og så noen gullkorn som dette. Det er bare dønn ærlig og så ekte.

Oh Babe, don’t you cry
Love in your cup won’t mean shit when you die

Siste låt er en perfekt avslutning på en skitten rundreise i Felix’ verden. «Don’t Look Down» legger ingenting i mellom når den tar opp sorgfølelsen av tap og brudd… 

It’s all over, It’s all over now you’re gone
The silence that’s descending
I’ve never felt so damned alone
Now there’s no use in pretending
It’s all over now you’re gone

Jeg elsker denne platen. Jeg har forlengst utropt den til et av årets aller beste album, og nøler ikke med å kalle den et mesterverk. Dette er en fremtidig klassiker, som vil definere og stå som inspirasjon for fremtidige musikere i «vår» sjanger. 

La deg feie overende av Curse of Lono. Sjekk dem ut på nett, og kjøp platen!

SHARE
Forrige artikkelAndrew Combs – Canyons Of My Mind
Neste artikkelPlatebunken: Mipso, Darden Smith
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY