For 17 år siden kom det ut en film og en plate som på mange måter snudde opp ned på folks oppfatning av bluegrass, folk, såkalt «old time» eller «mountain music» og i praksis – genuin country. Soundtracket til Coen-brødrenes hitfilm «O Brother, Where Art Thou?». 

Fire måneder etter utgivelsen, i mars 2001 hadde produsent og mastermind T-Bone Burnett solgt en millioner eksemplarer i USA. Siden den gang har platen blitt gjenutgitt en gang, i 2011, og har bare i USA solgt over 8 millioner eksemplarer.

Med folk som Ralph Stanley & The Stanley Brothers, Dan Tyminski, Emmylou Harris, Allison Krauss, Gillian Welch Dave Rawlings og mange mange flere på artistlisten, så traff både filmen og musikken en nerve hos folk. I 2002 vant den en Grammy, noe som ikke er hverdagskost for et soundtrackalbum. Og platen var sterkt delaktig i å snu en jevnt over oversett og nesten glemt musikkform til noe som plutselig ble allemannseie.

George Clooneys innsats under «Man of Constant Sorrow», der han er overdubbet av Dan Tyminski har selvsagt en stor del av æren, men et komplett bunnsolid produkt er selvsagt årsaken. 

En av hovedscenene i filmen, når de tre rømlingene møter sirenene ved elven, er grunnen til at tankene mine falt dypt ned i denne filmen når jeg hørte platen til Bluebirds Ghost første gang. Stemmene til sirenene som synger «Didn’t Leave Nobody But The Baby» tilhører Emmylou Harris, Gillian Welch og Allison Krauss. To av disse tre var på det tidspunktet fortsatt temmelig ukjente for et større publikum. 

Bluebirds Ghost Miniature Scenes of SorrowOg når Bluebirds Ghost forsiktig slipper Miniature Scenes of Sorrow ut i verden, så åpner de med en gåsehudfremkallende «Hushabye». Tale Egeberg Aasland får etterhvert selskap av gjestevokalist Maria Toresen og etterhvert ektemann Erlend Egeberg Aasland i en overjordisk vakker godnattsang som har med seg all den magiske stemningen fra sirenesangen fra O Brother. 

Bluebirds Ghost er prosjektet til ekteparet Tale og Erlend Egeberg Aasland, og henter som vi skjønner inspirasjon fra amerikansk tradisjonsmusikk, gjerne kalt mountain music, old-time music og til en viss grad bluegrass. Stemmene er sparsomt men respektfullt akkompagnert av enkle, akustiske instrumenter. En banjo her, en tenorgitar der, litt autoharpe og en dæsj mandolin er stort sett det vi blir presentert for. Instrumenteringen gir musikken en liten vri mot et europeisk folkemusikk-lydbilde, så selv om dette er veldig amerikansk trad. i følelsen, så tilfører de en europeisk tone som gir det egenart og gjør prosjektet unikt.

Miniature Scenes of Sorrow er oppfølgeren til fjorårets glitrende EP This Too Shall Pass, og disse to passer sammen som hånd i hanske. Temaet er, som tittelen på platen røper, forskjellige former for sorg, i større eller mindre grad. Noe jeg vil kalle særdeles vellykket, både tekst og form utmerker seg og gjør dette verdt å bruke tid på.

Til tross for Erlend Aaslands ubestridte kvaliteter som strengemester, her er det ikke instrumentene som er i fokus. Ei heller det viktiste. Melodiene, stemmene og stemningen er hovedpersoner – og den elegante produksjonen fremhever alle disse på akkurat riktig måte med utsøkt og respektfull instrumentering. Stemmen til Tale Aasland kan minne om det Vibeke Saugestad gjorde i Thinkerbell-prosjektet. Den er varm, kraftfull og lengtende, og med akkurat riktig dosering av tristhet til å gi den tyngde og troverdighet. 

Gjennom syv låter tar Bluebirds Ghost oss med på en reise gjennom et musikalsk landskap som er både spennende og utrolig vakkert. Tekstene er gjennomført sterke, og spesielt låter som «Close To You» treffer rett i hjertet. Arne Skage på Weissenborn gir en ekstra dybde med steel-toner som er litt utenom det vi er vant med, og teksten som handler om et intenst savn og lengsel etter noen som har gått bort, er perfekt for Tale Aaslands stemme. Her får hun virkelig vise frem både kraft og lengsel, og det hele blir veldig sterkt.

These days I hear your soft steps in the hallway
like you used to walk to not wake me up
But I talk to my self if the kitchen’s toO quiet.
Drink my coffee out of your favourite cup

«Vesper» er en av mine andre favoritter, både på grunn av den perfekte banjoen, men også på grunn av måten stemmene til ekteparet Aasland utfyller hverandre i refrenget. «Shadows» må også få litt ekstra oppmerksomhet på grunn av teksten, som er riktig så elegant og velskrevet. Måten «Hushabye» hentes tilbake på midt i platen er forøvrig temmelig elegant. Sjekk platen, så hører du hva jeg mener. 

(Foto: Tord F. Paulsen)

Kjøp Miniature Scenes of Sorrow Bandcamp.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: John Moreland – It Don’t Suit Me (like before)
Neste artikkelLørdagsvideo: Drive-By Truckers – American Band (live)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY