Vi har fulgt Andrew Combs på reisen gjennom hodets dype daler siden han slapp den klassiske country ep-en Tennessee Time i 2011. At Combs hadde planer om å utvikle seg ble raskt klart på debutalbumet Worried Man, der han utforsket blues og rock som elementer i musikken sin. Når andreplaten All These Dreams forelå i 2015, så kanaliserte han Elvis, Glen Campbell, John Denver og Harry Nilsson, for å nevne noen, i en tidvis crooner-aktig rolle.

Enkelt sagt så har Combs fortsatt å utfordre og utvikle seg selv og sitt eget lydbilde. Han står ikke stille, og finner stadig frem til nye elementer som kan kle tekstene. Canyons Of My Mind har blitt nettopp det. Et dypdykk ned i hjernen til Andrew Combs, der vi blir ønsket velkommen inn i et musikalsk lydrike som dytter på sjangergrensene som allerede er i ferd med å bli ganske utvasket rundt Americanasjangeren. 

Og det finnes dype daler her. Mørke områder som neppe har sett sollys noen sinne. Men samtidig så klatrer han vel så ofte opp på fjelltoppene rundt, og ser fremover i en form for selvhypnose der han forteller seg selv at alt blir ok til slutt.

Andrew Combs

Musikalsk sett så trekker han det enda lengre enn på All These Dreams. Det er fortsatt mye Glen Cambell her, og elementer av Elvis. Men også småbiter fra Grateful Dead, vestkystrock og psykedelia.

Canyons Of My Mind har etter Combs utsagn også et miljøpolitisk tilsnitt, som har blitt enda mer aktuelt etter at Trump inntok det Hvite Hus, og besluttet at miljøvern er bortkastede penger, og at fremtiden er best med kullgruver og frie utslipp av alt, overalt. 

Og Trump får sitt pass noe fordekt påskrevet i «Bourgeois King», der teksten er temmelig bastant og viser en Combs på barrikadene mot endringene som ønskes av et mindretall amerikanere…

It’s all gone to hell in Bourgeois City
….
We’ll build a wall to block the enemy
build a wall to keep us free

Og i den skitne fremtidsfabelen «Dirty Rain» utforsker han et post-apocalyptisk landskap, vakkert ikledd en av de fineste melodier og produksjoner jeg har hørt. Låt og lydbilde kunne sklidd rett inn på All These Dreams, men budskapet er mørkt og dystert.

Where are all the pretty places?
Where did they go?
Torn down by all the lonely faces
For something to hold

Flat and static, paved in progress’ name.
What will all our little children say?
When the only place to play
is in the dirty rain.

Poison river, muddy water.
A dead man’s floor.
Plastic people, stacked in towers.
With nowhere to go.

Siden sist har Combs rukket å gifte seg. Vi husker platen Worried Man, som er en av sjangerens beste break-up plater, der han utforsker sitt eget sinn og reaksjon på et temmelig brått og brutalt brudd. En nygift Combs har likevel mer å si om temaet brudd og kjærlighetssorg. Den aldeles nydelige «Hazel» er ett eksempel, den overjordisk vakre og drømmende «Lauralee» et annet. Begge tekstene er tankevekkende og utforskende, der de ser på det som har vært, og hvordan det har formet det som er.

Open windows, open eyes
but the wind don’t sing no lullabys
All hear, is a voice so clear,
Asking where in the world did you go?
After all my questions, I still don’t know.

Andresingelen «Rose Colored Blues» låter som den er hentet fra Elvis-samleren The Memphis Record, som samler kanskje den beste innspillingsperioden i Kongens karriere. Her har vi lydbildet, og det høres til tider ut som om det er TCB-bandet som legger all sin sjel i å bygge opp rundt Combs. «Rose Colored Blues» er – sammen med førstesingelen «Dirty Rain» de umiddelbare favorittene på platen, mye på grunn av det tilgjengelige lydbildet, og det faktum at «Rose Colored Blues» lydmessig er en fetter av Elvis’ «True Love Travels On A Gravel Road», som ofte er min favoritt i Kongens katalog.

Sistesporet «What It Means To You» må nevnes til slutt. En vakker countryballade, der Combs får selskap av vår favoritt Caitlin Rose. En av årets aller beste låter, og en duett som vil gå inn i historiebøkene som en fremtidig countryklassiker. 

Men det er helheten på platen som er viktigst. Den har enkeltlåtene som gir umiddelbar tilfredsstillelse, men totalen er endra bedre når den får vokse. Den krever helt klart en innsats fra lytteren, men den betaler tilbake med en fantastisk opplevelse når du bruker tid på den. Det er så mange lag og så mye å oppdage i the canyons of Andrew Combs mind… 

12. mai spiller han på Mono i Oslo, takket være våre venner i Die With Your Boots On.

Kjøp vinylen hos Big Dipper. Følg Combs på Facebook

SHARE
Forrige artikkelDoD Live presenterer Austin Lucas
Neste artikkelCurse Of Lono – Severed
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY